Ukategorisert

Erik Solheim – en forsvarer av diktatur?

Fredag annonseres årets vinner av Nobels fredspris. Tidligere SV-leder Erik Solheim finner det betimelig å fortelle at prisen til Liu Xiaobo i 2010 var et feilgrep. For det er ikke blitt bedre forhold for menneskerettighetene i China, er hans vurdering. Men skal dèt være målestokken?

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at Erik Solheim er en sympatisk og nytenkende politiker. Han var blant de første i SV til å ta oppgjør med sine partifellers lefling med udemokratiske regimer. I 1995 utgav han boken “Den store samtalen”, der han tok nevnte oppgjør – til stor bestyrtelse for mange i SV. De likte ikke at han definerte seg som antikommunist, skriver han i boken “Nærmere” (s. 339, Millennium, 1999). SV (og forgjengerne i SF) hadde ikke et avklart forhold til diktatur, og så med sympati på regimer som DDR og Cuba. Noen gjør det fortsatt.

Mange utenfor SV har hatt problemer med at partiet har forsvart manglende politiske rettigheter bl.a på Cuba med den sosiale fremgangen befolkningen har opplevet. Hjelper det med ytringsfrihet og frie valg hvis man ikke har mat i maven og klær på kroppen, har SV’ernes retoriske spørsmål vært. Nå kan det se ut som om Erik Solheim selv er villig til å skrive under på at sosial fremgang kan forsvare fravær av personlig frihet. Ihvertfall når det gjelder China.

Fredsprisens pris
Ikveld sender NRK Brennpunkt programme “Fredsprisens pris”, som nettopp tar for seg hva det har kostet Norge at Nobelkomiteen gav fredsprisen til en kinesisk dissident. I den forbindelse siterer NRK Erik Solheim, som ikke bare er tidligere SV-leder men også bistandsminister:

“Erik Solheim mener det var feil å gi Nobels fredspris til den kinesiske demokrati- og menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010.

– Hadde denne prisen bidratt til å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina, ville det ha vært en god ide å gi ham prisen. Men det motsatte er dessverre mer sannsynlig. Nemlig at tildelingen bidro til en slags konfrontasjon hvor kineserne tror at omverdenen er ute etter dem, sier Solheim til NRK Brennpunkt.”

Liu Xiaobo kan neppe lastes for at det ikke er blitt bedre kår for menneskerettighetene i China i tiden som har gått siden han fikk prisen. For det første har han vært internert. For det andre er det ikke ytringsfrihet i China. Kommunistpartiet har maktmonopol – og definerer løpende hvor mye (eller lite) frihet befolkningen i landet skal få.

Fortjener Chinas ledere fredsprisen?
Det kan se slik. NRK siterer Solheim: “– Man burde gitt prisen til en kineser som kunne symbolisert den fantastiske økonomiske og sosiale framgangen i Kina, sier Solheim.”

Gamle SF- og SV’ere kan gni seg i hendene og hilse Solheim velkommen efter. Efter min ringe mening er målestokken for om et land er et fritt samfunn eller et diktatur eller har et autoritært regime om landets straffelov definerer grunnleggende politiske rettigheter som kriminalitet.

Er det ytringsfrihet? Religionsfrihet? Organisasjons- og forsamlingsfrihet?

For det China Solheim hyller for økonomisk og sosial fremgang er svaret på ovennevnte spørsmål nei – i alle tilfeller. Det er kanskje ikke så mye planøkonomi igjen i China. Som andre kommunistiske regimer før dem er nasjonalisme og kommunistpartiets fortsatte maktmonopol blitt det viktigste. Lederne i Beijing oppmuntrer kanskje til personlig rikdom – men tåler ikke kritiske spørsmål om hvordan landet styres, hvordan innbyggerne behandles – eller at innbyggerne leter efter alternative makthavere.

Som Liberaleren har skrevet tidligere, er det ikke bare sin egen befolkning Kommunistpartiets ledelse i Beijing undertrykker. I den tredje verden bidrar Chinas investeringer i form av penger og arbeidskraft til at andre diktaturer og autoritære regimer slipper ubehagelige krav om demokrati, åpenhet og innsyn som betingelse for investeringer. Dermed er det ikke bare 1,3 miliarder kinesere som undertrykkes – men millioner av andre mennesker.

Et gammelt ordtak sier at hensikten helliger middelet. Om det var jesuittene eller Lenin som hadde en situasjonsbestemt moral skal være usagt, men det er synd hvis Erik Solheim mener økonomisk og sosial fremgang er uavhengig av hvilke konsekvenser det har for individet – og samfunnet. I China valses det over enkeltmennesker. Ikke bare i politisk sammenheng, men også sosialt og økonomisk. Maos China opplevet sultedød og politisk terror under Det store spranget og Kulturrevolusjonen. Er det bare bagateller, fordi Chinas myndigheter har klart å løfte så mange ut av fattigdom og nød?

Sidestiller prisene til Liu Xiaobo og Barack Obama
Erik Solheim begår det kunststykket å sidestille prisene til den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo og den amerikanske presidenten Barack Obama: “– Heldigvis tror jeg fredsprisen fortsatt står veldig sterkt, det er verdens mest kjente pris. Men det er samtidig klart at utdelingene både i 2010 til Liu Xiaobo og til Barack Obama i 2009 har vakt undring i vide kretser. Ikke så mye i Vest-Europa, men i vide kretser i resten av verden, sier Solheim.” Den ene er dissident og en ensom stemme mot kanskje verdens mektigste diktatur. Den andre er president i verdens eneste supermakt. Det eneste de har til felles i denne sammenheng, er at det var Thorbjørn Jagland som ledet Nobelkomiteen da prisene ble tildelt dem. Hverken deres bedrifter, situasjon eller posisjon kan sammenlignes. Å desavuere prisen til Liu Xiaobo fordi Barack Obama også har fått den, er urimelig.

Makten til å endre China
ligger hos Kommunistpartiets ledelse – og den enkelte kineser selv. Hvis Kommunistpartiet vil, kan det gjennomføres politiske reformer som skaper øket individuell frihet. Hvis nok kinesere krever sine rettigheter vil neppe Kommunistpartiets ledelse klare å hindre endringer – eller en demokratirevolusjon. Uten å risikere et blodbad i forsøket.

Et regime som har kriminalisert forutsetningene for frihet fortjener ikke å hedres med Nobels fredspris. Det går en linje fra Carl von Ossietzky som vant fredsprisen i 1936 til Liu Xiaobo i 2010. Det er bare så synd at Erik Solheim ikke ser den linjen. Det er det ene mennesket mot diktaturet. Mennesket uten maktmidler som forsvarer menneskets grunnleggende rettigheter – og verdighet, i møtet med et undertrykkende og hensynsløst regime.

Erik Solheim har plassert seg på feil side av historien.

0 0 vurdering
Vurdering
5 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Gaudius
5 years ago

Mussolini ble jo foreslått til fredsprisen på begynnelsen av 1930-tallet. Det hadde jo blitt ro og sikkert bedre økonomisk utvikling i Italia siden diktatoren overtok. Men ikke et gyldig argument for å tildele fredsprisen, spør du meg. Ei heller for Kinas vedkommende.

Konrad
5 years ago

Solheim kan ha rett i at det ikke var taktisk å gi prisen til en kinesisk dissident, og det var sikkert ikke taktisk å gi prisen til Carl von Ossietzky heller, i ledende norsk aviser kunne man lese: «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» eller «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.» Fredsprisen… Read more »

Baltzersen
5 years ago

Jeg skal ikke vurdere Solheims bakgrunn for å si dette, men et par momenter er viktige:

* Liu Xiaobo støtter ikke bare fredlig spredning av frihet/demokrati (http://readersupportednews.org/pm-section/31-31/15243-commentary-liu-xiaobo-a-chinese-version-of-a-us-neocon)
* Fredrik Heffermehl (http://nobelwill.org/) har vurdert prisen til Liu som en komitépris (i en kategorisering i nobelpriser, som er iht. testamentet, og komitépriser, som ikke er det)

Jan
Jan
5 years ago

Jeg bor og jobber i Kina, og jeg må si at fredsprisen til Liu Xiaobo var både riktig og viktig. Da Kina er en viktig handelspartner for de fleste av verdens land så er det mange som vegrer seg for å stå i mot Kommunistpartiet internasjonalt. Det er skremmende å se hvordan kommunistparitet operer på nært hold, det er under ett år siden at ytringsfriheten ble sterkt innskrenket her, det å lese om Hong Kong demonstrasjonene i Kinesisk media er både trist og skremmende. Kommunistpartiet prøve også å sensuerer internasjonal media gjennom økonomiske sanksjoner. Det er også skremmende hvordan Kina… Read more »

Konrad
5 years ago

Jan: Her er det flere diskusjoner parallelt. 1) Var det taktisk å gi prisen til Liu? Skal Nobelkomiteen ta taktiske hensyn? 2) Var prisen til Liu en menneskerettspris, en demokratipris eller en fredspris? 3) Respekterer nobelkomiteen Nobels testamente? Mitt syn: 1) Ikke taktisk, men komiteen bør heller ikke ta kortsiktige bekvemmelige hensyn. 2) Det var en menneskerett-/demokratipris og var som sådann helt riktig, prisen til Liu har ikke noe med fred å gjøre. 3) Nei. Komiteen bør skjerpe seg. Det er en fredspris, ikke en pris for alle god intensjoner. Årets pristildeling er sympatisk, men har overhode ikke noe med… Read more »