Ukategorisert

Jan Simonsen (1953- 2019)

Tidligere stortingsrepresentant og FrP-nestformann Jan Sinonsen har gått ut av tiden. Han gjorde norsk politikk mindre grå. En popularitetsjeger av rang. Hans beste tid var slutten av 1980-tallet.

Som medlem av, tillitsvalgt i og folkevalgt for FrP i perioden 1985 – 1994 fikk jeg efterhvert en god del med Jan Simonsen å gjøre. Hyggelig og vennlig som person. Han kunne formulere seg slik at liberalistiske prinsipper kunne få folkelig støtte.

Han startet i Unge Høyre i Rogaland på 1970-tallet, men trakk seg ut sammen med Danielsen-brødrene. Han ble med i en av de mange organisasjonene på høyresiden; Moderat Ungdom (som kalte seg en menneskerettighetsorganisasjon). Senere gikk han inn i FpU og FrP. Som medlem av FpUs sentralstyre de tre første årene siden stiftelsen i 1978 og som en av FrPs første lokale folkevalgte (både som vara og fast) var han viktig i Carl I. Hagens arbeid for å skape et nytt og strukturert FrP på ruinene av Anders Langes Parti. Kanskje kan man allerede der forstå den grenseløse lojaliteten han viste Carl I. Hagen i tiden rundt partisplittelsen i 1994?

“Manus og regi: Jan Simonsen”
Efter min mening var hans “gullalder” slutten av 1980-tallet. Han var redaktør for partiavisen Fremskritt, og rådgiver for stortingsgruppen. Dermed fikk han både påvirke politikken partiets få folkevalgte på riksplan fremmet, samtidig som han forklarte den for partiets medlemmer og lokale tillitsvalgte. FrPs to stortingsrepresentanter valgte i 1986 å si nei til høyere bensinavgifter, til tross for at en borgerlig regjering måtte gå av. Et år senere var han sammen med Tor Mikkel Wara med på å rådgi Carl I. Hagen i forbindelse med de borgerlige partienes forsøk på å gjenerobre regjeringsmakten på å øke overføringene til landbruket.

Og da NRK i 1988 bestemte seg for å overføre partienes landsmøter direkte (TV-monopolet bestod fortsatt) var det Jan Simonsen som efter å ha sett overføringen av Høyres landsmøte bestemte seg for å gjøre FrP-landsmøtet i april til et gedigent propagandashow. Hans innspill var å plukke ut både hvem som skulle på talerstolen, og hva de skulle snakke om. Slik skulle han skape inntrykk av mangfold i et parti der middelaldrende og gamle menn var i overveldende flertall. Han lyktes med sin slagplan, og Carl I. Hagen gjennomførte sin sannsynligvis beste landsmøtetale noensinne – uten manus. Taler efter taler gikk opp under “generell politisk debatt”, og holdt innlegg som gjorde at FrP på en helt unik måte for første gang fikk presentert bredden i sin politikk. FrP fremstod også som et parti med en helt tydelig systemkritikk av det sosialdemokratiske Norge – og et helhetlig politisk alternativ.

Efter landsmøtet publiserte Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) en gallup som gav FrP 24% oppslutning, og var større enn Høyre. Gallupsjokket fikk Dagbladet til å kjøre flere oppslag under samlevignetten “Hagen større enn Høyre”, og presenterte “regjeringen Hagen”. FrP startet valgkampen året efter med en duell mellom Carl I. Hagen og statsminister Gro Harlem Brundtland – om velferdsstatens fremtid. Om denne perioden i FrPs historie kunne det stått “Manus og regi: Jan Simonsen”.

Populisten mot strømmen – og inn i ledelsen
FrP ble landets 3.største parti ved stortingsvalget i 1989. Det første året sementerte frontene i den 22 mann store stortingsgruppen; liberalister, populister og verdikonservative/moderate. Jan Simonsen kunne forklare ideologiske prinsipper (f.eks nei til skattefinansiert kultur) på en måte som gav folkelig oppslutning. For hans del kunne Nasjonalteateret blir diskotek. Han siterte den franske liberalistiske filosofen Frederic Bastiat i kronikker om skattefinansiert kulturpolitikk i Dagbladet.

Frp-ledelsen ville strømlinjeforme partiet, blant annet ved å innføre venstresidens partimodell: Når partiets organer hadde vedtatt noe skulle de folkevalgte foreslå og gjennomføre politikken i folkevalgte organer. Dette skulle nedfelles i vedtektene på landsmøtet i Haugesund i 1990. Jan Simonsen protesterte høylytt. Det såkalte overordningsprinsippet ble vedtatt, men valgt partisekretær (istedenfor ansatt generalsekretær) ble aldri vedtatt.

I 1991 tok populisten som talte partiledelsen midt imot selv skrittet inn i partiledelsen. Tor Mikkel Wara ble valgt som politisk nestleder. Om det andre nestledervervet ble det en duell om, mellom den kristenkonservative eks-KrF’eren John Alvheim og populisten Jan Simonsen. Det var en kjent sak at Carl I. Hagen støttet Alvheim. Det gjorde jeg også, må jeg innrømme. Men liberalistene var splittet. Hagens tidligere (og senere) nære allierte Fridtjof Frank Gundersen (professor) valgte å holde støttetale for Simonsen. Liberalistene i Oslo FrP hadde fått føle Alvheims refsende pekefinger for oppryddingen i eldreomsorgen i Oslo. De foretrakk Simonsen, men røpet det ikke for noen. Simonsen vant klart, og Hagens strategi for å gjøre FrP stuerent i Høyre og KrF hadde fått en løsgjenger på dekk. Simonsens retorikk fikk dannede og konfliktsky folk i de to partiene til å rygge.

På landsmøtet i 1993 fremførte Simonsen nok en av spissformuleringene som skapte sjokk i dannede kretser: “Afrikanere skal ikke ha sugerør inn i våre lommebøker”. Det gjaldt skattefinansiert bistandspolitikk. Liberalister kunne fryse på ryggen over formuleringen, men være enig i standpunktet. Det var på dette landsmøtet han gikk av som nestformann.

To splittelser – og Simonsens rolle
Både før og efter valgnederlaget i 1993 forsøkte de konservative og populistene å reversere og bortforklare de liberale seirene på 1993-landsmøtet. Det ble en kamp om å fortolke historien (om årsaken til seirene i 1987 og 1989 og tilbakegangen i 1991 og 1993), for å legge grunnlaget for den videre utviklingen. Som leder i Akershus FrP og medlem av landsstyret og stortingsgruppen ble jeg kurtisert av Jan Simonsen. Han inviterte meg på middag på den pakistanske restauranten Shalimar i Oslo. Det ble en lang kveld med diskusjon om hvorfor vi ikke kunne gi Carl I. Hagen en blankofullmakt til å definere partiets politikk fra dag til dag, og om Ellen Wiber kunne fylle Hagens sko. Alle så hvilket tap det var da Ellen Wibe på Dolkesjø-landsmøtet trakk seg som nestleder. Men Jan Simonsen ville gjøre resten av landsmøtet til en sammenhengende hyllest til partiformann Carl I. Hagen.

Våren 2001 så Simonsen mange av sine nærmeste i stortingsgruppen bli kastet ut av FrP. Hage gjennomførte en ny utrenskning. Denne gangen var det de som hadde bistått ham i 1993/94 som ble kastet ut. For en som hadde vært bunnlojal mot Hagens rolle som formann (men ikke nødvendigvis enig i hans mange strategiskifter) måtte det være bittert å bli definert som illojal og kastet ut av partiet han hadde viet hele sitt voksne liv til. Han brukte noen få sider av sin egen selvbiografi på Dolkesjø-splittelsen, men en tredjedel av boken på utrenskningen av seg selv og sine allierte.

Israelvennen som bisto palestinerne
Mange har i forbindelse med Jan Simonsens bortgang poengtert at han var en varm venn av staten Israel, men bistod palestinske venner med penger. Simonsen var ingen endimensjonal person. Han var mangfoldig, varm og blid. Politiske motstandere forstod ikke hans meninger, men omfavnet hans personlighet.

Hvil i fred, Jan.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.