Magasin

Den merkelige historien om syndeskatt

bilde fra pexels.com

Våre formyndere har skattlagt absolutt alt – fra skjegg til promp – i et forsøk på å forandre vår adferd, skriver den britiske forfatteren og komikeren Dominic Frisby.

Skatt er makt. Skatt er kontroll. Hvis en leder mister kontrollen på skattlegging, så vil hans eller hennes makt være tilnærmet fraværende. Denne reglen gjelder fra den første kongen av olditdens Sumer, til dagens sosialdemokratier.


Skatt er drivstoffet som gir staten makt over individene. Begrens skattene, og du begrenser den styrende makten.

Våre ledere bruker ikke bare skattlegging for å kreve inn og skaffe seg inntekter, men de bruker det også for å forandre folks oppførsel og påtvinge alle sitt verdensbilde. Synes du folk drikker for mye, eller spiser for mye sukker? Vel så finnes det en skatt for det. Synes du folk jobber for lite? Vel så er det en skatt som tvinger deg til å jobbe mer.

I fortiden har herskerne beskattet mye merkeligere ting enn sukker. På slutten av det 17. århundrede så fikk Peter den Store det for seg at det var forferdelig med skjegg. Han ville modernisere Russland og få det til å bli mer likt vestlige Europa, så han bestemte seg for å innføre en skjeggskatt.

Summen russerne måtte betale var avhengig av status. De velstående betalte 100 rubler per år, forsvaret og statlige tjenestemenn betalte 60 rubler, og arbeidere måtte betale to halve kopeks når de skulle inn i byen. For å bevise at man hadde betalt skatten, så måtte man henge en kopperpollett i skjegget hvor det var skrevet: ‘Skjegget er en overflødig belastning‘, og på den andre siden: ‘Skatten er betalt‘. Russere som ble tatt med skjegg uten en slik pollett ble noen ganger barbert med makt mot sin vilje; i full offentlighet.

Politikerne vil alltid sette seg på den moralske pidestall å kreve definisjonsretten på riktig moral og levemåte, som en begrunnelse for å innføre skattene. Den tidligere kansleren George Osbornes skatt på sukkerdrikk var, selvfølgelig, til det beste for din helse. President Macron økte bensinavgiftene i Frankrike, ikke til fordel for statskassen, men til fordel for klimaet.

Slikt spinn er tydelig selv i skattespråket: «å skatte er din ‘plikt’».
I middelalderens England måtte riddere som (forståelig nok) ikke ville følge sin konge til krig, fordi de mest sannsynlig ville dødd i korstogene; betale en skatt i stedet for å delta i krigene, en såkalt ‘scutage’, som da ofte ble omtalt som en feighetskatt.

Ofte påvirker slike syndeskatter oppførselen, selv om de ikke alltid fungerer etter intensjonen. Hvis du skattlegger sigaretter, så vil noen mennesker velge å ikke røyke, mens andre begynner med smugling. Beskatt drivstoff, og noen vil forandre måten de reiser på, mens andre ikke vil reise i det hele tatt. Beskatt arbeid tungt, og noen vil jobbe hardere, mens andre vil flytte til utlandet, og om de er bedriftseiere vil de flytte bedriftene og ta med seg arbeidsplassene i samme slengen. Andre igjen vil ikke jobbe i det hele tatt.

I dag er det skatter på så og si alt vi gjør. Nevn kun én aktivitet som ikke innebærer beskatning av noe slag. Sex er omtrent det eneste, selv om senga du utfører den i – forutsatt at du utfører den i en seng – er beskattet. Det er til og med allerede planlagt å beskatte utslipp av tarmgass/flatulens i California og New Zealand (såkalt «prompeskatt»). Det er flatulensen til kyrene – nærmere bestemt metanen i prompen deres – som er synden som skal beskattes.

I oldtidens Roma krevde Keiser Nero en skatt på urin (vectigal urinae). Urin ble brukt til garving og vasking, så vel som å pusse tennene. Å samle på piss, ble så lukrativ bestrebelse at Nero så sitt snitt til å beskatte urinomsetningen fra de offentlige toalettene .

Urinskatten ble fjernet etter en stund, men ble gjeninnført av Keiser Vespasian, som var opptatt av å få balanse i de offentlige finansene og få modernisert skattesystemet.

Hans sønn og senere keiser Titus syntes dette var et lite smakfullt – eller snarere illeluktende – skatteobjekt. Da skal keiseren ha tatt opp en mynt, holdt den under nesen på sønnen og sagt de berømte ord «pecunia non olet» (penger lukter ikke). Dermed ble skatten beholdt. Til minne om den fremsynte keiseren ble de offentlige pissoarene med flere båser i Paris kalt vespasiennes. (Også omtalt her, her, her og her)

Da som nå, er muligens profitt den største synden av dem alle. Alle steder hvor det er profitt, vil makthaverne sende sine skatteinkrevere.

Kilde brukt for å skrive artikkelen:
Daylight Robbery: How Tax Has Shaped Our Past and Will Change Our Future av Dominic Frisby. Boken kan kjøpes på bokklubben eller du kan kjøpe en signert utgave på Dominic’s nettside, eller lytte til lydboken på Storytel eller Audible.

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.