Ukategorisert

Bedriver Faten dobbeltkommunikasjon?

I dagens Aftenposten er Faten Mahdi Al-Hussaini intervjuet. Og sier at nordmenn er for redde for å ta tak i ubehagelige temaer. Bedriver hun dobbeltkommunikasjon om ytringsfrihet?

Hun ble kjent da hun holdt et flammende innlegg mot IS under en massemønstring utenfor Stortinget. Hun er blitt hyllet for sitt mot og kritisert for dobbeltmoral. Det har blitt spekulert i at hun har engasjert seg på grunn av uenighet mellom shia- og sunni-muslimer. Uansett, hun vant Bergesenprisen og holder nå foredrag om ekstremisme.

I dag er hun intervjuet i Aftenposten, og der kommer hun med flere spesielle utsagn. Et av dem er at nordmenn er redde for å ta tak i ubehagelige temaer. ” Man velger å skyve bort noen diskusjoner for ikke å skape mye uro i det norske samfunnet.” Jeg lurer på hvilke diskusjoner det er som ikke tas i Norge. Det hadde vært interessant med en konkretisering.

I fortsettelsen av den setningen kommer Faten med utsagn som tyder på at hun dobbeltkommuniserer om ytringsfrihet:

“Og jeg synes det har vært mye hykleri i etterkant av angrepet på Charlie Hebdo. Vi støtter ytringsfriheten, men bare i noen steder av verden og kun folk vi føler for å støtte. Ytringsfriheten blir krenket i mange andre land, men du ser ikke statsledere som går i demonstrasjonstog for ungdommene som ikke får ytre seg i Ukraina, Iran, Saudi-Arabia og andre land. Dette burde debatteres.

-?Hvor mener du grensen for ytringsfrihet bør gå?

Når du tråkker på flere millioner menneskers verdier og religioner, og skaper mer hat i vår verden enn man skaper fred.”

Solidaritet med de som kjemper for ytringsfrihet
Det er ikke vanskelig å være enig i at samlingen av statsledere under demonstrasjonen mot terrorisme og ekstremisme i Paris var patetisk. En rekke statsledere som selv er ansvarlige for overgrep mot ytringsfriheten gikk i første rekke. Tåpelig. Patetisk. Eller kanskje selvironi? Heller ikke Frankrike har sitt på det tørre når det gjelder forsvar for ytringsfriheten.

Når Faten nevner Iran, Saudi-Arabia og andre land som eksempler på steder der “ungdommene som ikke får ytre seg” er det lett å være enig. Over hele verden trenger folk støtte til sin kamp for ytringsfrihet. Det er mulig Faten ikke har fått med seg det engasjementet mange i Norge har for ytringsfriheten rundt om i verden?

De to landene hun nevner der Islam dominerer er det jo ofte slik at folk dømmes for blasfemi, manglende respekt for religionen og religiøse verdier. Når religion og diktatorisk styre blandes sammen, som i en rekke land i Midt-Østen, kan kritikk av makthaverne bli dømt som kritikk av religionen. Jeg anbefaler Faten å se gjennom nettsidene til Oslo Freedom Forum. Der vil hun finne videoer av en rekke talere fra de siste årenes konferanser. Fra Midt-Østen. Fra folk som taler makthaverne midt imot, som ønsker ytringsfrihet, og åpen debatt om samfunnsforholdene. Mange av dem har måttet rømme – fordi hverken makthaverne eller de religiøse lederne ønsker noen fri debatt om bl.a religionens stilling i samfunnet. Eller kanskje Faten skulle ta seg en tur på Oslo Freedom Forum i mai?

Fatens grenser for ytringsfrihet
finnes også, ifølge intervjuet i Aftenposten: “Når du tråkker på flere millioner menneskers verdier og religioner, og skaper mer hat i vår verden enn man skaper fred”

Er det flere enn meg som synes det underlig at hun på den ene siden efterlyser solidaritet med de som kjemper for ytringsfrihet i land som Iran og Saudi-Arabia, men på den annen side mener grensen for ytringsfrihet går når man “tråkker på” religioner? Er det ikke nettopp når makt og religion blandes at det blir verre enn vanlig i et diktatur å kritisere makthaverne og mangelen på fri debatt?

For meg er det en motsetning mellom den solidariteten Faten efterlyser på den en side og de grensene hun trekker opp for ytringsfriheten rett efter.

Lars Akerhaug i Minerva skrev 04.november i fjor at Faten med en kronikk i VG har plassert seg på den liberale siden: “Nå har Al-Husseini besvart noen av spørsmålene i en kronikk i VG og i et intervju i Klassekampen. I VG tar hun tydelig avstand fra prestestyret i Iran og er helt tydelig på at hun er for demokrati og menneskerettigheter. Hun foretar flere viktige avklaringer som plasserer henne tydelig innenfor en liberal diskurs.”

Nå er vi i februar – og jeg synes ikke svarene hennes i dagens Aftenposten er spesielt overbevisende. Kanskje er det jeg som er for liberal?

Comments are closed.