Ukategorisert

Om stemmerettsjubileet og utfordringene

På tampen av 100-årsdagen for innføring av almen stemmerett i Norge er jubileet behørig markert i alle kanaler, i TraMe og SoMe, på gater og streder. Så her kommer litt til. Om hvorfor stemmerett ikke er nok i seg selv.

Da Stortinget 11.juni 1913 enstemmig vedtok endringen av Grunnloven som gav både menn og kvinner stemmerett, uten andre betingelser enn alder, botid og statsborgerskap, skjedde det ikke på grunn av et øyeblikks intellektuell klarhet hos samtlige menn innvalgt på Stortinget. Det hadde vært en lang og seig kamp over flere tiår. Og forkjemperne hadde jobbet grundig og systematisk. Du kan lese mer om metodene på hjemmesiden for jubileet.

Dagen idag har vært preget av fest og tilbakeblikk. Historien gjenfortelles og alle (er ihvertfall mitt inntrykk fra Facebook, Twitter og et knippe aviser) hyller de modige kvinnene (og mennene) som førte kampen frem til seier. Men stemmerett i seg selv er kun en rett. Den løser ingenting hvis retten ikke brukes. Og det holder ikke om kvinnene stemmer hvis mennene blir valgt og styrer. Det tok noen tiår før kvinner kom med i styre og stell for fullt. Men idag ler vi bare av holdninger om at det finnes yrker og posisjoner kvinner ikke passer til. Eller? Ja, selv konservative bastioner som Kongehuset, Forsvaret og Statskirken er åpnet for kvinner. Så da er vel alt fryd og gammen? Slett ikke.

Det finnes nok av modige kvinner å beundre, bistå og alliere seg med utenfor Norges grenser. Men la oss holde oss innenfor landegrensene.

I Dagsavisen hevdet SV-toppene idag at borgerlig valgseier ville bety tilbakeslag for likestillingen. Hvis man har ulike perspektiver på kvinnekampen, hva likestilling innebærer og hva statens rolle skal være, representerer man altså et tilbakeslag ifølge SV. Et skikkelig provoserende valgkamputspill på selve jubileumsdagen. Det er jo ikke slik at de borgerlige partiene er mot kvinnelig stemmerett. Ei heller mot kvinners rett til å ta egne karrierevalg, og bestyre sin egen økonomi. De blå er heller ikke mot selvbestemt abort. Det er altså ikke snakk om å skru klokken tilbake. Det SV henger seg opp i, er at Høyre ikke vil detaljstyre familienes prioritering gjennom en egen fedrekvote innenfor svangerskapspermisjonen. Hele utspillet minner om uttrykket “berget som fødte en mus”. Norges kvinner skjelver neppe i buksene om f.eks Heidi Nordby Lunde eller Linda Hofstad Helleland skulle bestyre likestillingsdepartementet i Erna Solbergs regjering.

Norge kan i stemmerettsjubileumsåret få kvinnelig statsminister. Men bare hvis det blir borgerlig valgseier. Likeledes kan Norge få sin andre kvinnelige finansminister. Men mest sannsynlig kun hvis det blir blått styre efter 09.september. Fortsatt rødgrønt flertall vil neppe åpne finansdepartementet for Kristin Halvorsen, Inga Marte Torkildsen eller Liv Signe Navarsete. Ja, til og med Norges første kvinnelige utenriksminister kan vi få i jubileumsåret. Men kun med borgerlig valgseier. Om det blir Ine Eriksen Søreide eller Janne Haaland Matlary gjenstår å se. Du skal ikke se bort fra at de tyngste komiteene på Stortinget også ledes av kvinner efter valget. Men da må du stemme på de borgerlige partiene..

La oss ta et annet tema; deltid. Ufrivillig sådan. De rødgrønne partiene hevder at kvinner i omsorgsyrker jobber ufrivillig deltid. Noe som fører til ubekvem arbeidstid, lavere lønn og lavere pensjon. Men også til dobbeltarbeid fordi kvinnene dermed også tar den tyngste delen av arbeidet i hjemmet. Fortsatt. På sin Facebook-side skryter Audun Lysbakken at SV-styrte Gamvik kommune i Finnmark avskaffer ufrivillig deltid. Vel og bra, Audun. Men Gamvik er vel ikke den eneste kommunen styrt av rødgrønne partier i Norge? Alle kommuner i Norge kan gjøre noe i sin ende; fjerne ufrivillig deltid i helse- og omsorgssektoren. Så hva hindrer de andre kommunene i å gjøre det samme som Gamvik har gjort? Kanskje at ikke all deltid er ufrivillig? Eller at ikke alle turnuser i helsesektoren vil “gå opp” om alle stillingsbrøker gjøres om til fulltidsstillinger – rett og slett fordi det ikke blir nok personer til å beholde de turnusene som fagforeningene ønsker å beholde. Å jobbe annenhver helg fremfor hver tredje helg er vel ikke like fristende for alle, heltid eller ikke heltid.

La meg i samme slengen ta med helseforetakene. Eiet og styrt av staten. Rødgrønne statsråder har det politiske ansvaret, og instruksmyndighet overfor helseforetakenes styrer. Så her er det vel bare å instruere i vei, Audun? Jens? Liv Signe? Men det er kanskje ikke like enkelt å instruere tunge statlige systemer, som å påtvinge familier rødgrønne idealmål i deres privatsfære? Og de rødgrønne partiene, ihvertfall Ap og SV, kunne jo ta en prat med sine sponsorer og arbeidsgivere i fagbevegelsen om det skulle bli for tungt å bruke statlige instrukser overfor helseforetakene. Om fagforeningene krever slkutt på deltid – og truer med streik mot deltidsarbeidet, kan det jo bli fart i sakene? Da har jo regjeringen også en unnskyldning til å bruke instruksmyndigheten..

La oss snakke om lønn. Undersøkelser viser at kvinner tjener mindre enn menn. De tradisjonelle kvinneyrkene er i tillegg lavtlønnsyrker. Så hva kan regjeringen gjøre med det? Jo, som arbeidsgiver (staten) kan man tilby skikkelige lønnstillegg, som hever lønnsnivået i disse yrkene, enten det gjelder sykepleiere, hjelpepleiere, lærere eller andre. Hva er det egentlig som har hindret regjeringen i å gi disse yrkene og dermed kvinner et lønnsløft – som også får innvirkning på pensjonen en gang i fremtiden? Svaret er ingenting. Ingenting annet enn at fagbevegelsen har låst seg til den såkalte frontfagsmodellen; der konkurranseutsatte næringer i privat sektor først forhandler om lønn – og dermed legger rammene for alle andre. Fordi de rødgrønne partiene er helt avhengig av samarbeidet med og pengene fra fagbevegelsen tør de ikke utfordre denne modellen. Så er du kvinne og jobber i et typisk kvinnedominert yrke, gjerne i offentlig sektor, så merk deg dette: De rødgrønne partienes fagre ord om heving av status i ditt yrke – og advarslene om å jobbe deltid eller bruke tid med familien når ungene er små – er nettopp fagre ord. Og bare det. Bruker de ordet solidaritet kan du le rått. For solidariteten de snakker om viser de rødgrønne i praksis at ligger hos høytlønte menn i privat sektor – ikke hos kvinner i typiske kvinneyrker i offentlig sektor. Kanskje vil Siv Jensen som finansminister skaffe de pengene som skal til, for å gi lavtlønnede kvinner et skikkelig lønns- og pensjonsløft. For hun skylder jo ikke fagforeningene noe som helst. Når har de gjort noe for henne og FrP? Kvinner i offentlig sektor – kanskje er deres største håp det “kvinnefiendtlige” FrP? Den som lever får se.

La oss snakke om barnehaver og familiepolitikk. Stemmerett er ikke alt, skrev jeg innledningsvis. En av de viktigste kampene kvinner i Norge har kjempet, er retten til å styre egen økonomi, og foreta egne valg om utdannelse og yrke. Kvinner har gått ut i arbeidslivet, og tjener egne penger. De realiserer seg selv. For røde feminister har selvrealisering vært ensbetydende med yrkesliv. Ofte har vi hørt at det ville ikke gått uten rause, skattefinansierte ordninger som svangerskapspermisjon, fedrekvote – og barnehaver med makspris. Det er ingen tvil om at full barnehavedekning (dvs. at det er like mange barnehaveplasser som barn) har vært viktig. Og SV skal ha sin del av æren for å ha fått dette til. Men – det hadde ikke skjedd uten private tilbud. Ideelle organisasjoner og kommersielle firmaer var det Kristin Halvorsen og SV måtte stole på for få realisert valgløftet sitt. Når hører du SV snakke pent om private løsninger? Jeg tipper at når du gjør det, så vasker du ørene – for du tror du har hørt feil. Men SV kan godt bli minnet om at private løsninger er bra – og fleksible. Selv om staten tyner økonomien deres ved å tviholde på makspris. I hvilke andre sektorer bestemmer staten prisen på en vare/tjeneste?

La oss et øyeblikk snakke om immaterielle verdier. Som verdien av familien som frivillig enhet i samfunnet. Den nest minste enheten samfunnet består av. Bare individet selv er mindre. Sosialøkonomen Jens Stoltenberg og LO-leder Gerd Kristiansen snakker om behovet for at folk skal jobber mer. Den nyvalgte LO-lederen sa sågar at vi “bare jobber 37,5 timers uke”. Familier har omsorgs-, oppdrager- og sosialiseringsfunksjoner. Funksjoner som har bestått så lenge familier har eksistert. Men hvem eksisterer mennesker til for? Seg selv og sine nærmeste, eller staten og det skattefinansierte fellesskapet? Hører man på Stoltenberg, LO-lederen og SV-toppene kan man få inntrykk av at mennesket skal jobbe sånn omtrent til en uke før man stuper i graven. Vi kunne like gjerne vært mus på en tredemølle. Vår verdi i samfunnet måles ut fra om vi klarer å jobbe og betale skatt.

SV vil være miljøpartiet. Men vi hører ikke mye om å bekjempe forbruksveksten når partitoppene snakker om verdien av lønnsarbeid og behovet for at folk skal jobbe mest mulig. Vi hører ikke så mye om de immaterielle verdiene som skapes av at folk har tid og tar seg tid til å være sammen, frivilig, uten at det har noe med jobb og penger å gjøre. Kan samfunnet faktisk spare på at foreldrene har mer tid til de tradisjonelle familiefunksjonene når ungene er små? Det kvinner og menn taper i pensjonspoeng ved å jobbre mindre i disse årene – kan de ikke taes igjen når ungene er mer selvgående, evt ute av redet? Når skal mennesker få tid til å være mennesker – for hverandre – og ikke bare produksjonsarbeidere i samfunnsmaskineriet? Skal vi fødes og dø som små brikker i sosialøkonomienes grandiose samfunnsmodeller? Er dèt meningen med livet? Misforstå meg rett; jeg ønsker ikke kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Jeg ønsker at menn og kvinner har mer tid på kjøkket – sammen. Og gjerne sammen med ungene.

Bare for å nevne det, på denne festdagen: Det finnes kvinner i Norge som i vårt likestilte samfunn lever i frykt. Frykt for menn som slår og mishandler. Som lager et orwelliansk regime i miniatyr – der de kontrollerte er deres nærmeste familiemedlemmer. Det finnes jenter og kvinner som frykter å bli kjønnslemlestet. Eller tvangsgiftet. Det finnes kvinner rundt myndighetsalder som må leve med at yngre, mannlige familiemedlemmer er deres voktere.

Det finnes nok av utfordringer, som går langt ut over det å ha stemmerett, og råderett over eget utdannelsesvalg, yrkesvalg og over egen økonomi.

Og de fleste av utfordringene nevnt i denne artikkelen er det mulig å løse. Hvis man har mot og vile. Og gjennomføringskraft. Og man må tørre å få fiender.

Hvis champagneglassene er tømt, og kakefatene er tomme er det kanskje på tide å gå videre. Gå løs på utfordringene.

Comments are closed.