Kommentar

Samarbeidets siste pust?

Nok en krise har utfoldet seg for regjeringspartene. Fremskrittspartiet er igjen på gang med sin velkjente symboliseringtokt for å vinne tilbake tapte velgere. “Begeret er fullt”, som de sier.

Der partiet tidligere mistet mannen i gata sin tillit i form av løfter og løgner om gull og grønne skoger, skal de nå vinne “folk flest” ved å vise seg frem som det strengeste partiet på alle som ikke innehar de norske verdiene. FrP skal satse sine fine svarte biler med privatsjåfør og spille alt de har på vanskelige enkeltsaker der det er lett å signalisere deres kjærlighet for folkets sikkerhet og fedreland. Lov-og-orden er siste triks fra hatten. Det skal ta igjen tapet på bompenge-saken. Og det kommer til å fungere.

Ved å posisjonere seg som partiet som ikke bryr seg mer om terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet vil de for sine nasjonalromantiske velgere fremstå som de sterke, konservative ryggmarg-politikerne de vet de får oppslutning på å fremstå som. Endelig kunne de være harde på innvandring igjen. Så med samferdsel og bompenge-krisa ferskt i minne, la oss ikke glemme den tredje kjernesaken til partiet: Økonomi.

Økonomien går ikke riktig vei

Først og fremst, økonomien stagnerer. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en dyster utvikling de seneste årene. Ifølge SSB er realinntektsnivået, altså inntekten din tatt høyde for prisutviklingen, lavere nå enn det var i 2015. Du har med andre ord mindre kjøpekraft. Journalist, kommentator og samfunnsøkonomisk forfatter Jon Hustad forklarer at dette er helt unikt i fredstid. Han etterspør svar fra norske politikere og mener høyresiden står ansvarlig for den sviktende økonomiske veksten.

Hustad peker på en voksende offentlig økonomi som skyldig. Fra 2013 til SSBs siste tall har utgifter fra den offentlige andelen av økonomien vokst fra 55 til 59,1 prosent. Og dette samtidig som produktivitetsveksten, som på 80- og 90-tallet var svært høy grunnet liberalisering og deregulering, har nå avtatt kraftig. Vi ligger nå til dels langt under OECD-snittet i vekst per hode.

De stramme budsjettene, harde prioriteringene og den ansvarlige pengebruken har vi ikke sett noe til. Vi har tidenes største statsbudsjett: Offentlige utgifter har økt fra rundt 1064,9 mrd i 2013, med venstresiden ved roret, til høyresidens svimlende sum på 1442,6 milliarder nå for 2020. Offentlige utgifter øker som aldri før. Staten har måtte hente ut massive mengder penger fra oljefondet, fra din pensjon, for å betale statens enorme økning i utgifter. Rundt 1/5 av statsbudsjettet kommer nå fra oljefondet. Den norske økonomien blir subsidiert med falsk håp i form av det svarte gullet.

Høyresiden har mistet sin troverdighet på økonomi. Velgere som liker frie marked med mindre stat bør virkelig ta et dypdykk i seg selv og de blå partiene. Begynn å lete etter alternativ. De finnes.

Ernas regjerings-prosjekt

Det er langt fra bare negativt. For eksempel har sysselsettingen tatt seg klart opp og arbeidsledigheten har fortsatt å falle. Jeg holder meg positiv og optimistisk for norsk økonomi. Poenget er at det offentliges rolle i økonomien fortsetter å stadig stige, selv med en borgerlig regjering ved roret. De må stilles ansvarlig.

At det er FrP og Høyre som får skylden for svak økonomisk vekst er det liten tvil om – slik de burde. Dette vil dog være problematisk for fremtidig diskusjon om hvilken politikk som bør føres. Høyresiden har ikke klart å bevise at mindre statlig styring og offentlig økonomi fører til mer verdiskapning av den simple grunn at statens innblanding har økt betraktelig. De har prøvd å favne bredt, å unnskylde seg for venstresiden ved å føre en “mildere” økonomisk linje, de har drevet damage control ved å kjøpe seg stemmer og goodwill på folkets bekostning. Dette har kostet oss mange potensielle argumenter til den økonomiske debatten om landets fremtid.

Foto: Liv Aarberg

Vi begynner tydelig å se starten på slutten av Ernas prosjekt med å samle høyresiden. FrP kommer i dag med sine krav til regjeringen. De skal nå ta stilling til om de skal fortsette, og denne gangen tror jeg faktisk at de virkelig har fått nok. De har fått så mye (velfortjent) tyn av velgerne at de nå prøver alt for å få tilbake oppslutning og innflytelse. De forstår at regjerings-prosjektet ikke er godt mottatt, at velgerne har fått nok. Nå vil de hoppe av båten før den krasjer. Det burde de hvert fall. De har ingenting å vise til etter samarbeidet annet enn ben-rester av spiste kameler og tykke lommebøker fra ministerlønnen.

Det eneste som kan anses som en signifikant seier er deres 80 % økning i samferdselsbudsjettet, samt løsningen med Nye Veier AS. Å spytte inn så mye mer penger har derimot ikke gjort veiene betraktelig sikrere, ei heller har det blitt bygget betydelig mer vei – hvert fall ikke den grad kostnadseffektivt, ikke hva en bør forvente av en slik prosentvis økning utgifter. Og la oss ikke glemme inntektssiden; bompenger og avgiftene som har skutt i været. Det er mye som kan kritiseres av regjeringens samferdselspolitikk, spesielt med et flertall. Om økningen i budsjettet sees på som en stor seier, som det for mange vil gjøre, så er den minst like mye Høyre sin.

Velgere har mistet tillit og ser nå til alternativ. Både de økonomiske liberalistene og de nasjonalkonservative innvandrer-skeptikerne. Per dags dato finner de ingen, og ender heller opp med et hat-elsk-forhold de så inderlig klarer å uttrykke i form av klaging i Facebook-kommentarer.

Også Venstre har tatt mange fall i samarbeidet. De har gått på kompromiss etter kompromiss i form av deltakelse med FrP. Retorikken ført av deres samarbeidspartnere, enten det gjelder innvandring eller klima- og miljø, har økt usikkerheten til gamle velgere. I enda høyere grad vurderer de nå andre partier. Kanskje spesielt verdiliberale MDG. Det eneste store gjennomslaget er rus-reformen, og den æren må de dele med Høyre.

KrF har også fått kjenne på tap. Store tap. Men dette er for det meste selvpåført intern splittelse. De er så lite samlet at de ikke tør, eller klarer, å fremme noe som helst. KrF kan vel sies å være det eneste partiet som stort sett står bak Høyre og regjerings-plattformen. Og de er ikke furtne fordi vi ikke engang hører fra dem. De vet ikke engang hva de skulle fremmet, om de fikk sjansen. De er blitt usynlige og ubetydelige.

Hvem vinner?

Ingen partier har markert seg spesielt godt under regjeringsdeltakelsen. Erna er nødt til å bruke sin media-plass på å være den voksne som ber barna slutte å krangle, istedenfor å spre optimisme over nasjonens fremtid. Partienes kjernesaker har druknet i et samarbeidets-sammensurium av kompromiss og diverse skandaler. Og alle har tatt et stort steg til venstre.

Likevel har det største tapet havnet på liberalister. De sosialdemokratiske tilhengerne av regjeringen har tross alt fått litt mer big-business-næringspolitikk og litt strengere innvandring enn alternativet. Hva har vi fått? I bunn og grunn ingenting. Unntaket er rus-reformen som uansett har vært lenge kommende, som ville funnet sted uansett høyre- eller venstreside.

Liberalister har ikke fått noe gjennomslag med den sittende regjeringen. Ingen. Ikke som vi kan ta eierskap til. Nå håper jeg så inderlig på en medlems-flukt fra liberalt anlagte folk i regjerings-partiene. Dette fungerer ikke, løpet er kjørt. Prøv noe nytt.

Merk mine ord: Det blir ikke seier for høyresiden i norsk politikk i 2021.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments