Kommentar

Velgerne har talt i Storbritannia

Boris har fått sitt mandat til å få Brexit unnagjort.

Det konservative partiet sikrer rent flertall i Underhuset med 364 mandater. Det er en økning på 47 representanter fra parlamentsvalget i 2017, da partiets rene flertall brast for Theresa May. Labour faller fra 262 til skarvelige 203 mandater, i det som er partiets dårligste valg i nyere tid.

Til tross for at Johnson allerede hadde støtte i parlamentet til å gjennomføre Brexit, tok han ut nyvalg for å samle partifronten for utmeldingsavtalen med EU. Johnson har tjent på å stake ut en tydeligere kurs enn May. Siden han tiltrådte som statsminister i juli, har han vært krystallklar på at han vil ta Storbritannia ut av EU uten en ny folkeavstemning. Alle de konservative parlamentskandidatene har måtte signere en avtale på at de “vil gjennomføre Brexit i Januar” og at de “ikke vil utvide implementeringen av EU-avtalen utover desember 2020.”

Corbyn, som selv er mangeårig EU-skeptiker, var lenge rådvill og ubesluttsom. Han endte til slutt opp med å støtte reforhandlinger med EU og en ny folkeavstemning om en endelig skilsmisseavtale. Valget sto dermed mellom en ny EU-avstemning eller å ”få Brexit gjort”, som Johnson hamret inn hundrevis av ganger daglig i valgkampen.

Corbyn – gaven som fortsetter å gi
Valget sto også mellom ytterliggående sosialisme og moderat konservatisme. Corbyns venstresving minner om 1970-årenes nymarxistiske innflytelse i partiet, representert med statsministerne Harold Wilson og James Callaghan. Denne perioden med omfattende statlige styring ledet til økonomisk stagnasjon i Storbritannia, som med rette fikk tilnavnet Europas syke mann. Dette åpnet for et markant retningsskifte i britisk politikk.

Labour kontrollerte Storbritannia i etterkrigstiden, men etter at Margareth Thatcher slo Callaghan i 1979 fulgte nesten to tiår med Tory-dominans. Som konsekvens måtte også Labour tilpasse seg en ny tid. Da Margareth Thatcher i 2002 fikk spørsmål om hennes største prestasjon som statsminister, svarte hun kontant: ”Tony Blair og New Labour. Vi tvang våre motstandere til å endre mening.”

Labour klarte ikke å repetere mobiliseringen på tampen av forrige valg, som ga Corbyn fornyet tillitt. Tillitten er borte og Corbyn varslet at han trekker seg som partileder. Situasjonen begynner å bli kritisk for partiet som har tapt fire parlamentsvalg på rad, i det de konservative går inn i sitt tiende år som Storbritannias styringsparti. Corbyn uttalte at han vil forbli partileder en stund fremover for å påvirke partiets retningsvalg. Dersom Labour tviholder på sin nyfrelste ytre-venstre posisjonering, vil de konservative sannsynlig gå inn i en ny langvarig flertallsperiode.

For Johnson, har Corbyn vært en gavepakke, med sine klønete uttalelser, trøblete fortid og radikale posisjoner. Dette gjorde det enkelt for Johnson å posisjonere seg som den stabile, pro-nasjonale sentrumskandidaten. Dette var en viktig strategi for å vinne tiltrengte tradisjonelle Labour-seter i Nord-England, der oppslutningen for Brexit var utbredt.

Boris sin enestående mulighet
Johnson står nå overfor en monumental utfordring etter at partiet lenge har vært splittet og vinglete i Brexit-spørsmålet, spesielt under Mays sørgelige periode. Mye tyder på at han endelig kan høste fruktene av hans kompromissløse “do-or-die” holdning til EU-utmelding, etter at hans plan om å forlate EU ”med eller uten avtale” 31. oktober ble nedstemt i parlamentet.

Dersom Johnson klarer å ro i land en ryddig skilsmisse med EU, har Storbritannia store muligheter til å innlede en periode med vekst og utvikling. Dette er essensielt for å roe ned kravene fra Scottish National Party om en ny folkeavstemning om nasjonal selvstendighet. Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon uttalte at valgresultatet – der SNP fikk 48 av landets 59 mandater – er et mandat for en ny folkeavstemning om løsrivelse fra unionen som landet har vært en del av siden 1707.

I europeisk presse har Johnson i stor grad blitt redusert til en blåkopi av Trump. Han prydet gårsdagens forside av den franske soravisen Le Parisien med overskriften “Løgneren som svekker Europa.” Avisen skriver: “Statsministeren er ikke lenger en klovn; han har begynt å vise sitt sanne ansikt. Brutal, maktsyk, på flukt fra tøffe spørsmål, med hovmod overfor parlamentet, og en arroganse og nasjonalisme som er Trump verdig.”

Hvorvidt vi kan tilgi dem for å ikke å vite hva de driver med er jeg usikker på, men la det være klart: Johnson er ingen Trump. Johnson er grunnleggende liberal; han støtter frihandel og tar til orde for å gi ulovlige innvandrere i Storbritannia amnesti. Og til tross for at begge har populistsveis, er Johnsons klovnete oppførsel ulikt Trumps vulgære vesen. Boris har både humor og en selvironisk distanse til hele det Machiavelliske prosjektet han deltar i – noe som langt på vei muliggjør en seier i Storbritannia, som siden EU-avstemningen har hengt fast i en stille desperasjon.

Boris er først og fremst grunnleggende optimistisk. Og med det står han i skarp motsetning til de utallige katastrofescenarioene fra Brexit-motstanderne. Storbritannia har mye å bygge videre på utenfor EUs politiske union, spesielt sammenlignet med en del vanstyrte Europeiske land som nettopp Frankrike.

Storbritannia har nesten eliminert budsjettunderskuddet sitt, som motpol til sammenlignbare EU-land. De har den høyeste arbeidsdeltagelsen i landets nyere historie. Arbeidsledighet er 2,5 ganger lavere enn i Frankrike og halvparten av EU-snittet. Lønnstigningen de siste årene har vært solid, og nådde nylig sitt høyeste nivå i på 11 år, mens inflasjonen har vært under kontroll.

Nå er oppvarmingsrunden fullført, og innspurten har begynt. Men for britene er nok dette kun tilbake til ”business as usual,” som Winston Churchill en gang oppsummerte unionens fremste leveregel.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments