Ukategorisert

En takk til Jens Stoltenberg?

Hva som passer seg og ikke når vinnere og tapere omtaler hverandre har skapt debatt efter Siv Jensens utbrudd på FrPs valgvake. Dannelse, politisk kultur og kutyme er et utfordrende tema.

Ved presidentvalg i USA ringer taperen opp vinneren når valgutfallet synes klart. Og vinneren passer både i sin takketale på valgnatten og i innsettelsestalen 20.januar på å takke avtroppende president for vedkommendes innsats i offentlighetens tjeneste. Å “gi tilbake til samfunnet” er et mye brukt uttrykk i USA, uansett hva slags engasjement man har mellom den private og profesjonelle sfære. I Norge roses frivillig innsats i idrettsklubber og for fattige og utstøtte, mens politisk arbeid i mange tilfeller oppfattes som strebersk og sært.

Jens Stoltenberg erkjente nederlaget på Aps valgvake, og takket hovedmotstanderen Erna Solberg for en god og saklig valgkamp. Erna på sin side gratulerte sine partifeller, og takket statsministeren for hans innsats i utfordrende tider for Norge. Slik det sømmer seg. Også KrFs Knut Arild Hareide gjorde dette i partilederdebatten i Stortinget efter at resultatet var klart valgnatten. Norge er et lite land, og det politiske miljøet er lite og gjennomsiktig. Alle kjenner alle og omgås sosialt – i det minste i politisk sammenheng om ikke nødvendigvis privat.

Jens Stoltenberg har ledet sin 2.regjering gjennom hele åtte år, den lengstsittende regjering siden Gerhardsens tredje regjering (1955 – 63). I den første valgperioden måtte han håndtere en internasjonal finanskrise, og i siste periode et terroranslag og massemord, rettet både mot det norske demokratiet og mot hans eget partis ungdomsorganisasjon. Det skal sterk rygg til å bære slike byrder.

De fleste vil nok oppfatte Stoltenberg som mange amerikanere oppfattet George Bush; en omgjengelig fyr man kunne invitere på grilling og sosialt samvær i haven. Han har humor og selvironi. Er (for det meste) søvndyssende saklig, men avleverer sine argumenter med litt ironisk snert. Mitt inntrykk er at Jens Stoltenberg er både godt likt og populær, selv om folk er lei av både regjeringen hans og de uoppfylte valgløftene. Slik blir han som Hanna Kvanmo; større enn sitt parti. Det er altfor tidlig å plassere hans gjerning på en rankingliste blant resten av de norske statsministrene. Likevel:

Han har klart å holde tre tildels ganske forskjellige partier sammen gjennom åtte år og flere lederskifter (i de andre partiene). Ap hadde aldri regjert sammen med andre partier (unntatt i Gerhardsens samlingsregjering sommeren 1945), SV var dannet i opposisjon til viktige sider ved Aps politikk og hadde aldri vært i regjering, og SP hadde aldri samarbeidet i regjering til venstre i politikken. Selv om regjeringen på slutten åpenbart virket sliten og lei, og fattig på ideer om hva de skulle gjøre videre, er det en bragd å regjere i åtte år sammenhengende, med de utfordringene de tre partiene har hatt. Jeg tviler sterkt på at Erna og Siv vil godta partifeller som demonstrerer mot egen regjering på plenen utenfor Stortinget – eller andre steder.

Da tragedien rammet Norge med terrorangrep og massemord 22.juli 2011 steg Jens Stoltenberg frem som en statsleder av dimensjoner. Han fant de riktige ord og formuleringer for å peke ut veien videre for Norge som samfunn. Hans tilværelse i sikkerhet, kommandert dit av PST og livvakttjenesten, ble kort. Han gikk ut blant folk og viste seg. Viste at nordmenn ikke skulle låse seg inne i frykt, og at åpenheten mellom de valgte og deres velgere skulle fortsette. Men å være så naive som Norge hadde vært – det skulle det være slutt på. Norge gjennomførte sitt rettsoppgjør med terroristen, og evaluerte alt som sviktet både i årene før og på selve terrordagen 22.juli. Regjeringen ble gjenstand for massiv kritikk, men Stoltenberg valgte å bli sittende. Det fantes heller intet alternativ, slik Stortinget var sammensatt og Norges statsskikk er. Heller ikke var det presedens for hva som skulle gjøres i en slik situasjon. Norge gled langsomt tilbake i normalt gjenge.

At Jens Stoltenberg og hans regjering tapte, skyldtes lang regjeringstid, slitasjen ved å styre så lenge, og velgernes uenighet i regjeringens politiske resultater og videre kurs. Det er slik det skal være i et demokrati.

Ingen vil stusse om Stoltenberg girer ned mange hakk, og lar Erna Solberg og hennes regjering få en viss fredningstid. Å være statsminister i åtte samfulle år er nok som å delta i maraton hver dag. En roligere periode må være vel unt.

Selv om jeg er sterkt uenig i det meste av hva regjeringen har gjort de siste åtte årene, skal man ha respekt for at folk jobber for å sette sine verdier og standpunkter ut i livet, og orker å engasjere seg i det man mener er til det beste for samfunnet rundt seg.

Uansett uenighet er det helt naturlig å takke Jens Stoltenberg for jobben som er gjort.

Vel blåst, Jens!

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
6 years ago

[…] En takk til Jens Stoltenberg? Del dette:E-postFacebookTwitterGoogle +1 Kategori(er): Rikspolitikk, Valg  […]