Meninger

Ansvarsfraskrivelse rett til himmels!

I den greske filosofens Platon “Staten” gjenforteller Sokrates’ samtalepartner og eldre bror, Glaukon, myten om Gyges’ ring. En mektig ring som gjør bæreren usynlig – en myte J. R. R. Tolkien senere skulle ta inspirasjon fra. Den som får en slik ring, hevder Glaukon, vil ikke orke motstå fristelsen “å ta på torvet hva han ville”, “å gå inn i husene og voldta hvem enn han ville” og “å myrde eller befri fra lenker hvem han ville”. Bæreren vil bli oppslukt av makten ringen gir ham. Glaukons poeng med historien om Gyges’ ring, er å overbevise Sokrates om at vi mennesker bare handler moralsk enn så lenge konsekvensene er tilstede. “Ingen er frivillig rettferdig, men bare nødtvungen, fordi rettferdighet ikke er et gode i seg selv”, sier Glaukon. Om vi får sjansen til det, vil vi alltid falle for fristelsen å gjøre det som er gunstig for oss selv, uavhengig av andre. Moral er sånn sett en sosial konvensjon.

Sokrates protesterer. Han mener, etter å ha tenkt seg om, at en virkelig moralsk person ikke vil velge å ta i bruk makten Gyges’ ring gir ham. Den som tar på seg en slik ring, gjør seg selv til slave av sin epithymetikon – sine dyriske, hedonistiske lyster. Han søker kun kortvarige dopaminkick, oversatt til moderne språk. Mens den som velger å motstå, er en fri mann i kontroll over seg selv og sitt sinn, og derfor også lykkelig. Det er ikke redselen for å bli tatt som gjør at vi opptrer moralske, men et genuint ønske innenfra om å være dydige og gode mennesker. Vi er ikke bare geleklumper som tilpasser oss til samfunnets form.

Selv om jeg langt på vei er mye mer enig med Sokrates enn hans broder, tror jeg Glaukon understreker et viktig poeng: Vi mennesker responderer på incentiver og disincentiver. Når fristelsen for å gjøre noe er høy, og risikoen er lav, er sjansen stor for at vi lar oss forføre av førstnevnte. Det lar seg spesielt merke på datoen av alle datoer. Da går det i eksperimentering av livsfarlig pyroteknikk og festligheter som sier pang. Aller helst etter et overdrevent inntak av bevissthetsendrende kjemikalier som sørger for å avlede samvittigheten vår bort fra eksistensielle spørsmål, som “Hvem er jeg?”, “Hva gjør jeg?”, “Hva er meningen med dette?” og, og… “Hvem betaler?”.

Fra mangelen av svar på disse spørsmålene søker vi vårt epithymetikon. Vårt dopaminkick. Av og til går dette dessverre ut over andre. Ifølge overlege ved Haukeland Universitetssykehus øyeavdeling, Nils Bull, har det siden 2006 vært seksten alvorlige øyeskader som følge av nyttårsraketter på nyttårsaften. I tillegg skjer det mellom 50 og 70 mindre skader. Det kan i det store og hele virke lite, men for de individene det betreffer – i bokstavelig forstand – er det svært beklagelig. Samtidig er det alt for drastisk å gå inn for et forbud. Imidlertid dekkes de økonomiske kostnadene av skadene av staten, både selvpåført skade og den skaden man påfører andre. Behandling og sykehusoppholdet, og eventuelle andre kostnader, dekkes av det offentlige. Med andre ord blir kostnaden av andres dumdristige valg fordelt på skattebetalerne. Gjennomsnittskostnaden tar den individuelle skattebetaler.

Her kommer historien om Gyges’ ring til spille. I fare for å virke moralistisk ovenfor de som synes det er gøy å skyte bomber opp i himmelen (det er tross alt mye bedre enn å bombe for å selv komme opp i himmelen), spør jeg hva som hadde skjedd dersom “Noen andre betaler”-usynlighetsringen vår hadde blitt fjernet? Hadde mennesker vært mer forsiktige, om de selv hadde måtte stått til ansvar for egne valg? Vårt naboland Sverige har sett alternative måter å feire nyttårsaften på. Der har flere kommuner lysshow i stedet for raketter, noe som jo må sies å uten tvil være mindre risikofylt. Så jeg spør igjen: Hvis mennesker selv måtte ta kostnadene for egne valg, hadde de da vært mer ansvarlige – ikke bare med seg selv, men også hva de utsatte andre for?

I så henseende synes jeg det er relevant å trekke fram et intervju om ansvar og frihet Jens Bjørneboe gjorde allerede i 1970. Bjørneboe mener det egentlig ikke er riktig å snakke om frihet under ansvar. Det finnes nemlig ikke frihet uten ansvar, og det finnes heller ikke ansvar uten frihet. Velger man frihet, velger man ansvar samtidig. Har man frihet følger ansvaret automatisk av seg selv, og da blir man nødt til å tenke selv. “Om man er aldri så fri fra borgerlige besvær og bekymringer, beholder man i det minste ansvaret for sitt eget liv. Dersom man bokstavelig talt er lenket, altså ufri, så kan man jo ikke gripe inn, og da har man heller ikke ansvaret for det som skjer omkring en”, sier Bjørneboe. Man har bare ansvar i den grad man har frihet, og bare frihet i den grad man har ansvar.

Skulle man umiddelbart ha kuttet noe i statsbudsjettet, hadde det vært realpolitisk lettest å argumentere for å fjerne de budsjettpostene i helsevesenet som angår nettopp skade man er skyld i selv. Jeg forsvarer de som vil sløse med egne penger, men ikke andres. Det skal ha sin pris å gjøre risikofylte, korttenkte eller dumme valg. Ikke bare gjelder dette de som leker med eksplosiver til lyden av “Rocket Man”, men også de som er syke på grunn av livsstil. Ansvarsprinsippet taler for at de også skal ta en del eller hele behandlingen på egen regning. Man kan også se for seg at dette skal gjelde sykepenger. Dersom du har forspist deg til høyt blodtrykk eller brekker ankelen din i fylla, er det ditt ansvar åkkesom.

Dette er en ordning som kommer til å ramme noenlunde tilfeldig, i og med at man ikke presist nok med dagens forskning kan avgjøre hvilke sykdommer som er selvpåførte og hvilke som ikke er det. I en forstand kan man argumentere for at de fleste sykdommer er selvpåførte, hvis man med selvpåført mener forårsaket av egne valg. En som går tur i skogen og blir bitt av en patogen mygg, tok selv valget om å gå en tur i skogen. Imidlertid er ikke dette først og fremst en prinsipiell ordning, men en pragmatisk en. Som Keynes sa, “det er bedre å ta sånn cirka riktig, enn det er å ta nøyaktig feil”. Det er snakk om de åpenbare tilfellene hvor det er rimelig å anta at vedkommende visste risikoen ved en handling og kunne ha unngått den. Åpenbart selvpåførte skader.

Systemet kommer til å være hovedsakelig basert på tillit. Å lyve hvordan en skade har oppstått og ikke bli oppdaget, er nok ikke verdens vanskeligste oppgave. Forhåpningene er at de fleste vil være og er ærlige. Lyver man, så lyver man. Man kan bli tatt på alt fra bilder på sosiale medier til sporstoffer i blodet. Sånn sett går det heller ikke imot Glaukons tanke om at mennesket svarer på incitamenter.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments