Ukategorisert

Nobels fredspris: Kampen mot kjemiske våpen – en suksess?

Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) får Nobels fredspris for 2013. En tildeling i tråd med Alfred Nobels testamente. Men er kampen mot kjemiske våpen en suksess?

Begrunnelsen for tildelingen av årets fredspris til OPCW kan du lese her.

Wikipedias opplysninger om årets vinner: «Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen er en mellomstatlig internasjonal organisasjon som arbeider for gjennomføring av Kjemivåpenkonvensjonen, blant annet ved kontroll og ødeleggelse av kjemiske våpen. Organisasjonen har 189 medlemsstater. Hovedkontoret ligger i Haag i Nederland.»

Om bakgrunnen for organisasjonen: «Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen ble til som følge av inngåelse av Kjemivåpenkonvensjonen, som trådte i kraft i 1997. Denne internasjonale avtalen ble inngått på nedrustningskonferansen i Genève i 1992 etter langvarige forhandlinger for å få i stand totalforbud mot kjemiske våpen. Konvensjonen forbyr produksjon, lagring, handel, overføring og bruk av kjemiske våpen.»

Ser man på kartet over hvem som har signert og ratifisert konvensjonen, hvem som kun har signert, og hvem som ikke engang har gjort det, ser man at det er noen av de verste regimene som unngår å forplikte seg i kampen mot kjemiske våpen: Israel og Myanmar har undertegnet, men ikke ratifisert, avtalen, mens Angola, Egypt, Nord-Korea, Syria og Sør-Sudan verken har undertegnet eller ratifisert.

I Alfred Nobels testamente er det tre kriterier – som kritikerne av diverse tildelinger hevder at Nobelkomiteen knapt forholder seg til: Reduksjon av militærstyrker, arrangering av fredskongresser, og «nasjonenes forbrødring».

Jeg vil hevde at årets pris ihvertfall treffer «reduksjon av militærstyrker» og kanskje også de to siste.

Når man har klart å redusere verdens lagre av kjemiske våpen med 80% må det kunne kalles en suksess. USA, Russland og Libya holder fortsatt på med å redusere sine lagre.

OPCW er en høyaktuell vinner på grunn av at også Syrias lagre av kjemiske våpen nå skal ødelegges. De grufulle bildene og filmene av ofrene for kjemiske våpen i Syria tidligere i år skapte avsky i alle leire. Det er lenge siden 1980-årenes fredsmarsjer mot atomvåpen. Men er det noe som burde skape folkelig engasjement, så er det at mennesker utsettes for kjemiske våpen. Under 1.verdenskrig var det soldater som ble rammet, men nå er det sivilbefolkningen som får føle virkningen av kjemiske våpen på kroppen.

At Nobelkomiteen sørger for å gi fredsprisen i forbindelse med en høyaktuell internasjonal konflikt gjør den svært så dagsaktuell. Dette kan bidra til å skape et større press på partene for å få til en løsning i Syria. Men også for å skape en opinion mot de landene som ikke har undertegnet avtalen om forbud mot kjemiske våpen – og for å få ødelagt det som er igjen av slike våpen. Begge deler vil være svært prisverdig om man oppnår på grunn av tildelingen.

Når en verdig vinner hylles er det likevel grunn til å minne om to forhold: At land som Nord-Korea, Angola og Egypt ikke har signert avtalen om forbud mot kjemiske våpen. Og; i den mest aktuelle konflikten der kjemiske våpen har vært brukt – Syria – er det konvensjonelle (vanlige) våpen som sårer, dreper, og skaper en enorm flyktningekatastrofe. Og i den sammenheng har verdenssamfunnet vist seg ute av stand til å få en slutt på sivilbefolkningens lidelser.

Andre kommentarer (oppdateres):

Kjedelig og feilslått skriver Bård Larsen på Minerva

Trygt og ukontroversielt skriver VG

Comments are closed.

Fra arkivet