Bioteknologiloven § 2-11 tredje ledd sier at det ikke skal utleveres sæd for bruk til assistert befruktning etter givers død. Første og siste gang Stortinget drøftet denne loven, i 2003, var under høringsnotatet i proposisjonen til Stortinget. Der ble det av Helse- og omsorgsdepartementet foreslått et forbud mot å benytte sæd fra avdød giver. Stortinget kommer ikke akkurat med et arsenal av argumenter mot et slikt forslag. Etter deres vurdering er det ingen grunn til å oppbevare sæden etter at giver er død, videre påfører det en ekstra belastning for barnet å få vite at biologisk far døde før barnet ble unnfanget. Her er det altså to argumenter som legges til grunn for loven.
Det første argumentet er en uformell logisk tankefeil kalt argumentum ad ignorantiam, eller appell til ignoranse. Logikeren og filosofen Bertrand Russell brukte en analogi med en tekanne i bane rundt Sola for å beskrive fenomenet: Forestill deg en tekanne i porselen der ute et sted i verdensrommet, som svever mellom Jorda og Mars, alt for liten til at den kan oppdages med noe teleskop. Ingen klarer å finne noen grunn til at påstanden min om en tekanne er feil. Følger det at påstanden er sann?
Nei. Bare fordi vi ikke finner en grunn, et bevis eller argument mot påstand X, betyr det ikke nødvendigvis at påstand X er sann. Med mindre vi klarer å sannsynliggjøre hvorfor det ikke finnes et tilstrekkelig godt argument mot en påstand, kan vi ikke slutte at påstanden er sann. I og med at Stortinget ikke redegjør for hvorfor de mener det ikke finnes noen grunn til å oppbevare sæd etter givers død, faller følgelig dette argumentet mot forslaget.
Det andre argumentet kan settes opp som en hypotetisk syllogisme med tre premisser, som enten er en antagelse eller en sannsynlighet, slik:
P1 (eksplisitt): Hvis sæd beholdes til assistert befruktning etter givers død, får barn vite at biologisk far døde før unnfangelse.
P2 (eksplisitt): Hvis barn får vite at biologisk far døde før unnfangelse, er det ekstra belastende (dårlig) for barnet.
P3 (implisitt): Hvis noe er ekstra belastende for barn, bør det forbys.
K: Å beholde sæd til assistert befruktning etter givers død bør forbys.
Symbolsk blir argumentet seende slik ut:
A ? BB ? C
C ? D
? A ? D
Dette argumentet kalles konsekvensargumentasjon. Premissene som anvendes peker på og beskriver to konsekvenser ved noe, og antyder at dette fører til en konklusjon. Det er viktig å skille konsekvensargumentasjon fra konsekvensetikk: I konsekvensetikken prøver man å forklare hvorfor en konsekvens er rett eller gal, mens et konsekvensargument prøver å vise at konsekvenser er relevante for å underbygge en konklusjon.
Mer fundamentalt innenfor klassisk logikk kjennetegnes dette argumentet av å være en hypotetisk syllogisme. Hypotetiske syllogismer er kondisjonelle, det vil si at den argumentative tyngden i dem hviler på hvor godt man klarer å sannsynliggjøre sannheten i dem. Hvis det ikke er sant at A?B (P1), at B?C (P2) og at C?D (P3), så faller følgelig konklusjonen. Stortingets oppgave blir å sannsynliggjøre hvorfor alle av hvert av disse premissene – oversetningen, mellomsetningen og undersetningen – er sanne.
De gjør en vellykket jobb med å argumentere for at oversetningen (P1) er sann. Barn som er født etter assistert befruktning med donorsæd har etter Bioteknologiloven §2-7 rett til å få opplysninger fra donorregisteret om sædgivers identitet når de fyller 18 år. Opplysningene registreres også blant annet i den biologiske morens journal. Dette er argumenter som tilstrekkelig sannsynliggjør oversetningen om at barn født med assistert befruktning får vite sin fars identitet.
Problemet oppstår når Stortinget overhodet ikke gir noen begrunnelse eller sannsynliggjøring for at mellomsetningen (P2) er sann. Åpenbart mener Stortinget at det er negativt eller dårlig med noe “belastende”, men ikke hva som er kriteriene for å kalle noe for belastende. Tolker vi det i vid forstand vil det være belastende for barn å føle irritasjon, sinne og frustrasjon, og å selv oppleve noe ille eller problematisk. Dette medfører at lekser, skole og en rekke andre aktiviteter er belastende. I streng forstand vil noe imidlertid ikke være belastende før det påfører smerte eller lidelse på barnet. Et spørsmål er også om risiko for at lidelse på et barn skal regnes som belastende.
Det gis heller ingen begrunnelse for hvorfor denne viten om fars død er belastende. Tross alt er det snakk om barn hvis biologiske fedre allerede er fraværende, dermed er det det å fortelle barn om farens død slik at de får viten om det som er den belastende biten. Hver dag fødes hundretusenvis av barn i verden hvor far er fraværende, død, borte eller på andre måter forsvunnet eller ute av bildet. Imidlertid er det ikke først om fremst viten om dette som er det tragiske, men at far er død – og således fraværende. Da blir vi sittende spørrende: Er det slik at det er en sammenheng mellom barns viten om farens død og dets egen negative oppfattelse av han eller seg selv? Vil viten om sin egen fars død føre til for eksempel psykologiske eller sosiale problemer?
Disse spørsmålene får vi ikke svar på. Stortinget peker ikke på noe annet de mener er belastende for å gi oss noen hint, og kommer dermed til kort når det gjelder å forklare spesifikt hva som belaster eller hvorfor barn blir belastet om barn blir fortalt at deres biologiske far døde før unnfangelse. Følgelig faller konklusjonen ut i fra dette alene.
I forlengelse av at vi verken vet hva som definerer belastende og hvorfor det er belastende, har vi heller ingen målestokk som gjør oss i stand til å måle graden av en belastning. Vi får ikke en begrunnelse på hvorfor vi bør ta til de drastiske steg å forby noe belastende. Er det faktisk slik at man ønsker å ikke belaste for enhver pris? Til hvilken lengde skal vi gå for å forhindre belastning? Finnes det ikke mange uheldige ting som er belastende, men som vi til tross for det ikke forbyr? Og, er det ikke i seg selv en belastning for enkelte barn, å bli forhindret fra å vite vital – i deres egne øyne – informasjon om faren?
Selv om vi skal gå med på at både oversetningen og mellomsetningen stemmer, så må fremdeles undersetningen (P3) stemme for at konklusjonen skal stemme. Hvorvidt dette er et godt argument, avhenger igjen av hva Stortinget mener med sin begrepsbruk. For å vise godvilje kan vi vagt definere “belastende” som noe tilsvarende “det som bør unngås”. Dermed får vi en adekvat definisjon vi kan bruke. Nå blir kjernen i argumentet at det som bør unngås også bør forbys, gitt at vi allerede aksepterer de to første premissene.
Atter en gang projiserer Stortinget argumentativ tilkortkommenhet. De bidrar ikke med en form for forklaring eller dokumentasjon som sannsynliggjør undersetningen. La oss si at det er belastende. Vi aksepterer allerede en rekke belastende ting. Spørsmålet nå er om det er uakseptabelt belastende. Det er vanligvis ikke før vi anser noe for å gå over en viss terskel, at vi ser på det som riktig at noe bør forbys. I hvor stor grad er det belastende akkurat i dette tilfellet? Hvor stor betydning har faktisk argumentet? Er det såpass verdt å unngå, at det er bedre at barnet ikke blir født? Overgår det foreldrenes interesser om å få et barn?
Ankepunktene mot argumentasjonen til Stortinget oppsummert, er at de i det ene argumentet benytter seg av et argument bygd på en tankefeil, og er svake på å understøtte konklusjonen deres i det andre argumentet. Vi får i det hele tatt få utredninger av argumentene deres. Det gir at argumentasjonen helhetlig sett står svakt.
Hva var høringsinstansenes syn?
Senter for medisinsk etikk (SME) uttalte at det er vanskelig å se hvordan bruk av donorsæd fra en avdød person kan være en ekstra belastning for barnet, og la dessuten til at det er vanskelig å se hvordan dette skulle stride verken mer eller mindre mot et kristent eller humanistisk menneskesyn enn bruk av donorsæd fra levende givere. Deres innvendinger ble ikke drøftet eller tatt hensyn til av Helse- og omsorgsdepartementet, eller noen andre instanser, av det som fremkommer i referatene.
Den norske lægeforening var delt i synet på om sæd fra avdøde donorer kan benyttes, og Volvat medisinske senter viste til at det ikke gikk an å gjøre inseminasjon med bruk av frossen sæd med full sikkerhet om at donor er i live. De foreslo at bestemmelsen skulle bli endret til “tilstrebes” at sæden ikke brukes. Helse- og omsorgsdepartementet viser til deres vurdering i 2.9.6.5 om at det vil være praktisk mulig å kontrollere om giveren er i live når sæden anvendes til assistert befruktning.
Bioteknologirådet (tidligere Bioteknologinemnda), med Kristin Halvorsen som direktør den gang, støttet forslaget 15 mot 3 om at det ikke skulle være tillatt å lagre eller importere sæd fra avdøde.
Bakgrunnen for Liberalererens Logikksjekk kan leses om her.
