Ukategorisert

Består FrP regjeringstesten?

FrP utfordres på en av sine viktigste saker; å være det mest bilvennlige partiet i Norge. Kompromissene i regjering skaper krisestemning. Onsdag 05.juni kan det være slutt. Består FrP regjeringstesten?

Det manglet ikke på dommedagsprofetier da SV gikk inn i regjering i 2005. Stoltenberg II-regjeringen var et kinderegg; for første gang var Ap i koalisjonsregjering, for første gang samarbeidet SP til venstre i regjering, og for første gang var SV i regjering. Til tross for enkeltdemonstrasjoner mot egen regjering holdt SV ut i åtte år. Straffen fra velgerne var hard, men partiet har bygget seg opp igjen. Når gallupene viser rødgrønt flertall er det ikke lenger noen som spekulerer i om SV tåler å sitte i regjering. Det evige opposisjonspartiet bestod regjeringstesten.

Slutt for dobbeltkommunikasjonen
FrP har sittet seks år i regjering, men nå spøker det for regjeringsdeltagelsen. FrP har i seks år klart kunststykket å være både i og utenfor regjering samtidig. Men dobbeltkommunikasjonen viste seg å ha en grense. Velgere er lei av bompenger, og har dannet lokale protestlister. Ja, noen har sågar vært representert i kommunestyrer helt siden valget i 2015. Men aldri har bompengeprotestene vært så sterke som nå. Paradoksalt skjer det samtidig som unge velgere protesterer mot politikernes tilsynelatende handlingslammelse i klimapolitikken. Det er en generasjonskonflikt når det gjelder klima og miljø. FrP har hverken brydd seg om eller hatt troverdighet i klimapolitikken, så ungdommens klimastreiker tar partiet neppe så tungt. Da er det verre med bompengeprotestene.

FrP gikk til valg i 2013 på å fjerne bompenger, og i 2017 på å redusere bompengeandelen av trafikkinvesteringene. Men partiet har så langt vært alene i sin motstand mot bompenger. Alle de andre partiene er enige om målene; mindre biltrafikk, flere nullutslippsbiler og mer kollektivtrafikk. Flere må også sykle og gå. De såkalte bypakkene er et spleiselag; staten, kommuner, fylkeskommuner og bilister er med og spleiser på regningen for å bygge ut både veier, finansiere kollektivtrafikk og gang- og sykkelveier. Dersom man lokalt sier nei til spleiselaget bruker staten pengene sine andre steder. Det kan bety at man fortsetter å investere i kollektivtrafikk men ikke i vei der lokale myndigheter har sagt nei.

FrP har på en måte sine ord i behold: Aldri har staten brukt mer penger på vei. Og de bruker det der det bor folk; i og rundt de store byene. FrP har også kjempet for lavere bompengeandel av investeringene, og at kollektivtrafikken ikke skal få så mye av bompengene. Men der har de andre partiene sagt nei. Problemet er bare at velgerne ikke godtar at FrP mislykkes i å fjerne bompengeringene. Og FrP vil ikke gi slipp på de store veiutbyggingene – selv om disse må finansieres med bompenger.

FrP har hatt både finansministeren og samferdselsministeren helt siden 2013. Bompengeopprøret er ikke en plutselig krise, som asylboomen i 2015. Det er en konsekvens av at skal det bygges mer vei så blir det mer bompengebelastning på bilistene. FrP har fått sine regjeringspartnere med på veibygging – men ikke på reduksjon i bompengeandelen av finansieringen. Onsdag møtes FrPs landsstyremøte for å finne ut hva de skal gjøre med bompengopprøret. Hva kan partiet gjøre?

Oppskriften fra 1987?
I 1986 sa FrP nei til en økning i bensinavgiften på under 40 øre literen. Selv om det kostet en borgerlig regjering makten. I 1987 sa FrP nei til å øke overføringen til bøndene, selv om det betød at Ap-regjeringen til Gro Harlem Brundtland fortsatte. Partiet valgte egen politikk og standpunkter fremfor taktisk spill om regjeringsmakten. Kan denne oppskriften prøves igjen?

Forskjellen er at FrP har hatt regjeringsmakt i seks år. De har ikke klart den pedagogiske oppgaven det er å fortelle velgerne at regjeringsmakt er kompromisser. FrP klarer ikke å selge inn den gigantiske veibyggingen som en seier. Når de ganske riktig sier at de ikke får gjennomslag for lavere bompenger, men at de har bremset veksten, så høres det ut som typiske unnskyldninger. Selv om det er sant.

FrP kan forsøke å presse sine regjeringspartnere med at Ap vil øke statlig finansieringsandel av veiprosjekter til 70%, der regjeringen nå står på 50%. Partiene til venstre er ikke nødvendigvis mot bompenger, men mener den rammer skjevt; en flat skatt rammer de med dårligst råd mest. La oss se på noen scenarier:

Høyre sier ja – V og KrF sier nei
Dersom Høyre går med på FrPs krav, mens Venstre og KrF sier nei, vil disse partiene måtte gå ut av regjeringen. H og FrP kan dermed få med seg Ap og SP på øket statlig finansiering av veibyggingen, og dermed lavere bompenger. Men dette skjer neppe. For disse partiene vil da som motytelse kreve at regjeringen går gjennom Nasjonal Transportplan (NTP) på nytt, og fjerne eller redusere veiprosjekter.

Høyre sier nei – FrP feller regjeringen
Dersom Høyre setter ned foten for FrPs krav om øke statlig finansiering av veiprosjekter kan det ende med at FrP går ut av regjeringen. Min spådom er at da faller regjeringen.

FrP kan i 1987 se seg mer tjent med at Ap danner regjering, alene eller sammen med SP. Ap, FrP, SP og eventuelt Høyre kan eventuelt bli enige om NTP og finansiering på nytt, samt andre saker. Med mindre Høyre vil forsøke å beholde et godt forhold til Venstre og KrF.

Ved å gå ut av regjeringen i protest mot bompenger kan FrP bremse velgerlekkasjen til de lokale bompengelistene, og la kortene deles ut på nytt foran stortingsvalget om to år. For FrP vil regjeringskrise bli starten på en lang valgkamp – der målet er å berge det som berges kan i 2021.

FrP fullførte aldri transformasjonen som regjeringsparti
Siv Jensen gjennomførte en stor forvandling da FrP ble regjeringsparti i 2013. Fra å være et protestparti med sammenraskede standpunkter (programmet foran valget i 1981 var alfabetisk ordnet fra Abort til Øl) til å være et liberalistisk parti i noen år for så fri hemningsløst med bruk av Oljefondet som en Sareptas krukke, skulle FrP inn i regjering og ikke bare ta ansvar men også inngå kompromisser med partier som i sentrale saker nærmest var å anse som politiske motpoler. Det gikk såpass bra at velgerne gav FrP fornyet tillit i 2017.

Likevel har partiet aldri fullført transformasjonen til å bli ansett som et ansvarlig og naturlig regjeringsparti. Delvis skyldes det dobbeltkommunikasjonen som både statsråder og stortingsgruppe har stått for. Sylvi Listhaug har vært den fremste eksponenten for denne linjen. I stortingsgruppen har et høylytt og synlig mindretall nærmest konstant vært misfornøyde med egen regjering – og behandlet støttepartier og senere regjeringspartnere som hovedmotstandere. Å selge kompromisser som seire har aldri vært akseptert. Regjeringssamarbeidet har vært som å få sure sitroner servert til frokost, lunch og middag hver dag i seks år. Christian Tybring-Gjedde har vært den fremste eksponenten for denne holdningen. På landsmøtet i april ble Listhaug 1.nestleder og Tybring-Gjedde ble innvalgt i sentralstyret på benkeforslag. Heller ikke tidligere justisminister Per-Willy Amundsen ble moderert eller ansvarliggjort ved kongens bord. Rett efter landsmøter var Listhaug tilbake som statsråd. Til tross for at et flertall på Stortinget for et år siden mente hun ikke hadde format til å være i den posisjonen. Fra å være en laidback og trygg statsminister ligner Erna Solberg på en moderne versjon av Per Borten. Hans regjering ble efter gjenvalget i 1969 svekket statsrådsskifte for statsrådsskifte, inntil den gikk i oppløsning på nyåret i 1971.

Vil Siv Jensen ta en Kristin Halvorsen?
Populistfraksjonen i FrP står foran en korsvei; kan de tvinge partiledelsen til å trekke FrP ut av regjering? Hvis det skal unngås må Siv Jensen nedkjempe sine egne regjeringsstormere på samme måte som Kristin Halvorsen bekjempet sine museumsvoktere på landsmøtet i 1999 (fredspartiet og NATO-motstanderen SV hadde sagt ja til NATOs bombing i Kosovo og Serbia, for å hindre folkemord på Kosovo-albanerne). Efter åtte år i regjering var det så vidt SV unngikk å falle under sperregrensen. Dette kan være budskapet FrP ser som skriften på veggen: For å overleve uten å bli dømt nord og ned av velgerne må partiet ut av regjering.

Vil Siv Jensen kapitulere, erklære regjeringsprosjektet for dødt og overlate roret til Sylvi Lishaug? Det vil være en fallitterklæring for hennes politiske prosjekt å kapitulere. Dersom hun kjemper heroisk og taper, vil kritikere og kommentatorer erklære at seks års voksenopplæring ikke var nok for det gamle protestpartiet. Da kan Siv Jensen gå ned med flagget til topps.

Store konsekvenser i rikspolitikken?
Dersom FrP påfører sin egen regjering banesår, vil konsekvensene for rikspolitikken være som en ligning med mange ukjente, eller som et sjakkspill der det er vanskelig å se hva som vil skje 6- 7 trekk fremover. Hvilke sår vil en oppløsning av regjeringen til Erna Solberg påføre det borgerlige samarbeidet? Et splittet KrF kan bli nullstilt og gå til venstre. Et skadeskutt Venstre vil måtte kjempe for livet. Og hva med de rødgrønne? Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum kan bruke to år på å trygge et flertall som inkluderer KrF og eller SV – og dermed unngå Rødt og MDG.

Det er mer enn eget partis skjebne som hviler i landsstyremedlemmenes hender onsdag 05.juni.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.