Bakgrunn

Psykedelikaens gjenoppstandelse

Det er historisk, det er fantastisk, og det er rørende. Krigen mot narkotika går mot sitt endelikt. Regjeringen og regjeringspartiene fortjener honnør for en historisk rusreform, et systemskifte i narkotikapolitikken. For oss – og vi er mange – som har blitt skjelt ut for å være liberale i ruspolitikken, er dette en ganske stor dag. Vi har endelig fått det betydelige fremskrittet vi har håpet på, og ikke minst innrømmelsen om at dagens politikk har vært særdeles lite vellykket. Rusreformen og systemskifte gjør alt av kjeft vi har mottatt opp igjennom årene, er verdt hver eneste glose. Takk til Venstre, og takk for at du er den du er, Bent Høie.

Neste steg i denne akebakken på vei mot legalisering, blir å gjøre disse stoffene lovlig og tilgjengelig for medisinsk og terapautisk bruk. Å argumentere for å hjelpe mennesker mot rusmidler, var vanskelig nok. Å argumentere for å hjelpe mennesker med rusmidler, kommer til å bli en ballade uten like, for å si det mildt, her i det konservative lille landet med fårikål som nasjonalrett. Men det er grunner til å ha håp.

I den avsluttende scenen fra filmatiseringen av boka “Den siste revejakta” klorer Glenn ut sine egne øyne etter at han uvitende har fått i seg flere hundre brukerdoser LSD. Han ser rosa og blå vegger som i virkeligheten ikke er der, hallusinerer monstre hvor enn han går, og føler at han brenner opp. Trippen han opplever, altså rusen, er voldsomt heftig og hjerterå, som hentet ut fra en Ingvar Ambjørnsen-roman – og det er den jo også. Men først og fremst er det en omtrentlig treffende allegorisk fremstilling for hvordan befolkningen for det meste ser på effekten av rusmidler i dag. Folketroen til den gemene hop er at LSD-rus gjør deg fjern nok til at du hopper ned fra bygninger og tar ditt eget liv.

Dette er nå holdninger i endring. Brukerne av psykedeliske stoffer beskriver å bli i ett eller forbundet med noe større enn seg selv, som for eksempel at de blir i ett med universet eller i pakt med naturen. At de opplever noe utenfor tid og rom, som bringer dem til en eller annen form for selvrealisering eller selvrefleksjon. Flere beskriver at de beveget seg til det de mener er menneskehetens vugge, for eksempel ved å befinne seg på en savanne i Afrika. Kanskje mer konkrete beskrivelser av effektene stoffet gir, er at menneskene får større tilfredshet med livet, blir mer åpne til ideer og for å prøve ut nye ting, får bedre relasjoner til andre, og de mener selv de blir mer empatiske eller altruistiske og mindre egosentriske. Muligens er det hva Max Weber kalte “avfortrolling” av livsverdenen som har fått oss til å drive mot disse stoffene.

Professor i psykiatri ved Johns Hopkins-universitetet, Roland Griffiths, har publiserte en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Psychopharmacology. Griffiths er respektert professor i psykofarmakologi, og for femten år siden startet han med forskning på psykedelika. Studien undersøkte langtidseffektene av psilocybin hos vanlige, friske mennesker. Selvrapportene beskriver “mystiske erfaringer” og at de har funnet “åndelig mening”, eller andre spirituelle og religiøse måter å beskrive det på. Mange – hele 67 % – går til og med så langt som å fortelle at stoffet ga dem en av de fem mest betydningsfulle og livsendrende perspektivene på livet, i likhet med det å bli forelder, å miste en man er glad i, eller andre store livsmilepæler. Denne effekten var varig for det klare flertallet av deltakerne selv etter 14 måneder at de hadde inntatt stoffet.

Det er en underdrivelse å hevde at dette er vanlige beskrivelser av hva folk opplever. Dette er normale abnormale opplevelser. Og det er feil å tilkjenne de gåtefulle beskrivelsene til hippier i kameljakke og New Age-fanatikere, eller skoletrøtte videregåendedroppouts for den slags skyld. Dette er oppegående og gløgge mennesker som frivillig tar et stoff, og som prøver som best de kan å beskrive sine erfaringer og forandringer med stoffet innenfor rammeverkene språket vårt gir dem. Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, opplyser at mange bruker analogier fra filosofi og litteratur, til å beskrive sine følelser og opplevelser på dette merkelige stoffet. Noen refererte til klassiske psykedelikaforfattere som Carlos Castaneda eller Aldous Huxley. Sistnevnte har skrevet boken “The Doors of Perception”, der erfaringen med et annet psykadelisk stoff, peyotekaktusen, er nøysomt beskrevet.

En av de første deltakerne, Maria heter hun, har mastergrad i økonomi fra Universitetet i Oslo. Hun er i 30-årene og har tatt LSD noen få ganger. I den første trippen hennes beskriver hun seg selv som en Aslan-figur: “en vakker løve, en gudefigur, med en gullmanke som skinte i sola”. Det er en forunderlige beskrivelse av seg selv, fra noen som ellers fremstår som rolig og rasjonell. Grenser fortrenges. Dyrs verden og mennesket glir inn i hverandre. Hun fortsetter å beskrive at hun så hele universet bli satt sammen på nytt, fra det enkleste liv til noe stadig mer komplisert, og at hun etter gjenfødelsen kom tilbake til virkeligheten igjen, som en helt ny person.

Andre beskriver mer paradoksale, abstrakte opplevelser, som at motsetninger tilsynelatende ikke lengre blir motsetninger lengre. For eksempel forteller Noah at skjønnheten og smerten går hånd i hånd, eller at det er en sammenheng mellom de to: “Det var vakkert, men det er jo også en smerte der, en medlidenhet. Du gråter en tåre for alle som har eksistert”. En annen deltaker, Georg, forteller at følelsen av kjærlighet blir så inderlig sterk og gleden så ualminnelig dyp, at det ikke lengre fantes noen frykt eller spørsmål.

Distinkt for psykedelikaen, er hva den gjør med opplevelsen av tid og rom slik vi kjenner dem. Forstyrrelsen i opplevelsen av tid og rom var en gjenganger i rapportene til psykadelikaens nybrottsmenn på 1960-tallet også. Flere brukere merker noe som har fått tilnavnet “ego-død”. Minner smelter inn i hverandre, identitet og selvfølelsen absolverer til intet, det introperspektive tar overhånd, og den virkeligheten du en gang kjente trues.

Internett har gjort det enklere enn noen gang å spre informasjon. På YouTube, Reddit og andre nettsteder, kan man høre og lese om omfattende beskrivelser av hva folk opplever, såkalte brukerrapporter. De fleste opplyser også mengden og tidspunktet de inntok det. Her er det alt fra historier om den første trippen man hadde, til gamle travere som har flere år bak seg med erfaring. Flere heller i seg en cocktail av stoffer, altså en blanding av ulike rusmidler, vel vitende om de mulige konsekvensene. Kombinasjonen av stoffene får sine egne navn: Hippie flip, Candy flip, Jedi flip og Nexus flip. For noen går det galt, og da kaller man det for en bad trip. Disse får man også lest om, og noen er beskrevet på slik en fryktelig måte, at man undrer seg for hvorfor noen overhodet skulle utsette seg for at noe sånt skal hende dem selv.

Men man skal passe seg for å ta alt for god fisk. Kritisk sans gjelder her, som andre steder. Det svarte markedet gjør det vanskelig å vite nøyaktig at det man har fått i seg, er det man tror man har fått i seg. Ei heller kan man være helt sikker på mengden. Og det gjelder for de som har skrevet brukerrapportene. Det er også viktig å huske på draeffekten et fellesskap og miljø har på en. Monkey see, monkey do. Dersom det gir status å ta mest mulig og flest ganger, går vi mot en farlig kollektiv rusmentalitet. Ingen bør føle seg unødvendig fristet, presset eller oppfordret til å gjøre noe de ikke har lyst til med sin egen kropp. Hvis det går konkurranse i stoffbruk, bør vi snarest snu.

En mer uhøytidelig brukerrapport av psykedeliske stoffer, er det NRK Satiriks som står for. Den 10. september la Marius Stene ut et innlegg på den lukkede Facebook-gruppen til EmmaSofia, en norsk organisasjon som arbeider for å legalisere MDMA og psykedelika. Der spurte han folk om å dele lærerike og positive historier de hadde fått av eller under en tripp. Historien skulle deretter illustreres i en animert kortvideo. Det ble gjort. I videosnutten får vi se en mann som bestemmer seg ta fleinsopp, som inneholder virkestoffet psilocybin, som et motmiddel på depresjonen sin. Mannen går en tur i skogen, der han plutselig blir til “en stein som ser årstidene komme og gå”. Han blir helt overveldet over hvor nydelig landskapet han befinner seg i er. Dagen etter våkner han og føler hvor bra og takknemlig han er for livet.

Problemet med forskning på psykedelika, er at det er umulig å gjøre blindstudier, ha kontrollgrupper og måle placebo. Man kjenner det dersom man har fått i seg stoffet, selv i ørsmå mengder. Samtidig skal man sørge for at det skjer trygt. Disse stoffene har potensiale til å være såpass sterke på ens psyke, at retningslinjene må være strenge for at det skal være trygt. Det er ikke bare å gi to grupper to ulike medikamenter, og be de gå hjem for dagen. Deltakerne skal observeres uten at forskere er til plage for egen forskning, og senere må de følges opp. Mye skal være på plass for at det gjøres riktig.

Dessuten er det vanskelig å få støtte. Verken staten eller legemiddelindustrien er særlig medgjørlige. Det faktum at stoffene er ulovlige gjør det utfordrende nok i seg selv. Om de i fremtiden skulle bli lovlige, får uansett ikke legemiddelfirmaene lov til å patent på stoffene med mindre de klarer å lage nye molekylære komposisjoner som oppnår samme effekt. Selv da, vil de ikke tjene noe penger på det, i og med at stoffene allerede er fritt tilgjengelige. Videre holder det med bare én eller noen få gangers bruk, og stoffene gjør deg heller ikke fysiologisk avhengig, som gjør at fortjenesten per pasient er liten.

Det betyr at det ikke er et incitament for legemiddelindustrien å drive lobbyvirksomhet for å pirre fram en legalisering til medisinsk eller terapautisk bruk. Interessen for rusreform fra den kanten måtte i så fall være til rekreasjonell bruk, men det virker jo en smule dekadent. At det private markedet skal tjene på hedonisme, er noe som får varsellampene til å ule for oss nordmenn. Og dumt er det.


Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.