Bakgrunn

Komitéøkonomiske perspektiver

Det er denne tiden av året igjen: årsmøte i Norges Banks representantskap. Det er tid for sentralbanksjefens såkalte årstale. Det er tid for økonomiske perspektiver. Eller var det komitépolitiske perspektiver? Eller komitéøkonomiske perspektiver?

Fra styre til komité

Før jul var det et rentemøte i Norges Banks hovedstyre. I januar kom årets første rentebeslutning, og nå var det plutselig en pengepolitisk komité – formelt komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet – som hadde fattet vedtaket. Vårt kjære land har nemlig fått ny sentralbanklov, og ifølge den skal denne komitéen befatte seg med pengepolitikken.

Det var helt klart behov en systemendring, men denne endringen er bare en organisasjonsendring. Man burde hatt en grunnleggende omlegging, noe jeg antydet med mitt forslag om grundig evaluering i min høringsuttalelse.

Vi har altså fått en sentralkomité – unnskyld, sentralbankkomité.

Den hellige eksportindustrien?

En påstand som ofte får slippe til, er at det er bra for norsk økonomi med lav kronekurs fordi det er bra for eksportindustrien. NRKs økonomikommentator Cecilie Langum Becker er en som har fått slippe til ganske ofte med denne teorien. Riktignok har hun også sagt at lav kronekurs har negative sider.

At lav kronekurs er bra, er en besynderlig påstand. Hvis man sammenligner med en husholdning, ville nok de fleste ikke anse at det er særlig smart at forsørgerne selger seg så billig som mulig.

Man skal huske på at også eksportbedrifter er avhengig av import, både i form av innkjøp til virksomheten og ved at de også har ansatte og eiere hvis økonomi påvirkes av import, som blir dyrere målt i kroner når kronekursen går ned. En lavere kronekurs kan være en måte å senke reallønningene på når disse er for høye, men det er neppe en god måte å gjøre det på. Dersom den lave kronekursen er vedvarende, vil dette også kunne gi press på de nominelle lønningene. Dette kan igjen føre til at vinningen går opp i spinningen.

Illustrasjon av PublicDomainPictures fra Pixabay.

Samtidig vil ofte eksportbedrifter ha sikret seg med valutaavtaler, og da vil kanskje ikke de angivelige fordelene ved lav kronekurs slå til. Da får vi bare lavere realverdier.

Becker sa til og med på NRKs Nyhetsmorgen 28. januar at lavere kronekurs betyr at «vi» får bedre betalt for det som selges til utlandet. Nå er det som eksportbedriftene får betalt i ved eksport, en av de større verdensvalutaer, typisk amerikanske dollar, euro eller britiske pund. At «vi» får bedre ved lavere kronekurs, må man forutsette er iberegnet veksling til norske kroner.

Illustrasjon av Gerd Altmann fra Pixabay.

La oss gå med på at flere kroner (netto) inn i eksportbedriftenes kasser betyr bedre betalt. Dette forutsetter to forhold:

  1. Bedriftene benytter ikke den isolert sett gunstige vekslingskursen til å senke prisene sine i handelsvalutaen.
  2. Bedriftene har ikke inngått langsiktige vekslingsavtaler, slik at den midlertidig lavere kursen ikke har noen betydning. (Er den lavere kursen permanent, vil det selvsagt få betydning på sikt også for slike avtaler.)

Når dette er sagt, så betyr altså en lavere kronekurs at norske kroner blir mindre verdt. At en økonomikommentator, som skal være forholdsvis opplyst, da kan si rett ut at lavere kronekurs betyr at «vi» får bedre betalt (jeg antar at dette er fordi «vi» får flere kroner), er nokså oppsiktsvekkende.

Illustrasjon av martaposemuckel from Pixabay.

Før Becker uttaler seg på nytt om den fantastisk gode effekten av lav kronekurs, bør hun sette seg ned og lese. Her er et forslag til en begynnelse:

Og la oss minne om at når kronen blir mindre verdt, må du betale såkalt gevinstskatt (i visse tilfeller er det fritak eller såkalt skjermingsfradrag, men minimalt) av økningen av den nominelle kroneverdien, selv av den del som bare opprettholder verdien. Men det er vel et rimelig offer for at det skal «gå bra med norsk økonomi»?

Spetalen som ekko av Mises?

I en podcast i regi av Finansavisen på tampen av fjoråret fyrte investor og sivilingeniør Øystein Stray Spetalen løs og uttalte at makroteorimodellene ikke fungerer i praksis fordi man ikke klarer å regne på menneskelig oppførsel. Dette lyder til forveksling lik den kritikken som ofte kommer fra den østerrikske skolen i økonomi, nemlig at modellene legger opp til å betrakte systemer med menneskelig handing omtrent som fysiske systemer. Det går ikke.

Mange har spådd at det store crashet til slutt måtte komme. Siden finanskrisen slo til i 2007/2008, har spådommene vært mange, og flere har dristet seg til å anslå at det store crashet ville komme lenge før, ja, 2020. Mange er kanskje overrasket over at det er gått bra så lenge. Det er også gått veldig lenge siden 1970-tallets store inflasjon tok slutt på tidlig 1980-tallet. Enda lenger er det gått siden president Nixon drepte Bretton-Woods-systemet og dermed kuttet ut et fast anker utenfor sentralbanksystemet for pengesystemet.

Det er gått bemerkelsesverdig bra. Det er ikke dermed sagt at det store crashet aldri vil komme. Vi må allikevel kunne si at sentralbankene har lykkes ganske bra med å skyve problemene foran seg, og dermed unngått at det – så langt – er kommet en virkelig stor krise. Vi bør heller ikke undervurdere sentralbankenes evne til å klare dette videre fremover også. Sentralbankene har en sterk posisjon, og det er slett ikke usannsynlig at de kan klare både det ene og det andre med sine verktøy.

Norges Banks hovedsete ved Bankplassen

Det er ikke dermed sagt at innsikten om at de ikke løser problemene, men skyver dem foran seg, er feil. De leker med ilden, og det er risikabelt. Men vi bør altså ikke undervurdere kapasiteten til å håndtere utviklingen på tross av det.

Man kan gjerne spre budskapet om at en virkelig stor krise omsider vil komme som følge av de økonomiske tyngdelover. Men det er ikke mulig å forutse detaljene i hvordan det vil skje, eller tidfeste det. Det er en viktig innsikt i den østerrikske skolen.

La oss ikke glemme at det handler om et system med menneskelig handling.

Demokratisk pengesystem?

I boken The Confidence Trap argumenterer Cambridge-professor David Runciman for at demokratier ikke er så gode til å unngå kriser, men gode til å komme seg fra dem.

Hvor gode de er til å komme seg fra dem, kan man selvsagt diskutere – i de tilfeller det er symptomer som lindres, og de grunnleggende problemer feies under teppet. På sett og vis er det allikevel en måte å komme seg fra en krise, å få det sentrale til å fungere for samfunnet, selvom rotproblemet ikke er løst.

[W]hen democracies survive a crisis, they may not learn from the experience. All crises generate lessons about mistakes to avoid in future. But democracies are capable of taking a different lesson: that no matter what mistakes they make, they will be all right in the end.

– David Runciman, professor, University of Cambridge, The Confidence Trap (Introduction: Tocqueville: Democracy and Crisis; A Guide to the Future)

Professor Runciman antyder også at demokratier ikke er så særlig gode til å lære av sine feil. Eller man kan parafrasere den britiske historiker A.J.P Taylor:

Politikere og byråkrater lærer av fortidens feil hvordan man kan begå nye.

De ansvarlige har ihvertfall på et vis klart å komme seg ut av finanskrisen fra rundt 10-12 år siden. Men løsningen de har valgt, er i stor grad det som bragte verden i krise i utgangspunktet. Det er kommet mer lavrentepolitikk som løsning på problemet som oppsto som følge av lavrentepolitikk.

Den nederalandsk-israelske historiker Martin van Creveld skrev om pengesystemet i sin bok The Rise and Decline of the State. Der ga han antydning om at vår tillit til Statens fullstendige kontroll over pengesystemet nettopp var på grunn av at det moderne demokrati oppleves som under vår kontroll, og da har vi større tillit til Staten som følge av dette.

Staten har gitt folk incentiver til å ta opp gjeld. Så står den demokratiske statsmakten der med problemet med alle som sitter med gjeld, og som hver har sin ene stemme og ønsker en pengepolitikk til fordel for debitorer.

Staten eier

Staten vokser videre. Ifjor høst la Regjeringen frem en eierskapsmelding. Der reduserte en såkalt borgerlig regjering sine ambisjoner om reduksjoner i det statlige eierskapet. Det er kanskje greit at samfunnet slik det er nå, ikke gjør en slik reduksjon optimal. Men hvor er da den langsiktige planen for å legge forholdene til rette for en langsiktig reduksjon?

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.