Ukategorisert

De blendahvite politikerne

Til tross for all fokus på innvandring og integrering i Norge er det bare en håndfull rikspolitikere med flerkulturell bakgrunn. Er ikke det litt underlig?

Snikislamisering er blitt kodeordet som skal gi velgerne signalet om at det foregår noe i det skjulte, som skal gjøre Norge til et samfunn basert på islams lære. Men da ville vel Norge hatt et parti som tok utgangspunkt i denne religionen? Slik KrF tar utgangspunkt i kristendommen for sin politkk? Kanskje muslimene har innsett at det ikke er noe lurt å lage sitt eget parti. Kanskje er det en bedre strategi å infiltrere de eksisterende partiene. Så hvor mange politikere vet du om som bekjenner seg til islam?

La oss se: Abid Q. Raja har klart å lure Akershus Venstre. Efter fire år som vara for Borghild Tenden rykket han opp på førsteplass, og inn på Stortinget. Men valgresultatet til Akershus Venstre var ikke spesielt imponerende. Kanskje Abid skremte bort vanlige velgere, siden alle muslimer i Akershus må ha stemt på ham? Eller kanskje de ikke gjorde det? Men hvem har muslimene i Akershus da stemt på? Hvor mange kandidater som har flerkulturell bakgrunn med sjanse til stortingsplass stod det på valglistene i Akershus?

Hadia Tajik er ihvertfall innvalgt på Stortinget. Og hun er muslim. Hvilken religion Mudassar Kapur bekjenner seg til, vet jeg ikke. Han ble innvalgt fra Oslo for Høyre. Afshan Rafiq har tidligere møtt på Stortinget for Oslo Høyre, og stod i år på 9.plass på stortingslisten. Så hun er vararepresentant. Akhtar Chaudhry var til og med en av Stortingets visepresidenter i forrige periode, men ble ikke renominert av SV.

Når man ser på listen over nyvalgte stortingsrepresentanter finner man altså tre med flerkulturell bakgrunn; en fra Akershus (Raja) og to fra Oslo (Tajik og Kapur). Tre av 169 der, altså. Jeg ble ikke skremt. Ble du?

Det slår meg at det i det hele tatt er få politikere med flerkulturell bakgrunn som har noen særlig høy profil. FpU-leder Himanshu Gilati og Oslo-politiker Mazyar Keshvari (FrP) er noen av de få som markerer seg i riksmedia. Andre er det rett og slett få av. Hadde Rødt hatt større oppslutning ville man sikkert sett mer til Rød Ungdom-leder Seher Aydar.

Innvandringsbølgene
kan kanskje si noe om hvem man kunne forvente at gjorde seg gjeldende i norsk politikk, enten på lokalt nivå eller i rikspolitikken. Efter Pinochets kupp i Chile i 1973 kom det mange chilenere til Norge. Hvor mange med bakgrunn fra Chile kjenner du til i norsk politikk? Fra slutten av 1970-tallet kom det mange båtflyktninger fra Vietnam. Kjenner du til mange med vietnamesisk bakgrunn i norsk politikk? På hele 1980-tallet var det krig mellom Iran og Irak, og mange flyktninger kom til Norge. Men er det mange derfra som er aktive i politikken her til lands? På 1990-tallet var det særlig mange flyktninger fra Bosnia. Og efter dem kom flyktninger fra Somalia. Om ikke flyktningene selv har blitt aktive deltagere i norske partier burde kanskje ungene deres være det?

Ifølge Wikipedia har 13% av den norske befolkningen innvandringsbakgrunn. Men i politikken er det altså få. Det er visst lettere for folk med innvandringsbakgrunn å komme med på fotballandslaget enn i politikkens elitedivisjon. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det ikke politikere i rikspolitikken med bakgrunn fra Chile eller Vietnam? Sånn kan man lure en lørdags kveld.

Hittil har man møtt innvandrere i butikkene de eier, som butikkmedarbeidere, sjåfører i kollektivtrafikken, eller som vaskepersonale. Ut fra utdannelsestall vil du sannsynligvis møte folk med flerkulturell bakgrunn som er leger, advokater eller ingeniører, før Stortinget får like stor andel med innvandringsbakgrunn som i befolkningen som helhet. Og i kulturlivet, media eller på idrettsbanen.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer