Ukategorisert

Er vin i butikk populisme, VG?

VG hevder på lederplass idag at Venstre med sitt landsmøtevedtak om å tillate vin og sterkøl i butikk “forsøker å fri til populistiske høyrevelgere”, og mener vedtaket er like lite gjennomtenkt som SPs Schengen-utspill.

Som liberalist er det en utfordring å være Venstre-medlem. Jeg må regne med at partiet ligger godt til venstre for meg i de fleste saker. Likevel har jeg vært V-medlem siden 1996. Og jeg skal gi Venstres kritikere rett i en ting; partiet har beveget seg mer til høyre – i stort og smått. Men det skulle ikke så mye til. Partiet lå efter splittelsen i 1972 godt til venstre i det politiske landskapet.

For meg er handler liberalisme om individuell frihet uttrykt i menneskets medfødte rettigheter (til liv, personlig frihet, og til søken efter individuell lykke), og disse frihetene beskyttes av en statsmakt med begrenset størrelse og myndighet.

Venstre er et liberalt parti, og har stundom kalt seg sosialliberalt. Dets røtter er ikke den klassiske liberalismen, men hva mange kaller den politiske liberalismen. De siste årene har partiet beveget seg mot en mer helhetlig liberal politikk. Der det settes grenser for statens makt, og der individet gis større rom til å ta sine egne valg – og samtidig måtte ta konsekvenser av valgene. Enten konsekvensene er positive eller negative.

At Venstre utvikler sin politikk på stadig flere områder gjør at det i flere saker og på bredere front enn tidligere er villig til å sette grenser for statens makt, og askepterer at individet får større rom til å ta sine egne valg, gjør vedtaket om å tillate vin og sterkøl i butikkene til en naturlig konsekvens av partiets utvikling. VGs politiske avdeling burde klart å gjøre denne analysen selv. Istedet polemiserer avisen på lederplass mot et vedtak den åpenbart er uenig i.

Norges minst populistiske parti
VG hevder altså at Venstre med dette vedtaket “forsøker å fri til populistiske høyrevelgere”. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full hvis jeg karakteriserer Venstre som Norges minst populistiske parti. På partiets Facebooksider har debatten rast efter vedtaket. Noen tar til orde for å melde seg ut, mens andre lover at partiet aldri vil få deres stemme. Alt på grunn av dette vedtaket. Oppdatert: Men Runar Mæland har en interessant opplysning i en av debattrådene: Det var ikke denne saken som skapte de store bølgene på landsmøtet: “UV heldt eitt innlegg for vin og sterkøl i butikk under programdebatten, men ingen tok replikk og sa seg ueinig, og ingen heldt innlegg mot forslaget. Kor var eigentleg representantane for dei som no er skuffa?”

De som er motstandere av vedtaket mener at det vil undergrave folkehelsen, at det vil undergrave dèt alkoholpolitiske virkemiddel som Vinmonopolet oppfattes som, og flere er bekymret for barnefamilier hvor det misbrukes alkohol.

VG forsvarer Vinmonopolet, og hevder at selv ikke FrP vil legge det ned. Hvis det siste er riktig, må det være en ny linje fra partiet.

Personlig ansvar og statlig forretningsvirksomhet
Som nevnt innledningsvis betyr liberalisme å sette grenser for statens makt og ansvar. Uten å ha vært tilstede på landsmøtet i Venstre vil det ikke forundre meg om en del av delegatene kom til følgende konklusjon: Det er ikke en statlig oppgave å selge øl og vin. Det vil isåfall være i tråd med utviklingen i Venstres politikk forøvrig; staten bør skille mellom sin rolle som lovgiver, kontrollør og dommer over regelbrudd på den ene siden, og ren forretningsdrift på den annen side.

I tillegg kan to andre momenter ha vært avgjørende for landsmøteflertallet: Virker virkemidlene efter hensikten? Er nordmenn så forskjellige fra dansker og tyskere og de fleste andre at det ikke går an å selge øl og vin i butikken?

Alkoholpolitiske virkemidler
har staten og politikerne mange av. Da jeg vokste opp fantes det fortsatt mange kommuner med ølmonopol – og en rekke byråkratiske forordninger for å hindre folk i å kjøpe øl når de ville. Det fantes også en rekke kommuner uten vinmonopol – og uten salg av øl. Idag er fenomenet med kommuner uten salg av alkohol iferd med å bli historie. Nordmenn drikker øl og vin for å kose seg, og vinspalter er iferd med å bli vanlige i avisene. Så det å hindre folks tilgang til alkohol ved å begrense antallet utsalgssteder, må anses som passè.

Alkoholavgiftene er fortsatt høye i Norge, og kanskje det viktigste virkemiddelet politikerne har. Avgiftene hindrer ikke et velbeslått folk i å kjøpe alkohol, men de som har muligheten reiser forsatt til Sverige og Danmark, eller sørger for å få med seg taxfreekvoten hjem fra distanser utenfor Skandinavia.

I tillegg kommer skjenketidene. Venstre vil at lokalpolitikerne skal bestemme i dette spørsmålet, istedenfor at staten gjør det. Isåfall vil det bli lokale variasjoner. Noen steder vil det tradisjonelle synet på alkohol henge igjen, mens andre vil være mer liberale. Og politikerne vil måtte veie de såkalte ulempene ved tilgjengelighet opp mot klagene fra næringslivet i kommuner der politikken er restriktiv.

Virker virkemidlene?
Spørsmålet politikerne bør stille seg er om virkemidlene virker mot sin hensikt. Handelslekkasjene til utlandet går ikke ned. Nordmenn reiser i hopetall over grensen for å kjøpe billigere alkohol, tobakk og matvarer. Kanhende er avgiftene på alkohol ikke den viktigste grunnen, men matvareprisene. Lavere matvarepriser kan føre til at færre reiser. Da blir det også mindre alkohol som er kjøpt utenfor landets grenser.

Som nevnt over er tilgjengelighetsargumentet ikke det mest brukte idag. Men i forbindelse med Venstres landsmøtevedtak har det dukket opp på nytt. I et Norge hvor det blir stadig flere vinmonopolutsalg og stadig færre kommuner der det ikke selges alkohol, og færre restriksjoner på kjøp av øl generelt, er det pussig at akkurat dette argumentet benyttes. Særlig fordi folk vet at tilgjengelighet ikke fører til stupfyll eller kaos andre steder. Nordmenn reiser stadig mer. De ser at i Danmark, Tyskland og andre land kan vin og øl kjøpes i dagligvarebutikker på linje med andre varer. Uten at folk går av hengslene av den grunn. De som eventuelt gjør det, er gjerne nordmenn og svensker. Derfor tviler jeg på at argumentet om at mer tilgjengelighet er skadelig i sin alminnelighet vil fenge hos velgerne.

Alkoholmisbruk fører til helseskader og vold. Disse argumentene har noe for seg. Men De færreste nordmenn misbruker alkohol. Og de færreste nordmenn slår sine ektefeller og/eller barn. En argumentasjon som går ut på at politikken overfor folk flest skal utformes efter unntakene, vil kanskje treffe noen velgere – men jeg mistenker at heller ikke dette argumentet vil bite på særlig mange.

Dessuten er det de folkevalgte som har ansvaret for både helsevesen og ordensmakt. Og det er disse som har ansvar for å ta seg av unntakene; de som får helseskader på grunn av alkoholmisbruk – og de som bruker vold i ruspåvirket tilstand.

Andre veier til målet
Det finnes flere veier til målet enn restriktiv tilgang og høye avgifter. Politikerne kan gjøre en del: En sterkere oppfølgning av personer og familier som har problemer med vold og rus. Et helsevesen der forebygging mot alkoholmisbruk gjennom informasjon og kunnskap om alkoholens skadevirkninger. Strengere straffer for vold og mishandling. Politikerne kan styrke primærhelsetjenesten, politiet og familievernkontorene.

Enda mer liberalisme; personlig ansvar
Jeg tviler på at politikerne vil la seg omvende til et mer liberalistisk syn: Den enkeltes omgang med rusmidler er vedkommendes eget ansvar. Både når det gjelder helse, vold og økonomi. I Norge leter både fagfolk og politikere efter andre forklaringer enn rusmidler når det begås ulovligheter i ruspåvirket tilstand. Rettsvesenet kunne legge seg på en strengere straffepraksis. Politikerne kunne også omorganisere helsevesenet slik at folk i større grad må ta eget ansvar for selvpåførte helseplager, gjennom private forsikringer.

Mer lokaldemokrati, mer frihet
og mer personlig ansvar for eget liv. Samt reduksjon i statlige oppgaver. Slik kan vedtaket på Venstres landsmøte oppsummeres. Så lenge partiet samtidig ikke tar til orde for å senke alkoholavgiftene vesentlig, kan jeg vanskelig se at det handler om populisme og velgerfrieri.

Når Venstres landsmøte også vedtar at narkotikamisbruk må avkriminalises, og istedet ses på som et helseproblem, er det åpenbart at partiet – i motsetning til andre partier – utvikler et mer helhetlig syn på rusmidler. Der det skilles mellom bruk og misbruk. Sistevnte skal behandles, ikke straffeforfølges. Kriminelle handlinger skal fortsatt være kriminelle. Men rusmisbruk handler om sykdom – ikke kriminalitet.

VG viser sin prinsippløshet når de forsvarer Vinmonopolets videre eksistens med at 85% av Vinmonopolets omsetning utgjøres av vinsalg alene. VG argumenteterer altså rent forretningsmessig på Vinmonopolets vegne, men stiller ikke spørsmålet om det er en statlig oppgave å selge øl, vin og brennevin. Hvis forslaget om vin og øl i butikk blir gjennomført, kan fortsatt Vinmonopolet bestå som alkoholpolitisk virkemiddel – ved at det gjøres et skille mellom øl og vin på den ene siden, og brennevin på den annen. Hvis Vinmonopolet skal ses på som et virkemiddel mot alkoholmisbruk behøver det heller ikke være noe krav at det skal foreligge overskudd av virksomheten. Kombinasjonen av liten tilgjengelighet for brennevin og høye avgifter vil forsvare at Vinmonopolet består, selv om øl og vin skulle bli tillatt solgt i butikkene.

Venstre kan trygt anses som Norges minst populistiske parti, og at nevnte vedtak er en del av en utvikling mot en større ideologisk helhet i partiets program – som liberalt og ikke liberalistisk – er en analyse VGs politiske avdeling burde klart å gjøre. Det er skuffende at avisen istedenfor edruelig analyse henfaller til ren polemikk på lederplass.

Venstres nye program kan du lese her.

Comments are closed.