Ukategorisert

Ny informasjon om Anders Langes Parti og Sør-Afrika?

Vil muligheten til å få innsyn i FrPs partiarkiver gi ny kunnskap om partistifter Anders Langes og hans partis forhold til apartheidregimet i Sør-Afrika? Mitt svar er: Neppe. Og jeg baserer det på egne erfaringer med arkivet.

Det har vakt en viss oppsikt at til tross for stortingsrepresentant Kristian Norheims tydelige løfte om åpenhet om FrPs arkiver da enstortingsdebatt rett efter Nelson Mandelas død fokuserte på FrPs forhold til apartheidregimet i Sør-Afrika, så har FrP sagt bastant nei til søknader om innsyn i arkivene.

SV gikk rett i strupen på FrP da alle partier hyllet Nelson Mandela ved hans død. Det kan man forstå. Mange som sognet til SV bekjempet apartheid i Sør-Afrika gjennom den politiske debatten her til lands; ved oppfordring til handelsboikott og informasjon om apartheidregimets natur. SV (og forgjengeren SF), som i mange år ikke var så nøye med de demokratiske merittene til regimene og frigjøringsbevegelsene partiet støttet rundt om i verden, reagerte naturlig nok på at ALPs frontfigurer på den annensde var kritiske til at kolonimaktene gav sine kolonier frihet i tiårene efter 2.verdenskrig. Og til synet på om folk i den 3.verden ville klare å styre seg selv. Hverken Anders Lange eller hans nestformann Erik Gjems-Onstad hadde særlig høye tanker om afrikanernes evne til å styre seg selv. At den nåværende partiledelsen, Langes arvinger, hyller Mandela, ble tydeligvis for mye.

Kristian Norheim på sin side, FrPs utenrikspolitiske talsperson og en ordentlig liberalist totalt uten sympati for totalitære eller autoritære regimer av noe slag, tente naturligvis på alle pluggene i stortingsdebatten. Norheim lovet innsyn i FrPs arkiver. Han hadde sikkert behov for et svar som i selve debatten kunne stoppe munnen på SVs representanter. Men det skule vise seg å ikke være så enkelt. FrPs arkiver befinner seg i riksarkivet, med en klausul om at de er lukket i 40 år. Dette kom frem efter at Dagsavisen tok Norheim på ordet og ba om innsyn. Det ble avslag.

var ALP apartheidregimets påvirkningsagenter?
Den første som hevdet dette var sørafrikaneren Eschel Rhoodie – som måtte rømme landet på grunn av en overvåkningsskandale. Han hevdet at Anders Lange fikk penger til å utgi avis, og dermed finansierte man indirekte ALPs valgkamp i 1973. Til alles overraskelse fikk ALP 5% og 4 representanter. FrPs tidligere formann Carl I. Hagen ble spurt om han trodde det var noe hold i dette. Han mente det var uklart hvordan avisen (først Hundeavisen, så Anders Langes avis) ble finansiert. På den annen siden trengte ikke apartheidregimet å betale Anders Lange for å si noe positivt apartheidregimet. Han hadde jo tross alt disse meningene! Men Hagen undervurderte nok Langes behov for økonomiske tilskudd.

Det er mulig at Anders Lange fikk penger. Det fikk han fra mange steder. Blant annet fra redervenner. Dette har Arild Rygnestad og Hanna Kvanmo redegjort for i biografien «Anders Langes saga». På den annen side; hans kone Karin samlet så mange avisutklipp hun kunne fra valgkampen i 1973. Det skal ha vært over 10 000. Og det er ikke snakk om annonser. Lange var nok den minst politisk korrekte og mest tabloide kandidat ved noe stortingsvalg. Oppslagene han fikk kan neppe ha vært kjøpt og betalt. Å utgi en avis er naturligvis noe helt annet. Det kostet penger. AKP på sin side, holdt på å brekke nakken på å utgi Klassekampen. Bare for å ha nevnt det. Mange var involvert. Anders Lange derimot, gjorde det meste selv. Og brukte Postverket til å distribuere avisen. Så trykking, avispapir og porto måtte dermed finansieres.

Da partiet ville skrive sin historie
På jubellandsmøtet i 1988 feiret partiet sitt definitive gjennombrudd, med 12,3% ved fylkestingsvalget året før. Og 15-årsjubileum. Det vil si at man regnet Anders Langes Parti som starten på FrP. ALP ble som kjent stiftet i apri 1973. Partiformann Carl I. Hagen bekjentgjorde at man ønsket å invitere interesserte til å skrive om partiets historie. Siden jeg var (og er) interessert i både historie og politikk (og gjerne i kobling!) meldte jeg meg. Jeg jaktet på kilder, og intervjuet blant annet daværende nestformann Pål Atle Skjervengen, og frontfiguren i Oslo (og FpUs første formann) Peter N. Myhre. Og jeg kom i kontakt med Anders Langes datter Elin Lange Ørmen. Hun hadde utklippsbøkene moren hadde laget fra 1973-valgkampen. Jeg møtte Langes datter, og hun gikk med på å låne meg bøkene. Jeg bragte dem ned til partiets daværende hovedkvarter på Youngstorvet – og fikk lagt dem i hvelvet. Efterhvert ble det mer og mer politikk og organisasjon på meg, og mindre tid til å skrive partihistorien. Da partiet ble splittet i 1994 kunne jeg ikke gå inn til kontorsjef Per Arne Olsen og be om å få ta med utklippsbøkene. Så de ble i partiets varetekt. Mer om det om litt.

Kaotiske arkiver
Mitt inntrykk fra årene rundt 1990 var at partiets arkiver fra de første årene var svært så kaotiske, hvis de i det hele tatt fantes. Thorbjørn Bilden, som var Hagens nestformann i Reformpartiet (sommeren 1974 – mai 1975), skal ha hatt mange dokumenter i sin besittelse. Men jeg så dem aldri. Sannsynligvis hadde forskjellige folk som var tilknyttet ALP de første årene dokumenter i sin besittelse. Men skulle man lete noe sted, ville det være i papirene til Anders Lange. Finnes det noe arkiv efter ham? Leser man biografien Anders Langes saga vil se at forfatterne hadde en svært utfordende jobb. Kennelen hans i Asker, Trollstein, finnes ikke mer. De som er intervjuet som kilder til boken har efter hva jeg husker ikke kunnet bidra med særlig til informasjon, hverken om arkiver eller finansielle kilder.

Jeg tviler ærlig talt på om FrP i årene efter 1994 prioriterte å kontakte tidligere tillitsvalgte og folkevalgte, eller Langes efterkommere, for å bygge opp et arkiv helt fra partiets fødsel i 1973. Men det kan jo hende at jeg tar feil. Men basert på mitt inntrykk fra tiden jeg forsøkte å skrive om FrPs historie, og hva andre har gjort, tviler jeg på at innholdet i arkivene kan fortelle noe nytt om Anders Langes forhold til apartheidregimet i Sør-Afrika.

Efterspill om utklippsbøkene
Ja, det ble et efterspill om de utklippsbøkene som Karin Lange Ørmen lånte meg. For noen år siden kontaktet hennes sønn meg, og ville ha dem tilbake Jeg svarte som beskrevet over, at han måtte ta kontakt med FrP. Min siste befatning med utklippsbøkene var lenge før splittelsen i 1994. Men partiets daværende generalsekretær Geir Mo avviste noe kjennskap til dette – og mente jeg måtte ta det fulle ansvar. Jeg tipper at hvis ikke Anders Langes barnebarn har fått dem tilbake, befinner utklippsbøkene seg i Riksarkivet.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer