Ukategorisert

Er FrP høyrepopulistisk? Naturligvis!

Det er med en viss undring jeg har fulgt debatten om FrP er et høyrepopulistisk parti eller ikke. Mitt svar er: Ja, naturligvis. Og jeg er ganske sikker på at Carl I. Hagen ville grepet saken an på en ganske annen måte enn FrP under Siv Jensens ledelse. Han ville vært stolt.

Samtidig ville Carl I. Hagen med forakt avvist noe slektskap med Sverigedemokratene (SD) eller franske Front National. Det er ikke så mange år siden TV2 (tror jeg det var) brakte en hilsen fra Jean Marie Le Pen til FrP et par dager før valget. Og dermed fikk TV-seerne en rasende Carl I. og gråtende Eli inn på TV-skjermen, der de tok grundig avstand fra Le Pen. Hagen markerte grensen for FrPs innvandringsmotstand, samtidig som han spilte sympatikortet; de slemme sosialistene blant journalistene drev en kampanje mot FrP. Hagens mesterstykke. FrP under Hagen (og Jensen) Har holdt Pia Kjærsgaards parti Dansk Folkeparti på en armlengdes avstand. Men der FrP ikke på mange år har preget norsk politikk har Dansk Folkeparti satt både dagsorden og drevet innvandrings- og integreringsdebatten og -politikken over på sin banehalvdel. FrP markerer avstand, men kopierer politikken når det trengs. Og den som har FrP’ere (tildels høyt oppe i partihierarkiet) på sin Facebook-venneliste vet at de er flinke til å bringe medieoppslag fra svenske aviser inn på sin FB-vegg; om opptøyer og annet som demonstrerer en mislykket integreringspolitikk. Danmark er idealet mens Sverige er skrekkeksempelet.

Om FrP importerer forslag fra Dansk Folkeparti ville Carl I. Hagen aldri benektet eller bagatellisert Holocaust, slik Le Pen har gjort. Han ville ikke hyllet SS-soldater, slik Jörg Haider gjorde i Østerrike. Der Sverigedemokratene har sitt opphav i den svenske nazibevegelsen, har FrP alltid sørget for å renske ut slike elementer. 2.verdenskrig er ikke like brennbar i Sverige som i Norge. Sverige har ikke hatt noe ideologisk oppgjør med sitt medløperregime under 2.verdenskrig. Dermed kan naziinspirerte tanker og ideologiske grupper leve sitt liv i randsonen av politikken og den offentlige debatten, og dels under jorden. På overflaten politisk korrekt, men under den aldri vaksinert mot nazistisk tankegods.

FrPs høyrepopulisme a la Hagen
handler om å markere avstand til samfunnseliten, og spille på nordmennes individualisme og protest mot autoriteter. Dette har vært et trekk ved partiet helt fra Anders Langes dager. Og du finner den igjen i mange deler av politikken til FrP. Enten det handler om avsky for subsidieslukende kunstnere eller kulturelle smaksdommere som bare uttrykker forakt for den “udannede” majoriteten. Eller formyndere fra andre partier som mener vanlige folk ikke selv vet best hvordan de skal styre sine liv. Deter jo dette som preger de andre partiene; de tar fra vanlige folk pengene deres og bruker dem slik politikerne selv mener de bør brukes. FrPs budskap om lavere skatter, avgifter og offentlige inngrep er både liberalistisk antipolitikk og populistisk antielitisme. Hvor det ene slutter og det andre begynner kan sikkert diskuteres. FrP hadde tidligere en tydelig, liberalistisk kulturpolitikk, men lot Jan Simonsen argumentere populitisk. Nå har FrP tonet ned liberalismen i denne delen av programmet, men begrunenr endrede standpunkter mer nasjonalistisk. Noe som må ses i sammenheng med partiets endrede argumentasjon i innvandrings- og integreringspolitikken. Men det holder i massevis som anti-elitisme. Altså høyrepopulisme.

Jeg er ganske sikker på at Carl I. Hagen ville omfavnet begrepet høyrepopulisme som karakteristikk på sitt politiske prosjekt. Å omfavne det folkelige og populære har vært Hagens vinnerresept i mange år. Selv om det “populære” maksimalt har gitt et par og tyve prosent oppslutning til FrP står det likevel i kontrast til en elitedrevet politikk som har gitt New Public Managament som styringsideologi for Ap, og mer markedsorienterte og delprivatiserte statsbedrifter. Langt unna det Ap stod for i mange tiår. Er det partisliterne i lokallagene som har presset frem denne politikken? Eller elitene i partitoppenes nærhet?

FrP hadde en stund slagordet “Forskjellen på politikk er FrP”, og i 1989 laget ungdomsorganisasjonen FpU brosjyren “Mobb en politiker”. Det var antipolitikk, og markerte avstand til de andre partiene. FrPs prosjekt var å redusere politikernes styring over vanlige folk. Der Høyre skulle styre bedre (Morten Steenstrup) skulle FrP styre mindre.

De høyrepopulistiske velgerne
FrPs velgere har lenge delt seg i to grupper; de trygghetsorienterte og de unge risikovillige. De trygghetsorienterte er skeptiske til innvandring, opptatt av helsepolitikk og lov og orden. De har en mistillit til den politiske eliten og deres mange brutte løfter. Samfunnet er blitt for komplisert. De unge risikovillige har ingenting imot et mangfoldig samfunn. Men de vil styre sitt eget liv, og ta konsekvensene av egne valg. Derfor vil de ha færre lover og regler, og lavere skatter og avgifter. De vil kutte båndene som binder dem fast.

Mistillit til de styrende, misnøye med resultatene av deres styring, og ønske om et mindre komplisert samfunn og færre lover er miksen som gir høyrepopulistiske politikere næring. Samfunnet skal være mindre komplisert, og la oss være mer ifred. Til gjengjeld skal vi få det vi trenger, når vi trenger det (og ber om det). Men bare vi som er verdige mottagere.

Tidligere, da den ideologiske debatten i FrP var mer tydelig, kunne FrP’ere snakke om liberalisme med norsk vri, eller liberalisme med sunn fornuft etc. Nå nøyer de seg med å si at FrP er et liberalistisk parti. Men programerklæringer hjelper lite når politikken ikke stemmer med kartet. Da tyr man til sunn fornuft som begrep. Som om det finnes noen objektiv definisjon på sunn fornuft. Eller folkevilje. Det er neppe FrP som forvalter den, når nær 80% av folket ikke stemmer på partiet. Det kan minne litt om nei-siden i EU-debatten på 1990-tallet, som efter seieren i 1994 sa at folket hadde vunnet. Norge har isåfall en elite på 48%.

For venstresiden er populisme også et honnørord. Ihvertfall i SV. Det handler om små, selvstyrte samfunn, langt unna markedstenkningen de mener dominerer byråkratiet og eliten som støtter oppunder Ap. Men populisme blir fort et skjellsord på venstresiden, når man oppfatter at det fris til fordommer i folkedypet. Da blir populismen falsk.

I Høyre, Venstre og KrF må man avmystifisere og ufarliggjøre sin potensielle samarbeidspartner. Derfor rykker man ut i forsvar for FrP. FrP er ikke høyrepopulistiske, heter det nå. Men det er snarere et ønske enn en sannhet. Man håper at FrP skal forandre seg når det får makt. Men hvis FrP får gjennomført sine høyrepopulistiske standpunkter, kan kan partiet si at de har tatt fra formyndereliten makten deres. Omtrent som Dansk Folkeparti har oppnådd – utenfor regjering.

Hvis FrP ikke får tilstrekkelig gjennomslag kan de hente frem antipolitikken som høyrepopulistisk retorikk på nytt, og bruke dette som grunnlag for å bryte ut av regjeringen. Hvis velgerne ikke ser forskjell på FrP og de andre partiene, har FrP klart å bli stuerene. Men hvis den genuine politiske og retoriske miksen partiet har markedsført seg på går tapt på veien, har partiet mistet sin sjel. En like vanskelig balansegang for FrP som for deres potensielle partnere.

Les gjerne Minerva-kommentaren til Bård Larsen og Morten Kinander om samme tema.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Konrad
7 years ago

Selvsagt er Frp populistisk, ihvertfall populisme forstått som politiske metode snarere enn politisk ideologi. Carl I Hagens metode er grunnleggende populistisk, han snakket med svigermor på Dombås som en temperaturmåling i folket. Hagens metode var en enestående teft for stemningen i folket, teft for hva som ville slå an, Siv Jensen har arvet ledervervet men ikke teften. Det ga naturligvis en inkonsistent politikk nesten uten prinsippiell tenkning, selv om Hagen er fullt i stand til å være både prinsippiell og statsmannaktig når det trengtes. Og han leflet ikke med de skikkelige nazistene, det skal han ha.