Ukategorisert

Valget: Beretningen om et varslet nederlag

Resultatet ved stortingsvalget 2013 er beretningen om et lenge varslet nederlag. Den rødgrønne regjeringen har vært så upopulær så lenge at det bare var et spørsmål om hvor stort (eller lite) nederlaget skulle bli. Valgkampen gav ingen store bevegelser mellom blokkene.

Valgkampen manglet den ene store saken som kunne skape engasjement og glød både hos regjeringspartiene og opposisjonen. Opposisjonens viktigste “sak” var å få en ny regjering. De rødgrønnes viktigste budskap var at “dere vet hva dere har men ikke hva dere får”. Et stort flertall av norske velgere tok sjansen på å seile inn i det ukjente. Valgkampen bærer preg av at mediebildet er langt mer fragmentert enn tidligere, NRK og TV2 er ikke engang alene om sitt medium; både VG og Dagbladet har sine egne TV-folk. I lokale og regionale aviser blir velgerne kjent med kandidatene i sitt fylke (som ikke slipper til i riksmedia), og på sosiale medier kan du når som helst komme i kontakt med kandidater (og deres ghostwritere). Slik mediebildet og -hverdagen har blitt er det mye riksmediene ikke klarer å fange opp, som foregår lokalt, regionalt og på sosiale medier. Noen som husker at eks-statsråd Grethe Knudsen slapp en bok i valgkampen?

Naturligvis vil både valgresultat og valgkamp bli nøye studert både av valgforskere og partiene selv. Det norske politiske landskapet er gjenkjennelig: Blått rundt Oslofjorden og rundt kysten oppover mot Møre. Rødt i innlandet og nordover. Valgresultatet inneholder mange spennende enkeltresultater og skjebner. Som at statsråd og SV-nestleder Inga Marte Thorkildsen ikke ble gjenvalgt fra Vestfold, eller at Stortingets yngste representant Mette Hanekamhaug heller ikke ble gjenvalgt. FrPs fremste talsperson for stengte grenser, Per Willy Amundsen fra Troms ble heller ikke gjenvalgt. Så spørs det om han likevel kommer inn, hvis Siv Jensen skulle finne på å gjøre Øyvind Korsberg til statsråd. En ørliten anbefaling og bønn: La Korsberg fortsette i Stortingets presidentskap..

La oss se på vinnere og tapere:

Vinnerne
er Høyre, Miljøpartiet De Grønne, og Venstre. Disse tre gikk mest frem. Venstre karret seg over sperregrensen nok en gang (kan noen slå opp et sikkerhetsnett foran 2017-valget?) og MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved at Rasmus Hanson ble innvalgt fra Oslo. Høyre er like store som de tre andre ikke-sosialistiske partiene tilsammen, og Erna Solberg blir Norges nye statsminister. Og ingen bryr seg om at hun er kvinne. Det er helt naturlig og flott. Ingen sensasjon. Efter at Gro overraskende gikk av i 1996 har vi hatt Jagland, Bondevik og Stoltenberg. Ingen vil gråte at de trauste herrer avløses av en jordnær kvinne med selvironi. FrP må kalles en betinget vinner.

Høyre førte ingen imponerende valgkamp. Den ble et pliktløp partiet måtte gjennom for å inkassere seieren alle ventet på. Partiets rike onkler har puttet penger i kassen så partiet kunne drive en effektiv valgkamp. Partiet har tatt frem metodene fra riktig gamle dager; dørbanking. Velgerkontakt ansikt til ansikt fungerer side om side med aktiviteten på sosiale medier. Det er denne aktiviteten som imponerer mer enn innsatsen i debattene på TV. Forsvaret av Høyres saker har heller ikke imponert meg. Forsvinner formuesskatten og arveavgiften? Vil det bli gjort noe med dokumentavgiften (skatten på salg av bolig)? Sannelig om jeg vet. Allerede før valgkampen kom skikkelig igang virket Høyre som en lyseblå variant av Ap. Det var jo slik partiet vant sine seire på 1980-tallet – mot et Ap som virket stivnet i 1950-årenes konfliktlinjer og samfunnssyn. Det som derimot imponerer, er hvordan Høyre har klart å børste vekk alle angrep på manglende regjeringsalternativ og -politikk. Dette var regjeringens beste kort – så hvorfor stod de ikke knallhardt på det?

Venstre ble kåret til bronsevinner for sin valgkamp, bak maskineriet og pengemakten til Ap/LO og Høyre. Venstre har først og fremst hatt fokus på sine valgkampsaker, og på viljen til å få til et regjeringsskifte. Partiet har vært klar på at man ønsket en blågrønn regjering (Høyre, Venstre og KrF), og at et sterkere Venstre (og KrF) ville bli en motvekt mot FrP. Egentlig ingen dårlig argumentasjon, og jeg har anbefalt den ved tidligere valgkamper. For det er en forskjell på om det er FrP eller V/KrF som drar politikken i sin retning. Dèt innrømmet til og med statsminister Jens Stoltenberg. Mer det har egentlig ikke fungert helt for Venstre. La oss se på 2005-valget: Venstre fikk 2% høyere oppslutning enn i 2001, fordi man fikk låne velgere av Høyre. De som ville hjelpe Venstre over sperregrensen. I 2013 har Venstre i tillegg til å be velgerne om tillit på eget program også bedt velgere fra Høyre, Ap og sofaen som ikke ønsker for sterk FrP-innflydelse om å stemme Venstre. Når resultatet er 5,3% har ikke denne strategien fungert fullt ut. Galluper viste Venstre opp mot 7-tallet rett før valgdagen, og partiet burde nok kjørt enda hardere på denne argumentasjonen. For da ville man også fått frem forskjellene i konkrete saker. Men kanskje var man for redde for å utfordre FrP? Man kunne jo risikere å gjøre som i 2009; skremme velgerne vekk.

Miljøpartiet De Grønne har eksistert i over 20 år (da jeg ble innvalgt i fylkestinget i Akershus i 1987 ble også Christian Grorud innvalgt for De Grønne), men markedsfører seg – og unnskylder seg – for være et nytt parti. Spesielt hvis de blir konfrontert med mindre gjennomarbeidede deler av sitt partiprogram. Sannheten er at MDG fikk sitt gjennombrudd i 2011 – og det bar til stortingsmandat i Oslo to år efter. Det er fristende å trekke sammenligningen med FrP som fikk sitt comeback i Oslo bystyre i 1979, og fikk innvalgt 4 stortingsrepresentanter to år senere, klart over det som senere ble sperregrensen. MDG fant formen for tidlig, men alvoret siger inn over norske velgere når valgdagen nærmer seg. Da går luften gjerne ut av ballonger med gilde farver og spennende mønstre. Det mest imponerende med MDG er hvordan partiet har vokst på to år, både i organisering og markedsføring. Folk fra hele det partipolitiske spekteret gikk til MDG – og offentliggjorde dette i valgkampens begynnelse. SV merket nok presset mest, mens Venstre klarte å holde hodet kaldt og bevare fokuset på den vedtatte valgkampstrategien. Det er åpenbart at MDG er dette valgets protestparti. De fanget opp velgere som var misfornøyde med SVs gjennomslag i miljø- og klimasaker i regjeringen. Det bør være et tankekors for Ap at ved å la SV gå på nederlag efter nederlag har man fjernet SVs miljøvelgere. Misnøyen med SV er fullt forståelig. Men egentlig er det Ap misnøyen burde gått ut over. Hadde MDGs folk engasjert seg i SV, og for eksempel sloss for å bryte ut av regjeringen kan det hende Ap hadde innsett alvoret. Nå gikk regjeringsmakten tapt istedet. MDG har fått mye gratis oppmerksomhet gjennom gode galluper. Men det er ingen tvil om at de har hatt et stort lag av frivillige, som ville gi sin skjerv til et “nytt” parti. En grønn svale som Rasmus Hansson vil ikke skape noen bedre sommer. MDG er for lite til å skape virkelige forandringer. Men kanskje kan SV og Venstre bli tydeligere i sin grønne politikk. Det kan gå bekostning av helheten i disse partienes profil – men parterne (som Høyre og FrP) må unngå at f.eks V får så mye motbør at de lider SVs skjebne ved neste valg. For Vs velgere vil da neppe gå til høyre..

Fremskrittspartiet er en betinget vinner. Tilbakegangen fra 2009 er stor, men Høyres fremgang er større og veier opp. FrP er en vinner fordi partiet tross tilbakegangen sannsynligvis havner i regjering. Da har Siv Jensen nådd sitt store mål. Partiet er blitt stuerent. FrP vet at de er et ytterpunkt på politiske områder som klima, bistand og kultur. Partiet vet at de må oppgi både hjertesaker og symbolsaker. Men det er slett ikke utenkelig at FrP kan bidra til endringer i f.eks bistandspolitikken. Siv Jensen og hennes flokk har gjennomført en helt grei valgkamp. Valgresultatet på 16,3% er nok i overkant av hva råtallene til meningsmålerne indikerte. Selv tippet jeg FrP rundt 15%. At Høyre og FrP tilsammen har løftet seg ytterligere fra 2009, til 43,1% viser at den blå bølgen står høyere nå enn på begynnelsen av 1980-tallet. Selv om Høyre er godt under rekordresultatene i 1981 og 1985. Efter noen år i Carl I. Hagens skygge kan Siv Jensen nå virkelig frigjøre seg fra sammenligninger med partieierens glansdager. Hun kan starte på en ny epoke i FrPs historie, og vise frem laget som skal konsolidere partiet når regjeringsmaktens hverdager slår inn over de mer høyrøstede protestantene i partiet. Jeg tror neppe Siv Jensen tåler demonstranter på plenen, for å si det slik.

Taperne
er Arbeiderpartiet, SV, SP og ikke minst Rødt. De gjorde dårlige valg, alle regjeringspartiene – og mistet regjeringsmakten. SV grep tak i sperregrensen og svingte seg over med en kraftanstrengelse av en innspurt, mens Rødt ikke når ut over sin faste menighet.

Arbeiderpartiet tapte regjeringsmakten, men forble det største partiet. Det finnes neppe noe som er så lite sexy og appellativt som “stø kurs” og “Handlingsregelens evangelium”. Alle vet at Ap ikke eksperimenterer med økonomien. Men når elevene blir syke på skolene, pasientene står i kø for tilslutt å ende på en korridor, og elevenes svømmeundervisning stadig må utsettes pga mangel på vann (!), da er det ingen som bryr seg om “stø kurs”. Da tar man tydeligvis sjansen på noe så vilt og farefullt som å la Siv Jensen bestyre finansene. Ble noen skremt av Kristin Halvorsen i Finansdepartementet? Neida. Så da går det vel på et vis med Siv Jensen, også. Og skulle det bli Ketil Solvik-Olsen er det enda mindre grunn til å blåse noe faresignal. Mannen er jo noe så verneverdig i FrP som en anselse grønn i alt det blå. LOs millioner og Aps utkommanderte kadre hjalp ikke mot et folk som var lei av en åtte år gammel regjering hvis rykte begynner å bli like frynsete som smilene på SPs valgvake. Jens Stoltenberg har fremstått med imponerende tålmodighet, selv om han må ha visst at slaget var tapt. Med et Ap ned mot 30% mot SV og SP ha 10% hver. Det fremstod som helt urealistisk. Ap er fortsatt ørnen blant partiene i Norge, og vil garantert pusse fjærene sine for å vise seg frem i ny prakt. Det er verre med småfuglene som har fulgt med på ferden.

SV så ned i avgrunnen under sperregrensen, og klarte med sin “nær døden”-appell å piske slitne velgere til å ta et tak i tauene for å dra partiet over. SV klarte seg med en margin på ca 2300 stemmer. Mer er det ikke. Audun Lysbakken erfarte sannheten i at det er kort vei fra Capitol til Den tarpeiske klippe. Men han slapp å havne utenfor. Han blir neppe kastet som partileder ved denne korsveien. SV trenger en alvorlig selvransakelse. Det hjelper lite med besvergelser om hvor mye partiet har fått til i regjering, når velgerne ikke ser kompromissene som seire det var mulig å få, – men istedet som bitre tap som måtte tas. SV bygger på allianser med folkelige bevegelser; miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen og fredsbevegelsen. Samt at partiets sosialistiske profil har gitt en del naturlige kampsaker om likhet og “rettferdig fordeling”. Spørsmålet er om det er behov for SV, eller om deres folk kunne få til mer internt i Ap. I SV vil de nå piske seg selv og hverandre til blods i selvransakelse.

Hvis ikke Senterpartiet havner i en lederstrid er det et under. Få om noen norske partiledere må være så upopulær blant sine egne som Liv Signe Navarsete. Sp gikk tilbake 0,7% og mistet 1 mandat. Ikke så stor regjeringsslitasje. Navarsete, Slagsvold Vedum og Marit Arnstad berget sine mandater på Stortinget. Men med tapt regjeringsmakt forsvinner også Borten Moe fra den rikspolitiske scenen. Spørsmålet er om han forsvinner fra rampelyset. Med nedgangen ble SP igjen mindre enn KrF. SP har ført en elendig valgkamp, og Navarsete har mest av alt fremstått som panisk og desperat. Selv om pest, uår, død og fordervelse truet bygdene og utkant-Norge har det ikke mobilisert velgere under SPs fane. Det sier sitt om hvor lei velgerne er av at distriktene skal fremstå som et museum styrt av SP-karikaturer.

Rødt må snart finne ut om man ikke bør finne seg noe annet å gjøre. Til tross for åtte år med en rådgrønn regjering der SV har måttet svelge nederlag efter nederlag, innimellom alle kamelene, har ikke Rødt maktet å appellere utenfor sin egen menighet. Det burde føre til selvransakelse, og opphørssalg. Men sannsynligvis vil en havarikommisjon bare konkludere med at det er folket det er noe galt med. Hvis Rødt ikke klarer å komme seg inn på Stortinget fra Oslo under Bjørnar Moxnes’ ledelse må de muligens overtale Leonardo DiCaprio eller Brad Pitt til å stille neste gang.

Valgresultatet gav Norge det blåeste Stortinget siden før krigen. I verdens rikeste land er utakknemlighet den vonde maten regjerende politikere får til frokost, lunch og kvelds. “Dere har aldri hatt det så godt” duger ikke. I Norge. Ikke i 2013.

Vi får en ny regjering. Den blir ledet av Erna Solberg og vil bestå av flere fra Høyre. Det er omtrent det eneste vi vet, bortsett fra at Handlingsregelens opprinnelige evangelium skal graves frem og forkynnes for alt folket. Kanskje det vil mette utakknemligheten. Kanskje blir det både brød og sirkus.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
3 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Konrad
7 years ago

SP gikk litt tilbake og mister regjeringsposisjonen, men det gir også partiets høyrefløy (Olja-B-Moe) handlingsrom til å krysse streken tilbake til “borgerlig” side. Den mest imponerende fremgangen er småpartiene V og MDG, Høyres fremgang har kommet mye lettere fordi Solberg har primært har tjent på å være alternativ til de rødgrønne. Frp gjorde et svært dårlig valg, egentlig pussig at Siv Jensen ikke høstet større gevinst på å være alternativ til Stoltenberg. Frp er slik sett en klar taper, prosentvis det partiet som gikk mest tilbake. Frp er en “betinget” vinner kun fordi Høyre har gått så sterkt fram (samt… Read more »

Konrad
7 years ago

Vel det gjenstår å se. Landbruket er bare ett politikkområde. På andre områder kan høyresiden i SP finne tonen med både H og Frp (det er sikkert deler av SPs grunnfjell som er glade for å være kvitt SV).