Ukategorisert

Siv Jensens store kveld – men harde tak gjenstår

Det er ingen tvil om at annonseringen av en regjering mellom Høyre og FrP gjorde dette til Siv Jensens store kveld. At den var bra for både Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide kan sikkert hevdes. Erna Solberg har minst grunn til å være fornøyd, men forpliktet V og KrF så langt hun kunne.

At det blir en regjering av Høyre og FrP var ingen bombe. Alt annet ville vært en overraskelse. Man kunne la seg lure av alle kommentarene om den gode tonen underveis i sonderingene. I dagene og ukene fremover vil offentligheten sikkert få vite mer om hva som foregikk de 12 dagene med sonderinger. At FrP og Høyre går i regjering er som forventet. Det er synd at ikke Venstre hugget over båndet til KrF. Det foreligger et reformflertall i Stortinget, bestående av Høyre, FrP og Venstre. De tre partiene ville gjort hverandre gode på de reformene de er enige om og som er nødvendige fremover. Det alternative flertallet, av Høyre, FrP og KrF ville gjort hverandre illiberale – i tillegg til at KrF ville bremset nødvendige reformer.

Jensens triumf sentrum beholdt dyden
Selv om FrP og Høyre skal forhandle om en regjeringsplattform skal det altså være innenfor rammene av firepartiavtalen. Den legger føringer de to blå partiene ikke kommer unna. Selv om det sikkert blir harde tak, får vi tro at de to blir enige tilslutt. Den gode tonen kan jo ikke fordampe bare Hareide og Skei Grande går ut av rommet. Siv Jensen vil sannsynligvis oppnå det Carl I. Hagen ikke klarte – og kanskje ikke ville. Noe av egenarten med FrP vil forsvinne når partiet deltar i regjering og må forsvare kompromisser. For kompromisser blir det. Først i regjering, og så med Stortinget. Siv Jensen og hennes mannskap får det samme problemet som alle regjeringspartier; hvordan synliggjøre partiets primærstandpunkter og samtidig forsvare kompromissene i regjering (og i dette tilfellet også i Stortinget)?

Venstre og fremfor alt KrF beholdt dyden vis av vis FrP. Visst slapp de FrP inn i regjering. Alternativet deres var å peke på Jens Stoltenberg som statsminister. Og det var helt uaktuelt. Man kan ikke gå til valg på å gi landet et regjeringsskifte for så å la det største partiet forbli i regjering og la de to minste forsvinne. Det interessante spørsmålet Hareide fikk ikveld, var om samarbeidsavtalen gir KrF (og Venstre) rom for å felle regjeringen i et gitt tilfelle. Men det hadde de ikke diskutert, ifølge Hareide. I Oslo har et tilsvarende samarbeid gått bra i mange år. Den/de som er utenfor sikrer regjeringen arbeidsro. Valgresultatene avgjør hvem som sitter i regjering og hvem som går ut. Oslo-modellen blir nok fin å ha med seg i bagasjen. Venstres Trine Skei Grande og Ola Elvestuen har erfaring med dette samarbeidsmønsteret.

Det er noe halvveis ved Venstres og KrFs salg av seire. Hareide nektet å peke på enkeltsaker, det er helheten som ikke er bra nok, men som samtidig fikk ham til å høres ut som en guttunge som har ranet nesten hele godtebutikken og bare får godord og skryt når det blir oppdaget. Hvor lenge står det til troende. Er avtalen så god som sentrumskameratene påstår? Vil prosedyrene for samarbeid holde? Det gjenstår å se.

Ernas halve seier
Erna Solberg fikk ikke til drømmen om en flertallsregjering, men satset på å å unngå mindretallsregjeringenes mareritt med hva hun påstår er den mest omfattende samarbeidsavtale en mindretallsregjering har inngått me stortingspartier. Marerittet er “stortingsregjerereri”; at stortingsflertallet slår seg vrange og påfører regjeringen nederlag efter nederlag. Willoch opplevet det og stilte kabinettspørsmål. Syse opplevet det, og lot det gå til hans egen regjeringspartner SP trykket på selvmordsparagrafen. Jagland opplevet det. Nå satser Erna Solberg på at samarbeidsavtalen, som inneholder et eget delkapittel om prosedyrer for konsultasjon med Venstre og KrF, skal gi hennes regjering et langt liv. Om det slår til, avhenger av hvor mye V og KrF satser på å få ut av opposisjonstilværelsen. Og om regjeringen selv efterlever det politiske innholdet i avtalen.

Høyre og FrP satser på at Venstre (og kanskje KrF) efterhvert blir så fristet at de banker på og vil inn i det gode selskap likevel. Jeg tror at når regjeringen kommer til Stortinget for å forhandle, vil Venstre efterhvert oppdage at de kan dra kompromisser mer i sin retning enn KrF dra dem i sin. Og da vil nok lysten på deltagelse øke hos Venstre – mens KrF finner ut at de tok det rette valget.

Det finnes et reformflertall i Stortinget, og det inkluderer ikke KrF. Spørsmålet er om Venstre vil lappe på H/FrP-forslag, eller selv være med på å utforme forslagene. Hvor viktig er det for Venstre med åpenhet om kompromisser i Stortinget når de selv kan utforme både retning og detaljer i politikken?

Samarbeidsavtalen inneholder mye interessant politikk. Det er kanskje ikke overraskende at det måtte en tilleggsavtale til om utlendingepolitikken, men det er påfallende hvor lite det står om skolepolitikk i avtalen. Her blir det nok Tord Lien fra FrP eller kanskje Torger Ødegaard fra Høyre som vil stå for den konkrete politikken fremover – og ikke Trine Skei Grande. Da skal det godt gjøres for Venstre å ta æren.

0 0 vurdering
Vurdering
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
andy
andy
6 years ago

Og ikke uventet ble det nettopp Krf V måtte ta den endelige dissens mot. For øvrig en fornuftig dissens. Vi finner vel etterhvert ut hvor mange andre saker fornuften også har spilt fallitt i. Hvorfor V har valgt å binde seg så til de grader til fløypartiet Krf er en gåte.
Når Krf snakker om at de representerer “sentrum” er det like ironisk som når Moxnes hevder at Rødt representerer “folket”.

trackback
6 years ago

[…] – ved at Høyre og FrP velger å forholde seg kun til Venstre fremover. Det er forståelig. For de tre partiene Høyre, FrP og Venstre kan bli enige om flere reformer og vedtak som fører Norg…- stikk i strid med hva KrF ønsker. Som eksempler kan nevnes distriktspolitikken, […]