Ukategorisert

Har du sovet i timen, Friele?

Mangeårig forkjemper for homofiles rettigheter her til lands, Kim Friele, går rett i strupen på Høyre og FrP i en kronikk i dagens Aftenposten. Jeg lurer på om hun har sovet i timen.

Kim Friele avslo invitasjonen fra statsminister Erna Solberg til en mottagelse i statsministerboligen i forbindelse med Europride-arrangementet i slutten av juni. Begrunnelsen hun gav var todelt; regjeringens behandling av av Dalai Lama – og de blåblås synderegister hva angår homofiles rettigheter.

Det er naturligvis riktig av Friele sin kronikk å irettesette en Høyre-rådgiver som er overivrig efter å rosamale Høyre; “«Høyre har alltid vært rosa» uttalte statssekretær Bjørgulv Borgundvaag (H) til NRK Dagsrevyen 28. juni 2014. Denne utilbørlige skrønen forsterket han i sin blogg, der han skrev: «Høyre har alltid vært i front i homopolitikken». Kjepphøyt trekker han frem Wenche Lowzow som «den første parlamentariker som sto åpent frem».”

Men Friele må gå helt tilbake til Bortenregjeringens dager for vise at Høyre egentlig aldri har vært positivt innstilt til homofile deres rettigheter: I dagens Aftenposten har Friele en kronikk med tittelen Blåblå homovennlighet er en blåblå skrøne trekker Friele frem Elisabeth Schweigaard Selmer (H) var justisminister, og hadde ingen planer om å endre på lovforbudet mot homofile menn (Straffelovens § 213). Som kjent ble forbudet opphevet i 1972. Men Høyre var ikke positive til Partnerskapsloven (1992) eller den legningsnøytrale ekteskapsloven. Kim Friele langer mest ut mot Høyre, selv om homofiendtlige utsagn fra FrP-politikere trekkes frem.

Kim Friele har helt rett i at Høyre og FrP ikke har noen stolt historie som forsvarer for homofiles rettigheter. Men Høyre var ikke alene i Borten-regjeringen. Og § 213 stod helt frem til 1972. Det var rødt flertall på Stortinget fra 1945 – 65, og fra 1973 – 81.

En annen historie kan også fortelles
Efter å ha lest Frieles kronikk begynner jeg å lure på når Friele sluttet å følge med i timen. For også en annen historie kan fortelles enn den Friele velger å fokusere på. I februar 1990 vedtok landsmøtet i Fremskrittspartiets Ungdom (efter forslag fra Østfold FpU) å si ja til Partnerskapsloven. FrPs stortingsrepresentant Jan Erik Fåne, som også var FpUs formann 1992 – 94, var medforslagsstiller på det private lovforslaget om partnerskapsloven for homofile. 1/3 av FrPs stortingsgruppe stemte for lovforslaget. Slik 1/3 av Høyres gjorde (hvis tallene i Frieles kronikk i dag stemmer). Hvorfor skriver ikke Friele noe om dette? Er det fordi hun ikke vil fortelle det – eller fordi hun ikke er klar over FpUs og Fånes innsats? Uten en tredjedel “blåblå” representanter på Stortinget ville ikke Partnerskapsloven sett dagens lys i 1993. Kanskje Friele burde erkjenne dette faktum – og anerkjenne innsatsen?

Da FrP skulle lage nytt stortingsvalgprogram for perioden 1993 – 97 var jeg medlem av programkomiteen. I kapitelet om barn og familie valgte FrP å fremheve det heterofile ekteskapet som den foretrukne samlivsform, men understreket at ethvert samliv inngått i frivillighet mellom voksne personer har en egenverdi. Hele ungdomsorganisasjonen og en tredjedel av stortingsgruppen kunne ikke ignoreres. FrP fornyet sin familiepolitikk. Året efter sprakk FrP på Dolkesjø, og mange av de mest liberale forlot partiet.

En homominister fra FrP?!
At det ble akkurat Solveig Horne som skulle bli statsråd for barn, familie og likestilling da FrP kom i regjering efter valget i fjor begeistret nok få utenfor partiet. Jeg vil tro at også enkelte internt i de to blå partiene kunne styre sin begeistring. Horne var da også en av statsrådene som ble utsatt for den hardeste “granskningen” fra medier og opposisjon da statsrådslisten til Erna Solberg ble presentert. Vel ute fra sitt første statsråd på Slottet fikk Horne regnbueflagget i hånden, og fikk støtte og oppmuntring fra regjeringens åpne homofile; helsestatsråd Bent Høie.

FrP har siden splittelsen i 1994 plassert seg i det som verdimessig må kalles et reaksjonært hjørne i norsk politikk, sammen med Høyre. Ungdomsorganisasjonen har vært mer liberal, men det har dessverre vært lite synlig.

At den sittende likestillingsstatsråd blir bedt om å åpne Europride og tilsvarende arrangementer er vel kutyme. Det burde ikke overrasket noen at invitasjon også ble sendt statsråd Horne – selv om hun representerer FrP. Men sannelig ble det bråk. At Horne knapt kunne provosere en levende sjel (unntatt homofiendtlige) med sin åpningstale affiserte ikke de mest forstokkede; de demonstrerte like fullt. Og de mer moderate på venstresiden kalte Hornes nye kurs for “voksenopplæring” og tilsvarende.

Da jeg leste VGs intervju med Horne i forkant av Europride var det bare å erkjenne at hun har snudd. Hennes svar på VGs spørsmål kan neppe representere FrPs politikk på området. Hun representerer en regjering der også Høyre er med. Derfor kan hun heller ikke fremstå som så reaksjonær som f.eks Carl I. Hagen, Sylvi Listhaug og andre fremtredende FrP har gjort med sine uttalelser.

Homo-Høyre
er blitt et velkjent begrep. Finansminister Per Kristian Foss (2001 – 2005) var den første åpne homofile i en regjering. Byrådsleder Erling Lae i Oslo gjorde en stor innsats for å vise et åpent og inkluderende Høyre, slik for øvrig Per Ditlev-Simonsen som ordfører gjorde med den flerkulturelle del av byens befolkning – og som Lae også fulgte opp. Høyre har hatt markante homofile stortingsrepresentanter som Bent Høie, Andrè Oktay Dahl og nå Henrik Asheim.

Myter for fall
Frem til regjeringsskiftet i fjor har “homo-Høyre” fremstått som en inkluderende kontrast på høyresiden til de mer reaksjonære partiene KrF og FrP. Og nå har altså en av de på forhånd antatt mest reaksjonære, Solveig Horne, blitt “omvendt”, åpnet Europride, og gått i homoparaden. Sannelig står gamle myter for fall!

Høyresiden er ikke så reaksjonære likevel. I det minste har det vært mange mer liberale enn partiene de tilhører/representerer har fremstått som. Det tjener venstresiden å ha monopol på å være på de homofiles side. Men virkeligheten er mer mangfoldig.

Det gjenstår naturligvis å se hva regjeringen vil gjøre i praktisk politikk. At homovennlighet står og faller med bevilgninger over statsbudsjettet til interesseorganisasjoner for lhbt-personer er naturligvis en altfor enkel fremstilling. Men du kan regne med å få den historieskrivningen.

Regjeringen vil neppe fjerne ekteskapsloven, eller retten til stebarnsadopsjon. Den vil neppe fremstille det heterofile ekteskapet som den eneste saliggjørende samlivsform i samfunnet. Hvis regjeringen arbeider mot diskriminering, og for åpenhet og mangfold – hva gjenstår da for Friele og andre å kritisere, annet enn mørke pletter i en historie?

Liberaleren mener kunnskap om historie er viktig, og Bjørgulv Borgundvaag har definitivt forsøkt å rosamale Høyre mer enn det er grunnlag for. Men Frieles svartmaling har lite for seg. LHBT-miljøet burde omfavnet Solveig Horne og resten av regjeringen. Om FrP endrer sitt program i 2017 gjenstår å se. Men hvis Horne står ved holdningene og standpunktene i VG-intervjuet (se over) i resten av sin statsrådstid og fremover mot valget i 2017 er det all grunn til å feire.

Les også Vampus: Fra stolthet til fordom

Emneknagger:

Kommentarfeltet er stengt.