Ukategorisert

Storbritannia: Det trygge valget

Det er vanskelig selv for en valgnerd å opparbeide noen entusiasme for David Cameron og Nick Clegg. Men det er moro når valgekspertene tabber seg ut. Det ble ikke noe jevnt valg. Derimot tilbake til normalen med et parti som får under 40% av stemmene og likevel rent flertall.

Gårsdagens parlamentsvalg oppsummert: De konservative gjenvant rent flertall. Regjeringspartner Liberaldemokratene gjorde sitt dårligste valg på år og dag. Labour (Arbeiderpartiet) gjorde det forskrekkelig dårlig. Det britiske høyrepopulistiske UKIP vant historisk høye stemmetall men bare 1 sete i parlamentet. Og det ble ikke partileder Nigel Farage. Mens Cameron kom styrket ut, har Labours Ed Miliband, Liberaldemokratenes Nick Clegg og UKIPs Nigel Farage varslet at de trekker seg som partiledere. De gjør neppe Nicola Sturgeon, leder for det skotske nasjonalistpartiet (NSP). Hennes parti tok hele 56 av de 59 plassene Skottland har i det britiske valget. SNP økte med 50 mandater. De tre tradisjonelle partiene i britisk politikk fikk kun 1 mandat hver i Skottland. På sikt blir det nok annerledes.

Valgresultatet oppsummert

De konservative: 36,9% (+ 0,5), 331 plasser (+ 28)
Labour: 30,4% (+ 1,5), 232 plasser (- 25)
UKIP: 12,6% (+ 9,6), 1 plass (- 1)
LibDem: 7,9% (- 15,2), 8 plasser (- 49)
SNP: 4,7% (+ 3,1), 56 plasser (+ 50)
De Grønne: 3,8% (+ 2,8), 1 plass (uendret)
Andre partier: 3% (- 0,2), 21 plasser (- 3)

Se interaktivt kart over valgresultatet hos The Guardian

David Cameron danner flertallsregjering for Det konservative partiet. Den første siden John Major overraskende vant valget i 1992. De andre partiene må gjennom selvransakelse og lederskifter. Nicola Sturgeon (SNP) var ikke selv på valg, men fortsetter som førsteminister i den skotske selvstyreregjeringen.

Dødt løp som ble valgskred
Meningsmålerne spådde dødt løp mellom de to store, og en kaotisk sammensetning av parlamentet. Istedet ble det altså et valgskred for David Camerons parti, som resulterte i rent flertall. En situasjon De konservative ikke har vært i siden valget i 1992. De konservative klarte kunststykket å få rent flertall i parlamentet fire ganger på rad (1979, 1983, 1987 og 1992). Valgdagsmålingen som kom kl. 2300 (norsk tid) spådde 316 plasser til De konservative, altså et helt annet resultat enn meningsmålingene spådde på forhånd. Det tok lang tid før opptellingen gav fasit. Men de første valgkretsene viste at Camerons seier kunne bli større enn selv valgdagsmålingen spådde. Det er morsomt når ekspertene tabber seg slikt ut. NRK hadde ikke egen valgsending. Muligens klok av skade efter alle bommertene de gjorde da de rapporterte fra britiske valg på 1980-tallet.

Hvorfor gikk det som det gikk? Kanskje fordi britene stemmer mot den statsministerkandidaten de ikke finner troverdig. Ed Miliband overtok et splittet parti for fem år siden, og har ikke klart bygge seg opp som en naturlig statsministerkandidat. Labour har ikke klart å være en troverdig opposisjon med kraft og styrke til å stå for egen politikk. Miliband, med oppnavnet “Red Ed” (Røde Ed) ville distansere seg fra fiaskoen Gordon Brown, og føre partiet inn mot sentrum – der velgerne er. Men når du selv oppfattes som rød skal det noe til for å skape troverdighet. Dessuten ble den sikre velgerbasen Skottland erobret av SNP. Et resultat av de forrige Labour-regjeringens politikk.

SNPs suksess – et varsel om unionsoppløsning?
Labours fiasko skyldes ikke minst at skottene har fått smaken på selvstyre, og mange (men ikke et flertall) ønsker selvstendighet. Det var de forrige Labour-regjeringene (1997 – 2010) som gav Skottland mer selvstyre, som resulterte i folkeavstemningen om selvstendighet. Selv om den ikke gikk slik SNP ønsket, er det SNP alene som er den store kraften skotsk politikk. Hele 56 av 59 mandater fra Skottland gikk til SNP. Men med flertall til Camerons parti blir SNP-gruppen sittende mest til pynt i parlamentet i London. En støyende gjeng på de bakre benker. SNP kan kanskje bruke sitt valgskred til å jobbe langsiktig for å styrke skottenes tro på og ønske om selvstendighet. Men uten noen innrømmelser fra Camerons nye regjering kan SNP like gjerne gå seg vil i fem års ørkenvandring som opposisjonspartiet ingen trenger.

LiberalDemokratenes banesår
Koalisjonsregjeringer hører til unntaket i britisk politisk historie. Og regjeringen mellom Det konservative partiet og Liberaldemokratene vil nok begge parter glemme raskest mulig. Valget i 2010 gav et “hung parliament”, altså en sammensetning av parlamentet der ingen har flertall. Men istedenfor nyvalg ble det en koalisjonsregjering. David Camerons konservative parti tvang Liberaldemokratene til å svikte sitt kanskje tydeligste valgløfte; å ikke øke studieavgiftene. Selv med fem års regjeringssamarbeid kunne ikke Cleggs parti få seire som oppveiet dette løftebruddet. Å være juniorpartner i en koalisjonsregjering er en utakknemlig oppgave. Så det er ikke rart at Liberaldemokratene gjorde det enda dårligere enn forventet.

Et valg mot EU
kan man trygt si at gårsdagens valgresultat var. Det EU-fiendtlige UKIP fikk over 12% av stemmene, i tillegg til den EU-fiendtlige fløyen hos De konservative. Det mest EU-vennlige partiet, Liberaldemokratene gjorde det som nevnt elendig. Cameron har lovet en folkeavstemning om EU i løpet av valgperioden. Et løfte han gjentok idag. EU står lavt i kurs blant britiske velgere, men Cameron har ikke vært noen Thatcher i møtet med andre europeiske ledere. Nå blir det annerledes. Han møter Merkel, Hollande og de andre med et styrket mandat.

Resultatløs høyrepopulisme
Nigel Farage og hans UKIP gjorde et brakvalg. De er valgets tredje seierherre (efter Cameron og SNP), men har like stort taperstempel. Til tross for over 12% oppslutning (nesten 4 millioner stemmer) fikk partiet kun 1 mandat. Det er likevel verdt å merke seg at partiet ble nr. 2 i 90 valgkretser.
Mange briter føler seg fremmedgjorte overfor den politiske eliten. Storbritannia har store sosiale utfordringer, og innvandrere og deres efterkommere er et yndet mål for UKIPs retorikk. Men Farage, en suksessrik partileder, tapte kampen om plass i parlamentet. All hans innsats for å gjøre partiet stuerent resulterte i mengder av velgere, men ingen gevinst i parlamentsmedlemmer. Før valget sa han at det ville være vanskelig å være partileder og holde styr på en stor gruppe i parlamentet uten selv å være der. Selv om han har varslet sin avgang er det vanskelig å se andre kandidater til å lede partiet. Med 1 i parlamentet unngår man i det minste splittelse der. Men hvem skal målbære frustrasjonen til de nesten 4 millioner velgere UKIP fikk?

Valgsystem for effektivitet snarere en rettferdighet
I Norge har vi 19 valgkretser der det tilsammen velges 169 representanter til Stortinget. Storbritannia har 650 valgkretser der den som får flest stemmer i hver krets blir innvalgt. Det betyr at man godt kan få rent flertall med langt under halvparten av stemmene. De mer groteske utslagene: Storbritannias 3.største parti i velgeroppslutning får 1 plass i parlamentet, mens et parti med under 5% av stemmene blir det tredje største i parlamentet med 56 plasser.

La oss se hvordan det har gått tidligere med oppslutning og mandater:

2015: De konservative, 36,9%, 331 plasser
2010: De konservative, 36,4%, 306 plasser (ikke flertall)
2005: Labour, 35,2%, 355 plasser
2001: Labour, 40,7%, 413 plasser
1997: Labour: 43,2%, 418 plasser
1992: De konservative: 41,9%, 336 plasser
1987: De konservative: 42,2%, 376 plasser
1983: De konservative: 42,7%, 397 plasser
1979: De konservative: 44,9%, 359 plasser
1974, 2.valg: Labour, 39,2% 319 plasser
1974, 1.valg: Labour fikk flest plasser i parlamentet, men De konservative fikk størst oppslutning:
Labour, 37,2%, 301 plasser (ikke flertall)
De konservative, 37,9%, 297 plasser
1970: De konservative: 46,4%, 330 plasser

Tags: ,

Comments are closed.