#, Meninger

Hva har hjemmelaget syltetøy og akupunktur til felles?

Jeg glaner over syltetøyglasset som jeg nettopp har åpnet. “Bestemors hjemmelagde bringebærsyltetøy” står det klistret på glasset. Det skal være et kvalitetsstempel av noe slag, tror jeg, men ikke i min villeste fantasi forestiller jeg meg at det står tusenvis av bestemødre hjemme og lager syltetøy for Nora. Ikke ser jeg for meg at det går gjennom mattilsynet heller. I det hele tatt synes jeg det er veldig merkelig å reklamere for at syltetøyet skal få noe mer verdi fordi en bestemor har lager den, som en slags forskrudd ny bestemorvariant av Marx’ arbeidsverditeori? Bestemorsverditeori?

I ferd med å smøre på brødskiva med det jeg i realiteten vet er syltetøy laget på samlebånd i en fabrikk, slår det meg som lyn ned fra klar himmel: Bestemors hjemmelagde syltetøy, i likhet med en hyllerekke andre hverdagslige varer, er nemlig ren løgn. Imidlertid har ikke det massive kognitive slitet med å koke ned nokså kompliserte abstrakte liberale prinsipper for å anvende dem i virkeligheten, lyktes med å forklare hvorfor bestemors hjemmelagde syltetøy ikke er på svartelisten for liberalister. Kan det være at vi liker syltetøy godt? Neppe.

Vanligvis forstår man svindel som en form for bedrageri eller forledelse av andre. Det er å bruke misrepresentasjon og direkte eller indirekte løgn til å lure noen. Jeg vil nødig sette besta i dårlig lys, men er det ikke dette som blir gjort? Eller er det et tilfelle vi mener bør være lov fordi “alle” skjønner at det ikke egentlig er bestemor som har laget syltetøyet? I så fall synes det som om Nigerianske prinser som tapper bankkortet ditt også er noe som bør være lov. Skal ikke godtroende idioter lengre beskyttes av loven?

Problematikken med det hele kommer først ordentlig til uttrykk når vi ser på flere gråsonetilfellene for svindel. Slik som homoterapi, akupunktur, spådomskunst, healing og alternative behandlingsformer. Skal dette tillates i liberale samfunn? Hvor drar vi grensen mellom dårlige valg og svindel? Er det eksplisitt løgn, eller holder vage antydninger til noe? Må det foreligge økonomisk vinning bak? Hva med når jeg annonser meg selv på Tinder og diverse datingnettsteder, har jeg da lov til å pynte på sannheten? Hva er den prinsippielle forskjellen her?

Ifølge hjemmesiden til “Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin” (NAFKAM) står det at verken osteopati og naprapati har solid vitenskapelig dekning. Forskningen på feltet er mangelfull og motstridende. Tidligere forbød kvakksalverloven behandling av syke om du ikke var statlig statlig autorisert helsepersonell, men i dag er det lovlig. Norge er et av de landene med færrest lovlige krav og reguleringer av sykdomsbehandling.

Du får unnskylde en mulig uberettiget arroganse, men jeg er fristet til å kalle mye av alternativ medisin for svindel. Det er en type medisinsk behandling som i beste fall kan gi en placeboeffekt hva gjelder lidelser og sykdom. Spørsmålet er om det av den grunn skal forbys? Hvor mye har vi lov til å ta utnyttelse av eller å vri og vrenge på noens virkelighetsoppfatning om noe, før vi sier “Nok er nok, dette bør være forbudt”?

Jeg kom til å tenke på forskjellen på bordsalt og himalayasalt. Rent innholdsmessig er det ingen merkbar forskjell. Alt salt består av mellom 98 og 100 prosent natriumklorid, altså natrium og klor. På kjemisk nivå er forskjellen på helt vanlig bordsalt og himalayasalt, at sistnevnte er tilsatt 2 prosent jernoksid hvilket gir en appetittlig rosafarge. Emballasjen gir derimot inntrykk av eksklusivitet, og gjør oss villig til å betale flere hundre ganger mer for himalayasaltet. Fenomenet er dokumentert i Jeffrey Steingartens enestående bok “It Must’ve Been Something I Ate”. Der klarte ikke deltagerne å smake forskjell på det berømte saltet fra Île de Ré i Frankrike, lokalt salt fra Trapani, japansk salt fra Oshima og vanlig bordsalt.

Objektivt sett er det ikke noen forskjell på salt. Det er bare én type salt, og det er salt. Salt er salt. Likevel er vi villige til å grave langt ned i lommeboka for å få tak i kjente merkevareprodukter pakket lekkert inn i glitrende silkepapir. Annonsert som “naturlig” og “håndlaget”, stemplet som “godt for sjela” av en eller annen kjendis, og aller helst skal det være sendt fra et eksotisk sted som er vanskelig å uttale. Det er den opplevde kvaliteten vi er ute etter, ikke den faktiske. Dets kvalia.

En mulig teori på hvorfor det har blitt slik, er at det går inflasjon i salt når alle har råd til å kjøpe så mye salt de noensinne måtte ha behov for. Det gjelder for andre varer også. Når det ikke lengre er noe igjen å konkurrere om på hva angår selve produktet, er det presentasjonen av varen det går i. En vare kan bare bli så god som den kan bli. Alle kjemper om å se best ut når det ikke lengre er kjøtt på beina av kvalitative egenskaper å maksimere.

Det er som med syltetøy og salt som det er med akupunktur og alternative behandlingsformer. Vi kjøper ting først og fremst slik at vi skal føle oss bedre, ikke fordi vi egentlig blir noe bedre av det. Mennesker er ute etter å føle seg gode, å føle seg bra, å tro de blir bedre og nyter godt av noe. Hvorvidt det faktisk stemmer at de gjør det, er annen sak.

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.