#, Meninger

Norske tilstander

På tidlig 70-tallet kom det svarte gullet. Oljealderen begynte. Nyrike Norge ble overivrig og begynte å opprette statsgjeld, inflasjonen gikk opp og staten ødslet rundt seg med penger. I 1998 ble en bjørnetjeneste av et oljefond opprettet. Det gjorde at politikere fikk anledning til å bruke mer penger uten at vi merket noe til det grunnet den økte kjøpekrafta olja ga oss.

Spol framover til i dag. Hvilke konsekvenser har oljeformuen brakt med seg? Jo: Den muliggjorde en særnorsk politisk kultur der kostnad blir sekundært. Regjeringen prioriterer ikke. Stortinget fikk for eksempel nylig gjennom en plan om å bruke mer enn tusen milliarder (les: en billion) kroner på samferdselsprosjekter de neste tolv årene, og nesten alle ønskemål i transportplanen ble innfridd. Alt og alle får mer penger.

Vi får stadig flere over på varige trygdeytelser, halvparten gjør det allerede, byråkratiet eser ut, eldrebølgen står for tur, flyktningkrisen har ankommet og den norske sykelønna er så gunstig at sykefraværet er verdens høyeste – mer enn dobbelt så høyt som Sverige. Dette resulterer i en dramatisk økning i offentlige utgifter, og staten har ikke de samme insentivene som andre stater har til å dra i bremsespaken.

Verdens rauseste velferdsstat, med en blåblå-regjering i spissen, har lovet bort hele oljefondet i fremtidige pensjonsforpliktelser og har ytterligere økt sine forpliktelser til alderspensjon fra Folketrygden med 366 milliarder i løpet av bare et år. Skillet mellom statsbudsjettet for 2019 og SVs alternative budsjett var en økning på 15,8 milliarder kroner. Med andre ord en forskjell på drøye 1,1 % mellom statsbudsjettet 2019 til den borgerlige regjeringen og Sosialistisk Venstreparti.

Samtidig vet vi at det finske statsbudsjettet på 539 milliarder er 38 prosent av det norske statsbudsjettet på 1430 milliarder – det er før vi justerer for innbyggertall, der Finland faktisk har litt flere innbyggere enn oss. Er det slik at folk dør i rennesteinen hos våre naboer av den grunn? Så klart ikke! De har til og med ingen bomringer.

Produktivitetskommisjonen som Stortinget har satt til å vurdere norsk økonomi og offentlig sektor, har funnet ut at skatten på inntektsskatt må bli satt opp fra det nåværende nivået på 37 til 65 prosent i år 2035, for å opprettholde dagens velferdsstat. Den økte skattesatsen på 65 % av inntekten medfører ikke avskaffelse av andre eksisterende avgifter og skatter, men vil komme på toppen. Skattebetalerne blir å renskes.

Erna Solberg påsto i sin nyttårstale for inngangen 2019 at en annen løsning er å få flere barn, slik at de kan bære tyngden av velferdsstaten på sine skuldre. Men Erling Holmøys rapport “Langsiktige virkninger på offentlige finanser og verdiskapning av endringer i fruktbarheten” viser at barn født i Norge er et gigantisk minus i statsbudsjettet. En gutt født i 2018 koster 2,4 millioner kroner i snitt, mens en jente koster 13,9 millioner kroner i snitt. Det gir oss et stort rødt tall på 8,4 millioner for hver av oss i snitt.

Den norske velferdsstatens kostnad per hode er nemlig mye høyere enn den vi betaler inn i skatter og avgifter. Inntektene den får inn går ikke opp med utgiftene som går ut, og mellomlegget dekkes inn med oljefondet. Det betyr at hvis vi blir flere barn, så blir avkastningen fra oljefondet spredt på flere. Kostnadene øker og inntektene fordeles, med andre ord.

Så kan vi sikkert begynne å peke ut beleilige syndebukker som koster velferdsstaten i større grad enn andre samfunnsgrupper, men realiteten er jo at ingen lønner seg. Det gjelder innvandrere, så vel som etniske nordmenn. Gjennomsnittsmennesket er et minusmenneske for stat og kommune.

“Kvikksand-organisering” slår meg som en treffende beskrivelse av denne typen økonomiske modell. Dømt til å gå under med tiden.

Skal vi rehabilitere en prekær situasjon, er vi nødt til å omkonstruere velferdsstaten ganske kraftig, samtidig som ulike sosiale hensyn taes. Med pensjonsreformen er nettopp noe lignende forsøkt. En arbeidsgiver skal lovlig kunne ta opptil 25 prosent av lønnen til pensjon, dermed vil dette forhåpentligvis være nok til å betale for et middelmådig pensjonistliv. Forhåpentligvis der, altså.

Vi ender neppe alle opp som hovedkarakteren fra Sult, men fortsetter det offentlige sløseriet må vi før eller siden vrenge lommene for knapper og småmynter gått ut på dato, bare for å få råd til å pusse opp skoler og redde veinettet fra å se ut som en sveitserost. Dersom vi vil forhindre at det skjer, bør vi bytte til en mer vettug økonomisk modell. Velferdsstatens motor går på svovel og tårer fra vonbrotne stemmekveg.

Det diabolske med det hele, er at når noe betydelig endelig blir gjort, så er det fordi krisen allerede er et faktum. Da har vi dratt en situasjon så langt det har latt seg gjøre. Politikere, og folket med dem, er teflonbelagte retorikkroboter for dagens system. Kuttene og budsjettinnstrammingene kommer som en konsekvens til å bli dramatisk mye hardere, noe som vil føre til arbeidsledighet og destabilisering, som igjen gjør det vanskeligere å komme ut av situasjonen.

Med mindre vi håper på felles harakiri blant nordmenn, er vi nødt til å få pendelen til å svinge. Snarest.

Denne artikkelen ble sendt inn som et leserinnlegg i Nettavisen den 18.12.2019 som et svar til denne artikkelen. Leserinnlegget ble ikke publisert.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments