Ukategorisert

20 år siden EU-avstemningen – stemte jeg feil?

Noen liberalister har det som meg; når vi hører den norske nei-sidens argumenter blir vi for norsk medlemskap, men når vi hører ja-folkene blir vi ikke fullt så sikre på at det er riktig å få Norge inn i EU. Slik var det i 1994 – selv for meg som jobbet i Europabevegelsen.

Jeg forstår at motstanderne av norsk medlemskap i EU feirer den seieren de fikk på denne dagen i 1994, akkurat som noen av dem vant 25.september i 1972. I 1972 var det 53,5% og i 1994 52,2% av folket som stemte nei. Det var ikke “folket som sa nei”. Men knapt halvparten. For alle er vel en del av “folket”, uansett hva man stemmer?

Uansett burde folkene på den norske nei-siden reflektere over hva de egentlig har vunnet, bortsett fra folkeavstemningen på de to nevnte datoene? Avisene er fulle av stoff om folkeavstemningen, stemningen og ikke minst hva som har skjedd på de siste 20 årene. Selv innbitte ja-folk som nåværende Ap-leder Jonas Gahr Støre innrømmer at det har gått bra i Norge. Akkurat som det gjorde efter 1972. Fordi oljeinntektene ble brukt på forskudd av Ap-regjeringene til Bratteli og Nordli. Men motkonjunkturpolitikken på 1970-tallet fikk en brå slutt. EU-tilnærmingen har derimot fortsatt for fullt. Så mye for selvråderetten nei-siden mener er det viktigste ved seieren begge gangene. En avis illustrerte hvor mange meter (!) EU-lovverk Norge har måttet adoptere siden sist det ble nei-flertall i folkeavstemningen. For sannheten er jo at Norge ikke har selvråderett. Norge er i praksis medlem av EU, men uten stemmerett. Noe å feire?

Jada, vi har vår egen valuta. Det har også Sverige, Danmark og Storbritannia. Vi er underlagt EU-domstolen (eller EØS-domstolen), og de som drukner i Middelhavet på vei til den forjettede verdensdel er like meget Norges ansvar som Italias. For Norge er med i Schengen-samarbeidet. Når det gjelder EU er Stortinget omtrent som Nord-Koreas parlament vis av vis Sentralkomiteen i Kommunistpartiet (unnskyld sammenligningen). Man stempler bare “godkjent” på alt som kommer fra EU. Ferdig med den, og la oss diskutere viktige saker som plastposeavgift og Branns nedrykk.

Som liberalist var det frustrerende å jobbe på ja-siden i 1994. Men det gjorde jeg. Helt fra januar og frem til folkeavstemningen. Det var fint å være et sted der folk gav inntrykk av å jobbe mot ett felles mål enn der jeg vanligvis tilbragte dagene; på FrP-sekretariatet på Youngstorvet. For i FrP var det noe nær borgerkrig den vinteren. Der jobbet man ihvertfall ikke mot samme mål. Det var spesielt to grupper som dominerte i Europabevegelsen; sosialdemokrater og Høyre-folk. Det var frustrerende å diskutere med dem, hver på sin måte. Sosialdemokratene skulle inn i EU for å være med å styre folks dagligliv, med overnasjonale virkemidler. Alt kunne løses – bare man utvidet virkemidlene fra statlig til overnasjonalt nivå. Høyre-folkene derimot, de ville bare inn. Vi er jo europeere. Sukk.

Som liberalist hadde jeg lenge vært motstander av norsk EU-medlemskap. I motsetning til Høyre-folk hadde vi liberalister klart for oss at det fantes to motstridende utviklingstendenser i EU; den ene var dypere integrasjon med en fullt utviklet føderasjon som mål. Den andre var det som de Gaulle kalte “fedrelandenes Europa”, der suvereniteten man avgav til EU var begrenset og mesteparten av makten fortsatt lå i medlemslandenes parlamenter og regjeringer. EUs indre marked, og de såkalte konvergenskravene oppfattet liberalister som en riktig utvikling – der landegrenser ville bety mindre i menneskers liv. Slik skulle det dessverre ikke gå. EU-debatten internt i FrP var god – men det manglet noe; en liberalistisk nei-side. For pussig nok var de toneangivende liberalistene ja-folk alle sammen; Skjervengen, Wara, Fåne, and you name it.

Jeg sviktet jeg også. I et anfall av overmot efter valgresultatet i 1989 erklærte Pål Atle Skjervengen (tror jeg det var) at FrP skulle ta EU-saken fra Høyre. Vel vitende om at Høyre var bundet opp i regjering med to nei-partier. Partiledelsen (uansett hva Carl I. Hagen sier i eftertid) styrte mot et ja-standpunkt i FrP. Og det var ikke så rart om liberalister følte ubehag ved å bli plassert i det norske nei-landskapet. Bønder, kristenfolk, fagforeningskoryfeer og utopiske sosialister. Hvilken liberalist ønsker å være i et slikt selskap? Den eneste som stod på at FrP ikke skulle ta standpunkt var partiets fremste kapasitet på EU; Fridtjof Frank Gundersen. Men å ikke ta standpunkt til den viktigste politiske saken fremstår som både tåpelig og feigt. Mange saker finner sitt felles knutepunkt i EU-saken; enten det er kamp mot skatter, avgifter og byråkrati eller politikerstyring kontra enkeltmenneskets frihet.

Like dårlig som mitt nei-standpunkt ville passet i nei-leiren passet mitt ideologiske syn på hva EU burde være i ja-leiren. Jeg måtte finne argumenter som var mulig å bruke også for en liberalist. Det ble fredsaspektet (EU knytter demokratier sammen), demokratiaspektet (når EU betyr så mye må vi ha stemmerett), og miljøargumentet (grenseoverskridende miljøproblemer må løses på internasjonalt og overnasjontalt nivå). Alt sammen helt greie argumenter, men kanskje ikke spesielt mye liberalisme over det.

Jeg endte opp med å stemme ja. Men det gjør meg ikke noe at Norge ble stående utenfor. For å sende styringsivrige sosialdemokrater eller Høyre-folk uten ideologisk kompass til Brüssel er ikke akkurat noe drømmescenario. Nei-siden tok ut sitt stemmepotensiale i to valg; med SPs voldsomme fremgang i 1993 og KrFs ditto i 1997. SP fikk en kjempestor stortingsgruppe i 1993, men den ble nøytralisert av at Gro Harlem Brundtland i motsetning til Trygve Bratteli ikke stilte noe kabinettspørsmål til velgerne, og dermed slapp å si fra seg regjeringsmakten efter nederlaget i folkeavstemningen. Nei-siden fikk sin regjering først i 1997, og da på grunn av en taktisk tabbe av Ap-leder Torbjørn Jagland. Ikke klarte sentrumsregjeringen til Bondevik å føre noen blokknøytral politikk, og ikke klarte den å sprenge femtedelsforbannelsen som sentrumspartiene lever under (de tre sentrumspartiene får aldri over en femtedel av velgerne til å stemme på seg).

Nei-sidens drøm om Norge som et annerledesland forblir en drøm. For ja-partiene Ap og Høyre tilpasser Norge til EU hver bidige dag. Ingen orker en kontinuerlig EU-debatt om alle EU-regler som passerer Stortinget. Nei-siden er ikke sterk nok til å sette en dagsorden om hva Norge egentlig adopterer av EU-regler (med få unntak). Dermed godtar det flertallet som stemte nei i 1994 og som ifølge målinger nå er vokst til 70% oppslutning stilltiende at det innføres EU-regler over en lav sko. Ikke så rart. 1972 og 1994 var to så kraftige politiske utladninger at det må gå en generasjon før man klarer å samle krefter. Og så må konjunkturene være gunstige – for ja-siden.

Jeg innser at Norge neppe blir et liberalistisk paradis i min levetid. Og at det må et under til for å komme noe i nærheten av en sterk liberalistisk bevegelse i Norge. Trøsten (?) er at det er enda verre i EU. Jo dypere integrasjonen, politikerstyringen og byråkratiseringen av EU blir, jo mindre interessert er jeg i at Norge blir medlem.

Det eneste jeg skulle ønske, er at politikerne blir flinkere til å si nei til å adoptere EU-regler det uansett ikke er flertall for blant norske velgere.

PS.

Redaksjonen hører gjerne fra liberalister som var aktiv på nei-siden i 1994.

DS

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
5 years ago

[…] eller nasjonalistisk nei? FrP var på begynnelsen av 1990-tallet sterkt preget av liberalistene. Som jeg skrev i går var disse sterkt delt i EU-synet, men alle de toneangivende hadde landet på et ja-standpunkt. En […]