#, Bakgrunn

Roboter iblant oss

Effektive altruister er mest av alt opptatt av regnestykker, og forstår lite av hvordan mennesker faktisk tenker og føler.

Om du ikke har hørt om effektive altruister før, er dette en gjeng som beskriver seg selv som «en voksende sosial bevegelse basert på et ønske om å gjøre verden best mulig for alle». Effektive altruister er preget av utilitarismen, en filosofi som sier at riktig måte å handle på er den som maksimerer velstanden til flest mulig mennesker. Utilitarister finnes blant alt fra sosialister til sosialdemokrater til liberalister.

Effektive altruister handler ut fra at «alle mennesker er like mye verdt». Det fristende å stille spørsmålet: For hvem? Av loven skal alle uansett bakgrunn, rase, kjønn og yrke få nøyaktig samme behandling, det kan vi enes om. Men for meg er ikke mennesker jeg ikke kjenner eller liker like mye verdt som kjæreste, familie og venner. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre enn mine nærmeste. Men jeg, som alle andre mennesker, rangerer. På min subjektive målestokk over verdifulle mennesker havner dessuten Adolf Hitler et godt stykke under Florence Nightingale. En som dedikerer livet sitt til minerydding i Afrika havner over Josef Fritzl.

Bevegelsen er dypt rasjonalistisk, i form av at den har en nærmest karikaturliknende tro på hva kloke hoder kan oppnå, i sin tilnærming til virkeligheten. Det blir kanskje tydeligst i tekstene til aviskommentator og effektiv altruist Aksel Braanen Sterri. For eksempel når han tar til å orde for å moralmedisinere befolkningen («vi ser ikke ut til å kunne løse utfordringene innenfor dagens institusjonelle rammer») eller flørter med tanken om overvåkningskameraer i hvert rom i hvert hus («barn og ektefeller utsettes for enormt mye vondt innenfor huset fire vegger»).

Sterri angriper også arv med jevne mellomrom, som jeg leser som et angrep på familiens autonomi, på basis av at «alle skal starte ut med like muligheter». Friheten en far eller mor bør ha til å disponere egne verdier fritt, er det visst ikke så farlig med. Vi er jo alle enkeltstående tall i regnestykket som skal gå opp for å maksimere velstanden.

Rasjonalistisk samfunnsplanlegging

Flere av disse forslagene krysser grensen for akseptabel samfunnsplanlegging, selv om ingen av dem har tatt formen til den planøkonomiske galskapen fra forrige århundre. Men målet om å maksimere velstand vil ofte lede til samme impuls som drev planøkonomer: Alt i samfunnet vi ser som vi ikke liker, klør vi i fingrene etter å gå inn og fikse. Slik blir samfunnet til mens vi går: En forskningsrapport her og en forskningsrapport der kan brukes til å finjustere frem idealsamfunnet.

Mange klassiske liberalister og konservative er skeptiske til utilitarismen nettopp fordi den er rasjonalistisk av natur. Kun det håndgripelige, det konkrete, gir mening for en rasjonalist: Kan du ikke sette ord på hvorfor du føler som du føler, er det du føler bare tull. Fremfor målet om å maksimere velstand, ønsker klassiske liberalister (i tradisjonen til Adam Smith og F. A. Hayek) å maksimere frihet. Maksimering av frihet innenfor et rammeverk av velfungerende institusjoner, leder også til generell velstandsvekst. Men her går veien via generelle prinsipper som tilrettelegger for frihet uten at motstridende interesser lager kaos.

Pretensjonen til denne typen liberalister har aldri vært å garantere for ønskede resultater fra en spontan samfunnsorden, men å utforme et system aktørene kan handle innenfor. Frihet vil uunngåelig føre til uheldige og uforutsette utfall for enkelte. At verden ikke beveger seg fremover perfekt og friksjonsfritt må vi leve med. En av de viktigste innsiktene fra den liberale tradisjonen er at mennesket har begrenset kunnskap om sine omgivelser, og må derfor veiledes av abstrakte regler – nærmest slik trafikklys sørger for orden i trafikken uten at de er styrende for bilenes retning eller endestopp.

Barnekreftforeningen ikke verdig?

Sterri skrev nylig i Dagbladet om den populære sosiale medier-kampanjen til inntekt for Barnekreftforeningen. En slik kampanje er ikke forsvarlig, skriver Sterri, og han vil ikke delta. Barnekreftforeningen er ikke et effektivt tiltak sammenliknet med andre tjenester, og Sterri frykter at pengene som gis til foreningen «tas fra» andre og mer effektive tiltak. Dessuten er barnekreft allerede en prioritert oppgave i det offentlige helsevesenet.

Det mest opplagt problematiske med dette binære tankesettet (en krone til formål A blir automatisk en krone mindre til formål B), er den implisitte forestillingen om at vi alle har et slags rigid og predefinert velferdsbudsjett vi porsjonerer utover rasjonelt og ryddig. Så mekanisk fungerer ikke mennesket. Selv om vi ikke kan vite antallet det gjelder: Mange av dem som gir under virale og virkningsfulle kampanjer, ville ellers ikke ha gitt noe til noen.

Tilsvarende robotaktige tankesett finner vi i intervjuet Aftenposten gjorde med den effektive altruisten Jørgen Ljønes, som mener at følelser aldri skal komme inn i vurderingen av hvilket veldedig formål som skal få penger. Videre sier han:

Å gi penger til Blindeforbundet i Norge for at de skal trene hunder, koster flere hundre ganger mer enn å gi penger til et lite kirurgisk inngrep som kan gi et fattig menneske med trakom synet tilbake. Hvis du står med disse pengene, og du mener at alle mennesker er like mye verdt, burde du bidra til at flere hundre mennesker får se, før du bidrar til at en blind får en blindehund. Den kan bare være til en viss hjelp for en blind i Norge i noen år.

Skal vi ikke la følelser spille inn, blir det vanskelig å finne motivasjon til å gi i utgangspunktet. Giverglede er uløselig knyttet til medfølelse. Selv om statistikk kan fortelle oss hvilke organisasjoner som er effektive, trenger vi vel i første omgang å vite hvilke formål som er verdig en slant? Det er vanskelig å tenke seg et realistisk system som kan vekte forskjellige lidelser adekvat, slik at vi kjølig og rasjonelt kan plukke riktig organisasjon når vi gir penger.

Kvantifiseringsproblemer

Hvem skal hjelpes først av han med kreft i hjernen og hun med Parkinson? Har en alkoholiker det verre enn en dement? Skal hjelpen gå til de med akutte behov, eller skal den være del av et ledd i en langsiktig plan? Om vi ikke kan tillate oss å lytte til følelser – utviklet av egne erfaringer og verdier – når vi gir til formål, trenger vi et uhyre komplekst system for å rangere alt for oss: hva slags sykdommer er mest kritiske, under hvilke forhold er det verst å leve, og skal alderen på dem vi hjelper (ung vs. gammel) spille inn? Hvordan kvantifiserer vi slike størrelser?

Og vel så interessant: Når krysser vi grensen og begynner å forholde oss til dette upersonlige regnestykket til Sterri og de effektive altruistene? For jeg regner med at det finnes en grense. Om du har en datter som blir dårlig, men ikke nødvendigvis dødssyk, og sykehusregningene spiser hele inntekten din, kan vi anta at hun er en legitim prioritering?

Og kan jeg bruke penger på blindehund til bestemor (som er blind og ikke kan opereres) – eller havner hun etter barnet som sulter i Afrika? Bestemor har det jo opplagt ikke verst av de to. Eller hva med en venn som er ufør og blakk, skal jeg hjelpe ham, eller bør kronene gå til malarianett? Hva med en mer perifer bekjent som har angst og ikke kommer seg ut av leiligheten, bør jeg bruke tiden min på ham, eller skal jeg stå i Oslo sentrum og servere suppe til hjemløse? Effektive altruister sier selv de ønsker å «utgjøre en størst mulig positiv forskjell i verden». Så hvilken rettesnor skal vi forholde oss til i disse spørsmålene?

Eller hva med pengegaver til liberalistiske tankesmier, fremfor nødhjelp, i håp om at ideer vil spre seg og gjøre verdens markeder enda friere slik at flere på sikt opplever økt frihet, fred og velstandsvekst – hvordan passer dette inn i robotenes regnestykke?

Forsøk på å ta utgangspunktet på alvor og følge den absurde logikken til siste ledd, førte blogger og ultrarasjonalist Gunnar Tjomlid til konklusjonen om at datteren «ikke er alt» for ham:

Jeg elsker henne mer enn noen annen, og synes hun utelukkende fortjener å ha det så godt og trygt som mulig er. Men hun er ikke alt for meg. Bare en sneversynt person vil si at én person er alt. Bare en egoistisk fjott med skylappene på vil si at én person er viktigere enn alle andre mennesker på kloden.

Effektiv altruisme er velment, men også svøpt inn i en intellektuell hybris. Logikken bygger på et premiss som ikke er forankret i hvordan mennesker tenker og føler. Det er en ideologi for roboter.

0 0 vurdering
Vurdering
10 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
torstein vabo
torstein vabo
3 years ago

Hei Andreas, Jeg vil fortelle en historie som illustrerer hvorfor jeg, og mange andre, velger å fokusere på dokumentert effekt av tiden, energien og pengene vi gir for å utjevne forskjellen i verden. For meg er i bunn og grunn det bistand i ordets tradisjonelle forstand, handler om; å gjøre verden mer rettferdig I 1989 levde Trevor Field et normalt liv i Sør-Afrika. Han jobbet som journalist for magasiner om biler og eiendommer, og hadde aldri tenkt på å bruke tid eller ressurser på noe som gav “mer mening”. 1989 ble imidlertidig det lykksalige året da han gjennom heldige omstendigheter… Read more »

torstein vabo
torstein vabo
3 years ago

Det finnes måleredskao for å sammenligne organisasjoner. Et heter QALY som står for Quality-Adjusted Life-Year. For å forklare hvordan det fungerer: Gjennomsnittlig vurderer mennesker som har ubehandlet AIDS livet sitt som 50% så godt som et liv med god helse. Mennesker som har hatt slag, vurderer livskvaliteten etter slaget som 75% av god helse. Mennesker med moderate depresjoner vurderer livet sitt som 30% av et liv med god helse. Så dersom du forbedrer et liv fra 80% til 100% over 10 år blir det 20% *10 = 5 QALY. Det tas hensyn til at slike betraktninger er subjektive. I motsetning… Read more »

Jørgen Ljønes
3 years ago

Andreas takk for kritikk av EA, det er alltid velkomment!

Jeg vil gjerne etterspørre kilder på påstanden din om at tilhengere av effektiv altruisme ikke mener følelser teller? Det har jeg ikke hørt før. Tvert i mot, de fleste jeg kjenner mener at følelsen av nestekjærlighet, ønske om å hjelpe andre, så mange som mulig er selve utgangspunktet for å være tilhenger av effektiv altruisme. Det står altså helt sentralt.

Jørgen Ljønes
Reply to  Andreas H. O.
3 years ago

Dette er journalistens tolkninger og meninger. Jeg bestrider nesten alle disse sitatene, som ikke er sitater av meg, det vil jeg understreke. Det er ikke slik at vi vil holde følelser utenfor. Derimot er det sant at vi tror bistand blir bedre om det baseres på effektvurderinger heller enn å maksimere givernes egen varm glow. Det er ikke slik at jeg ikke vil la meg påvirke av følelser. Jeg vet ikke hvor journalisten har dette fra annet enn fra egen forutinntatthet. Det er ikke slik at jeg mener følelser alltid er i veien for det gode formålet selv om vi… Read more »

Maria Bækkelie
Maria Bækkelie
3 years ago

Hei, jeg er en tilhenger av Effektiv Altruisme (med masse følelser). Jeg kan si noe om når “alle mennesker er like mye verdt” blir gjeldene for meg i hvert fall, uten at alle nødvendigvis har samme mening om det. Jeg håper at jeg ikke missforsto hva du mente med det, så jeg faktisk svarer på det du lurte på og ikke noe annet. Jeg mener at alle mennesker like mye verdt, punktum. Det er en sannhet i mitt verdensbilde. Så ja, det betyr at mamma er like mye verdt som et hvilket som helst annet menneske. Det samme gjelder for… Read more »