Ukategorisert

I Venstres fart (eller: Dei vil alltid klaga og kyta)

Det slår aldri feil: Når Venstre gjør noe liberalister i Høyre og Venstre ikke liker, får jeg høre det på Facebook og Twitter. Igår skjedde det igjen. Noen bør fremføre første vers av “Dei vil alltid klaga og kyta”.

Som sagt, igår skjedde det igjen. Venstre vil ikke være med på å slippe fri omsetningen av landbrukseiendommer. Så jeg fikk en hilsen fra Christopher Rødsten på min Facebookvegg. Ja, til og med min kollega her på Liberaleren, Bjørn Magne Solvik la ut en hilsen på Venstres Facebook-forum. Og her på Liberaleren. Jeg forstår dem godt. Men jeg forstår ikke at de så lett kan late som om elementær organisasjonskunnskap ikke eksisterer.

Det er et reformflertall på Stortinget de neste fire årene. Ja, det er faktisk opptil flere. Det mest liberale flertallet er når Høyre, FrP og Venstre finner sammen. Noe jeg mener de tre partiene bør gjøre så ofte som mulig. Mer om det efterhvert.

Ensom kamp i fylkeslandbruksstyret
Jeg er for fri omsetning på landbrukseiendommer. Jeg har vært medlem i fylkeslandbruksstyret i Akershus, i perioden 1991 – 95. Jeg jobbet for privat eiendomsrett, avtalefrihet og markedsøkonomi. Jeg sa ja til fradeling av eiendom (privat eiendomsrett), nei til bruk av forkjøpsretten for å intervenere i allerede frivillig inngåtte avtaler (markedsøkonomi, avtalefrihet, privat eiendomsrett). Det var en ensom kamp. De andre partiene (Høyre inkludert, Christopher), og ikke minst landbruksbyråkratene. forstod ikke hvorfor jeg fremmet alle disse forslagene. Så jeg gav en liten forelesning; om Adam Smith, om privat eiendomsrett, om verdien av avtaler som inngås i frivillighet, om om prismekanismene – og hva statlig intervensjon i markedet gjør av skade. Men mitt rike var ikke av denne verden. I landbruket rår egeninteressen. Bøndene og deres organisasjoner er ikke annerledes enn de kapitalistene Adam Smith skrev om i Wealth of Nations. De vil ha beskyttelse for sin egen virksomhet, i form av lover, reguleringer, og toll og avgifter. Slik at konkurransen blir hemmet mest mulig. Så får det heller gå som det går med privat eiendomsrett og avtalefrihet.

Kommandoøkonomien i landbruket
Den nyslåtte landbruksministeren Sylvi Listhaug har skrevet at landbruket er kommunistisk. Hvis hun med det mener at lanbruket er organisert efter planøkonomiske prinsipper kunne jeg ikke vært mer enig. Her er det offentlige reguleringer ned på detaljnivå. Subsidier, støtteordninger, tollmurer og desslike. Destruktive erktøy smidd i Fandens esse. Verktøy så fæle at de virker som torturredskaper; der de piner og plager både eiendomsretten og markedet.

Det er klart at man må gjøre noe. Det trengs en revolusjon i landbruket. Men Høyre og FrP må bare innse det; en revolusjon som skal gjennomføres ad parlamentarisk vei trenger trylleformularet flertall. Og det er bare å innse det; dere har ikke flertall. Dere kan sikkert vinne noen stemmer i distriktene på å tillate snescooterkjøring i utmark. Men ungdommen i distriktene trenger håp. Håp om noe å leve av. Hvis landbruket skal drives på samme måte som før, vil håpet kun gjelde noen få. Og de vil aldri være fornøyde. De vil rope om mer av mine penger – og høyere tollmurer. Hvis de får det, vil de ikke være takknemlige. De vil anse det som en selvfølge.

Å kunne historien
om Norge er å vite at selv om 80% av befolkningen levet av jordbruk, skogbruk og fiske, så var det ikke nok. Det var blodslit, fattigdom, sveltihel – og utvandring. De som ikke kunne overleve på bygdene kom ikke til byene før industrialiseringen skjøt fart. De emigrerte. I USA fant de fetere jord, større skoger, og mengder av vilt. Norge har alltid måttet importere mat. Ble mattilførselen kuttet, ble det skapt stor poesi av nøden. Som i diktet Terje Vigen. Å importere mat til Norge er derfor både nødvendig og naturlig. Nordmenn har gjort det før.

Det som er nytt er at de store massene kan gjøre det. Du og jeg kan selv importere maten. Velge mellom ulike produsenter. Den tidligere RV-lederen Aslak Sira Myhre besværer seg i Dagsavisen over at nordmenn ikke verdsetter god mat. Joda, nordmenn gjør det. Men man tror ikke lenger at bare norske bønder kan lage god mat. Nordmenn har aldri brukt så liten andel av sin lønn på mat.

Jeg hater ikke bønder
men beundrer dem som som får jorden til å spire og grønnsaker og frukt til å vokse. Som passer på og gir omsorg til dyr som ender på min og andres tallerken. Uansett om bonden befinner seg på en traktor i Rogaland eller på Fosen, i en fjellside i Sogn eller i Andes, på rismarkene i Asia, eller langs Nilen.

Det jeg misliker, er bønder som sitter foran PC’en og studerer nettsider med informasjon om støtteordninger. Med skjemaer utformet av byråkrater på bordet foran seg. Med kladdeark, blyant, viskelær – og ikke minst kalkulator. For bonden skal ikke være byråkrat. Han skal produsere mat.

Min frihet er kriminalisert
Dette er nok vanskelig å forstå både for sosialister og mer sentrumsorienterte: Jeg anerkjenner ikke at andre kan kreve en andel av min lønn fordi de ikke klarer å leve av yrket de selv har valgt, selv om de er friske og arbeidsføre. Jeg anerkjenner heller ikke andres rett til å bestemme hva jeg skal kjøpe av mat og drikke, av hvem og hvor. Dessverre kan jeg ikke håndheve den friheten jeg mener er selvfølgelig. For motstanderne av min frihet har loven på sin side. De har gjort friheten til å inngå frivillige avtaler med produsenter av mat til en kriminell handling.

Det verste med Venstre
for meg som medlem er når mine folkevalgte høres ut som SPs stortingsgruppe. For slik skal det ikke være. Liberalere er utålmodige, har jeg alltid fått høre i Venstre. Liberalere har vyer, sies det. Da forventer jeg mer enn av SPs brødpolitikere. Når mitt liberalistiske hjerte frydes ved Sveinung Rotevatns uttalelser er det lett å glemme at han kommer fra samme fylke som Liv-Signe Navarsete. Det hjelper lite at Rotevatn er EU-tilhenger. For er det en landbrukspolitikk som er verre enn den Norge fører, så er det den EU fører.

Jeg håper i det lengste at de bønder som stemmer Venstre og de velgerne i hjemfylket til Rotevatn som stemmer Venstre – er annerledes enn de bøndende og øvrige velgere som stemmer på Navarsete. Hvis Venstres landbruks- , distrikts- og næringspolitikk til forveksling skal ligne Senterpartiets, har Venstre tapt. Man kan ikke konkurrere med SP om å være mest SP.

Å gå ned med flagget til topps
er heroisk, men hvilke endringer bringer det? Det er muligens vanskelig for folk i Høyre og FrP å innse at deres regjering ikke har flertall på Stortinget. De kan godt fremme sine primærstandpunkter i forslag på Stortinget, og så få dem nedstemt. Men hvem gavner det? Skal Erna Solbergs regjering sitte i fire år, og oppsummere sin gjerning med at “vi fikk ikke gjennomført så mye, men vi stod ihvertfall på vår politikk”? Isåfall må Høyres og FrPs statsråder administrere en politikk de er uenige i. Sannsynligvis vil en slik holdning fra regjeringen vis a vis vippepartiene på Stortinget drive V og KrF i armene på Ap og SP. Skal Høyre og FrP få gjennomslag må de bruke en åpen hånd, ikke en knyttet neve.

Når Venstre sier at man vil liberalisere reglene for omsetning av landbrukseiendommer, bør Høyre og FrP gripe den ustrakte hånden. De tre partiene bør sette seg ned rundt et bord bli enige om et kompromiss. Ikke bare i denne saken, men i alle saker.

Regjeringspartienes folk bør finstudere Venstres program, om man ikke har gjort det før. Let efter åpninger, efter de stedene der avstanden mellom regjeringen og Venstre er minst. Da har man noe å jobbe med.

I Venstres fart
Når regjeringspartiene ikke har flertall på Stortinget, og det vippepartiet de er mest enige med er Venstre, sier det seg selv at endringer de neste fire årene vil skje i Venstres fart. Hva bør Venstre gjøre? Istedenfor å høres ut som Liv-Signe Navarsete, Lars Peder Brekk og Trygve Slagsvold Vedum bør partiet finlese programmene til Høyre og FrP, sammen med regjeringserklæringen og sonderingsavtalen, og finne forhandlingsgrunnlaget for reformer Venstre vil ha gjennom. For noe vil man vel gjøre annerledes enn SP, SV og KrF?

Høyre og FrP må ikke glemme organisatorisk barnelærdom; at folkevalgte er valgt på et program, og skal markedsføre det og søke å få det gjennomført. Venstres program er ikke Høyres eller FrPs. Men hvis man tar Venstre i å bryte sitt program, er det legitimt å påpeke det. Alle partier bør tilstrebe å holde sine programmer.

En ny melodi
Klagesagen fra bønder og distrikter er vi vant til å høre. Efter fire år bør reformene i landbruks- og distriktspolitikken ha kommet så langt at man finner seg en ny melodi. En med et mer optimistisk budskap.

I Venstre-forsamlinger er man glade i å synge “Millom bakkar og berg”. En sang med stolt patriotisme. Men også med litt vel mye nasjonalisme efter min smak. Jeg tenker på bøndene i Andesfjellene. På rismarkene i Vietnam. Jeg går ut fra at uansett hvor på kloden man dyrker jorden, er man stolt av hva man får til.

Når folk i Høyre og FrP er på sitt mest utålmodige kan kanskje Venstre fremføre en annen sang? Mitt forslag er:

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

(Tekst/melodi: Ivar Aasen).

Her kan du se den fremført

Comments are closed.