Meninger

Venstres valg

Kan Norges eldste parti berges av et lederskifte og bedre markedsføring? Eller står partiet overfor et grunnleggende valg?

Motstanderne av Venstres regjeringssamarbeid med FrP kan oppsummere fire år som parlamentarisk grunnlag for en regjering med FrP som deltager og snart to år som deltager i regjering med FrP at de fikk rett. Venstre er iferd med å gå nedenom og hjem. Det skyldes dette samarbeidet. Hvorfor?

For det første er ikke FrP til å stole på. Partiet står ikke ved sine kompromisser, og fremmer sin primærpolitikk fremfor å forsvare regjeringens politikk. For det andre ødelegger samarbeidet med Venstres troverdighet på områder som klima/miljø, innvandring/det flerkulturelle og på den sosiale dimensjonen i samfunnet. For det tredje har Erna Solberg som statsminister sviktet; det gjelder andre spilleregler for FrP enn for Venstre. Der FrP får drive solomarkeringer blir Venstre holdt i stramme tøyler. Både samarbeidet og kompromissene er ødeleggende for Venstre, men partiet får ikke markere sin egen politikk. Det får FrP.

Om ikke dette er nok så er det blitt en etablert sannhet at hele regjeringssamarbeidet hviler på et løftebrudd fra Venstre.

Det vil overraske meg om regjeringen holder sammen helt til valget i i 2021, og om den ikke er oppløst før da kan den fort bli det når Venstre trekker den åpenbare konklusjon efter åtte år i Ernas favn; Venstre kan ikke sitte i regjering med FrP. Venstres egenart og identitet blir kvalt av favntaket. De rødgrønne kan få en drømmestart på valgkampen; at regjeringen går i oppløsning våren 2021 fordi Venstres landsmøte vedtar ikke å gå til valg på at den borgerlige firepartiregjeringen skal fortsette.

Alles kamp mot alle i lederkampen?

Trine Skei Grandes kamp for å overleve som Venstres leder har vært i fokus siden valgnatten. Høringsfristen for valgkomiteens første runde var ute 20.oktober, og fornyelse er visst budskapet som går igjen i den mest omfattende responsen i partiets historie. Om vi skal tro valgkomiteens leder Per A. Thorbjørnsen. Ulike fylkes- og lokallag kappes om å fremme nye lederkandidater. Særlig tre navn går igjen: Stortingsrepresentant og rikskjendis Abid Q. Raja, Sveinung Rotevatn (tidligere leder i Unge Venstre, tidligere stortingsrepresentant og nåværende statssekretær), og ordfører Alfred Bjørlo. Men også andre navn er spilt inn. På nestlederpostene er det særlig stortingsrepresentant Guri Melby (innvalgt fra Oslo, opprinnelig fra Trøndelag) og statsråd Iselin Nybø fra Rogaland. I likhet med Rotevatn var hun stortingsrepresentant i perioden 2013 – 2017.

Man kan få inntrykk av at alt handler om en lederkamp. Men kjernen i kampen går mye dypere. Det handler ikke bare om personer, men om markedsføring, retningsvalg i betydningen regjeringsdeltagelse og politisk innhold. Her er det byliberalere og EU-tilhengere mot et sterkt desimert Venstre i distriktene, som drukner i SP-tsunamien. Det er “høyre” mot “venstre”, “liberalister” mot “sosialliberale”, og EU-tilhengere mot EU-motstandere. Det er unge mot eldre. Frontene er relativt klare, men kan likevel være uoversiktlige.

Veivalget: Sentrumsparti på lag med ytre høyre

Både i 2009, 2013 og 2017 var Venstres foretrukne regjeringsalternativ en regjering med Høyre og KrF. Altså Bondevik II. Et slikt alternativ har ikke vært i nærheten av flertall, men må inkludere FrP. Det har vært alle de tre andre partienes hodepine. “Hverken Jens eller Jensen” sa Sponheim i 2009. Venstre fikk 3,9% og de rødgrønne kunne fortsette. Sponheim gikk av som partileder og inn i historiebøkene. Mannen som fikk Venstre inn på Stortinget (1993), over sperregrensen i 1997 og 2005, og inn i to regjeringer (1997 og 2001). Trine Skei Grande overtok ledervervet i 2009. “Borgerlig regjering skal gi borgerlig flertall” var mantraet i 2013. De fire partiene (H, FrP, KrF og Venstre) møttes til regjeringsforhandlinger. Det ville seg ikke, og Høyre valgte FrP. De to små i sentrum ble støttepartier i Stortinget. ‘

Løftebrudd eller realitetsorientering?

Også ved valget i 2017 ville V ha regjering med Høyre og KrF. Isåfall måtte FrP ut. På landsmøtet i Ålesund før valget unngikk man såvidt å stemme over å ikke gå i regjering med FrP. Pådriveren for å unngå en slik grensestolpe? Abid Q. Raja. Efter det tredje valget på rad som hadde dømt Venstres foretrukne regjeringsalternativ nord og ned, tok partiet et valg. Landsstyret vedtok med 2/3 flertall å si ja til forhandlinger om regjeringsdeltagelse. Sannsynligvis var partiets nest øverste organ delt på midten. For blant flertallet var det noen som ville se resultatet av forhandlinger før de tok en avgjørelse. Da forhandlingsresultatet forelå vedtok landsstyret enstemmig å si ja til regjeringsdeltagelse. Denne avgjørelsen blir av mange velgere og kommentatorer tolket som et løftebrudd. Men Venstres ledelse har dekning for avgjørelsen i landsmøtevedtaket. Det ble ikke satt noen grense ved FrP, selv om man foretrakk H og KrF. Hva sa valgresultatet? Fortsatt borgerlig flertall, fortsatt ikke flertall for Venstres alternativ. Erna ville holde fast ved FrP i regjering.

Hvilket valg hadde Venstre? 1. Gå inn i regjering. 2. Være støtteparti utenfor. 3. Være i erklært opposisjon. 4. Tilby de rødgrønne forhandlinger. Erfaringen efter fire år som støtteparti gjorde alternativ 2 uaktuelt. Alternativ 4 var like uaktuelt. I åtte år hadde de rødgrønne flertall. De trengte ikke og strakk heller aldri ut en hånd til Venstre. Det største problemet for et samarbeid med Ap heter LO. Venstre er stolte av sin historie som uavhengig av særinteresser og uten bindinger. LO har plass i Aps sentralstyre og påvirker politikken både direkte i partiets organer, og gjennom pengestøtte. Å være i opposisjon er ikke noen løsning for et parti i sentrum som vil ha gjennomført politikk. Når venstresiden lukker døren velger man høyre og mulighet for å få gjennomført politikk. Efter valget er kortene lagt på nytt. Velgerne har gitt sin dom, og den var klar: Ja til borgerlig flertall, og nei til Venstres alternativ. Venstres avgjørelse var en realitetsorientering like mye som et løftebrudd. Men partiet har aldri klart å kommunisere dette til velgerne og opinionen – og knapt nok internt i egen partiorganisasjon.

Alle vil ha æren for en seier, men ingen vil vedkjenne seg ansvaret for nederlag. Media burde egentlig finne alle som deltok i landsstyremøtene høsten 2o17, og spørre om de står ved sitt valg.

Gamle og nye konflikter 

Regjeringsdeltagelsen har ikke vært noen ansiktsløftning for Norges eldste parti. Når alle gamle konfliktlinjer kommer frem i forbindelse med lederdebatten, ser jeg for meg ansiktet til den gamle partihøvdingen Bent Røiseland. Hans litt slitne, alvorstunge ansikt fullt av furer og rynker. Slik ser Venstre ut for meg nå.

Venstre har alltid vært delt i fløyer. Enten det er by mot distrikt, liberale mot mindre liberale, unge mot eldre og folk som er for og mot EU. Kan man klare å se noe mønster?

De byliberale er unge, ofte EU-tilhengere og verdiliberale. I distriktene er de bekymret for at Venstre skal bli for liberalt, for urbant, og ikke minst at partiet skal bli for EU-medlemskap. By-Venstre kjemper mot det hippe, unge og urbane MDG. I distriktene er det SP som er hovedkonkurrenten. Et av Venstres vonde spørsmål frem mot 2021 må være om det er mulig å forene by og land under en og samme fane.

Med årene er det sentrale Østlandet blitt en viktig valgbase. Selv om det er lett å stirre seg blind på høy prosentvis oppslutning i kommuner på Vestlandet, bør andelen av Venstres stemmer telle med i vurderingen. Hvor befinner den største andelen av Venstres velgere seg? Stemmetallene i Oslo, Asker, Bærum og andre kommuner på Østlandet teller tungt i Venstres vektskål.

Lokal oppslutning og lokale folkevalgte gir muligheten til å arbeide for og markedsføre Venstres politikk. All politikk har en lokal opprinnelse, og det er bredden i oppslutningen som sikrer nasjonalt gjennomslag. Ved årets kommunevalg mistet Venstre plass i 52 kommunestyrer. Partiet har en veldig smal representasjon; Den største andelen av partiets stemmer er fordelt på et veldig lite antall kommuner. Få folevalgte i få kommuner. Nationen kan idag avsløre at partiet ikke bare står svakere efter kommunevalget; partiets organisasjon er iferd med å forvitre. Hvordan skal Venstre sikre rekruttering og oppslutning uten en organisasjon utover i landet? Venstrefolk vil spørre seg hva som er iferd med å skje. I Nationen oppgis tre grunner; organisasjonen lider fordi man lokalt prioriterer det folkevalgte arbeidet mens organisasjonsarbeidet nedprioriteres, konkurransen fra MDG, og regjeringssamarbeidet.

Hva er et tydelig sentrumsparti?

Venstres utfordring er mangelen på et tydelig politisk prosjekt. Venstre anser seg som et sentrumsparti, liberalt (i verdier), og radikalt (i løsninger). Venstre er reformpartiet. Partiets historie er full av lanserte og gjennomførte reformer. Problemet er at det kan bli for svevende for velgerne. Partiet søker makt for å få gjennomført sin politikk.

Berit Aalborg i Vårt Land beskriver Venstre-folk slik: “Venstre-folk er ikke et særegent folkeslag. Men dersom en skal beskrive partiets sjel gjennom årtier, kan den beskrives som summen av godt folkevett, stor raushet og en grunnleggende idealisme. Der en eller to venstrefolk er samlet blir det ofte gode samtaler, kritisk refleksjon og samtaler om hvordan samfunnet kan bli bedre.”

Venstres problem kan sammenlignes litt med Ap: Man kan ikke bli grønnere enn MDG, mer næringslivsvennlig enn Høyre, eller mer på de svakes side enn SV og Rødt. Man kan ikke bli mer for distriktene enn SP. Og å bli så verdikonservative som KrF ville jo være helt meningsløst. Klarer Venstre å finne reformer å være for, ikke bare mot alt (som SP)? Klarer man å heise en liberal fane i en omskiftelig tid av særinteresser, usikkerhet og hatprat?

Venstres ledervalg vil skape rokeringer i regjeringen

Trine Skei Grande vil ved landsmøtet i 2020 ha vært leder i 10 år. Det er ikke spesielt lenge, men retningsvalget de siste seks årene er iferd med å slite partiet hennes istykker. Regjeringsdeltagelsen har ikke vært noen suksess og når det brenner under føttene på de lokale folkevalgte brenner det et blått lys også for lederen. Hun kan overleve av to åpenbare grunner: At det ikke er stor nok støtte til lederkandidatene som er lansert, og at hun bør få en sjanse til å fullføre sitt store regjeringsprosjekt og ta “eksamen” i 2021. Hvis valgkomiteens leder Per A. Thorbjørnsen tar tyren ved hornet og forteller Skei Grande at komiteen må ta ønsket om fornyelse på alvor og ikke kommer til å innstille henne, vil hun ikke ha noe annet valg enn å si ifra at hun ikke tar gjenvalg likevel. Noe annet vil være et gigantisk prestisjetap. Men hun kan likevel overleve som statsråd. Isåfall vil enten Ola Elvestuen eller Iselin Nybø bli byttet ut i regjeringskollegiet.

Dersom Skei Grande overlever landsmøtet kan en eller begge nestlederne bli byttet ut. Da er sjansen stor for at Ola Elvestuens tid som statsråd er over. Den kandidaten til ledertrioen som åpenbart kan overta Elvestuens plass som miljøvernminister er Sveinung Rotevatn. Spesielt hvis Rotevatn blir partileder.

Guri Melby er vara som møter på Stortinget så lenge Skei Grande og eller Elvestuen er statsråd. Hun får mye pepper spesielt fordi hun markedsfører tredelingen av foreldrepermisjonen. Nokså ufortjent, når det er et landsmøtevedtak hun forsvarer. Venstres fremste skolepolitiker.

Sveinung Rotevatn er nynorsktalende EU-tilhenger fra Sogn og Fjordane (snart Vestland). Markant liberal. For urban for de som mener Venstre har havnet for langt til høyre i politikken. Men foreslått av Unge Venstre, Venstrekvinnelaget og Venstres studenter som ny leder.

Alfred Bjørlo er ordfører i Eid, fra nyttår Stad kommune. Han er en markant kritiker av Venstres nåværende kurs, og spesielt av regjeringens distriktspolitikk. Han kan være en naturlig nestlederkandidat, for å styrke partiets posisjon i distriktene, men vil da sannsynligvis blokkere for Rotevatn, som er fra samme sted. Valgkomiteen kan neppe innstille begge to som nestledere, eller den ene som leder og den andre som nestleder. Å ha en nestleder som ikke sitter på Stortinget kan være en fordel, men det bør innebære mye reising for å pleie organisasjonen. Hvor lett det blir å kombinere med rollen som ordfører er en annen sak. ‘

Abid Q. Raja er Venstres mest kjente ved siden av Skei Grande. Han har vært blant de mest markante forkjemperne for at Venstre skulle gå i regjering – med FrP. Nå mest kjent for sin turné til Venstre i distriktene. Han skaper begeistring og for oppslag overalt der han ferdes utover i landet. Han har satt ned grensestolper overfor FrPs retorikk i innvandringsdebatten. Hans siste utspill er at Venstre må gjøre noe med politikken. Men hvilket Venstre vil Raja ha?

Venstres gordiske knute

Partiets ledertrio har vært den samme siden 2012. Ola Elvestuen ble nestleder i 2008 og Terje Breivik i 2012. Han har også vært generalsekretær i partiet. At en ledertrio har vært den samme i åtte år gjør ropet på fornyelse forståelig. Men handler det bare om personer? Hvis det handler om den politiske kursen og regjeringssamarbeidet med FrP er det rart om Raja, Rotevatn og Melby anses som naturlige kandidater til toppledelsen. De har alle kjempet for dagens regjeringssamarbeid. Hvis Venstre går ut av regjering kan hele regjeringsprosjektet kollapse. Om det er personer, markedsføring, politikk og eller regjeringssamarbeid som er problemet, er det ikke lett å peke hverken på en enkel løsning eller åpenbare kandidater til å overta og peke ut en ny kurs. Kanskje finnes det kandidater som kan bidra uten at de er åpenbare på dette tidspunktet.

Venstre deltar i regjering og skal gjennomføre regjeringsplattformen. Valgkomiteen er i arbeid. Landsmøtet er midt i april 2020. Partiet arbeider med nytt program. Klarer partiet å samle seg til en kraftanstrengelse og stå skulder ved skulder frem mot 2021?

 

1
Kommentarer

Please Login to comment
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Roger Granum
Guest
Roger Granum

Dette er en god og innsiktsfull kommentar, Per Aage!