Meninger

Klimakutt med skattekutt

Å ha hjertet på rett sted oversettes ikke alltid til en grønn planet. Å kraftig redusere forurensningen til industri, ved å for eksempel gjøre det lettere for dem å produsere mer klimavennlig, er i netto positivt for planeten. Det gjør den mer bærekraftig. I stedet velger man å heller beskjeftige seg med strategien som presser industri ut av landet, til land med mindre strenge og færre klima- og miljøkrav. Det er kanskje ikke intensjonen, men det er i hvert fall resultatet.

De grønne partiene gjør en nokså adekvat jobb med å identifisere, peke på og aktualisere klimafiendtlige problemer og praksiser. Jeg kan stole på dem til å ikke neglesjere vår tids store klimautfordringer. Slik lokker de oppmerksomheten min. Så begynner de å snakke om potensielle løsninger på disse problemene. Da kveler de oppmerksomheten min, og jeg er neimen ikke så sikker på om de tar problemet like seriøst lengre.

Mange er kjappe med å foreslå en økopuritansk kombinasjon av moralistiske skatter og avgifter, reguleringer, planøkonomi, påbud og et forbud mot et eller annet, som for eksempel engangsbrukvarer. Dette er manuset til de grønne partiene i dag, og det holder ikke mål. Deres – tilsynelatende eneste merkbare – kampskrift for å løse dagens og fremtidens klimautfordringer. Den er kanskje bærekraftig klimamessig, men ikke økonomisk sett. Kan vi få i både pose og sekk?

Jeg tror det. En mulig bedre og mer økonomisvennlig metode, hadde vært å se på hvordan man skal klare å revitalisere og gjøre alternativene – som eksempelvis gjenbrukbare varer – bedre. I det minste kan man forsøke å fjerne de fortrengende hindringene som er i veien for å gjøre dem mer billigere. Det gjør grønn kvalitet mer tilgjengelig for mennesker.

Økonomisk politikk legger fundamentet for ethvert parti som søker å bli noe mer enn et nisjeparti. En politikk som sier noe mer utover “Øk skattene på dårlige ting!” er avgjørende for at et parti skal bli tatt seriøst, med mindre du sikter deg inn på en velgerbase med stockholmsyndrom. Dessverre oppsummerer monetære restriksjoner mye av de grønne partienes økonomiske politikk – med få unntak.

Ofte er det ikke slik at statens pengemaskin – skatt – ender opp med å skade fattige mennesker mest. Økningen i avgiften på drivstoff er et eksempel på dette. Den økte kostnaden på bensin rammer prosentvis hardere en person med lav eller middels inntekt, enn en person med høy inntekt. Når staten i tillegg til dette gjør biler kunstig dyrere gjennom statlig regulering, går dette ytterligere ut over de mindre velstående.

Det kommer på toppen av at disse skattene og avgiftene gjerne virker motsatt av hva som var intensjonen, nemlig å redusere utslippene. Det er bedre å kjøpe en ny og moderne bil, som forurenser mindre, enn å kjøpe en gammel bil som forurenser mer. For høye skatter på biler øker utslippene, de reduserer dem ikke. Derfor spør jeg: Hvorfor har ikke skatteskam blitt et mer innarbeidet begrep i norsk politikk?

Kanskje det er på tide å minne oss selv på at ikke bare planter vokser, men ideer også? Hvorfor er ikke Norge det beste landet i verden til å tiltrekke seg handlingsdyktige forskningsselskaper og kreative gründere med fantastiske ideer for å erstatte varer og produkter som skader oss og planeten? Hva om vi styrker de positive insentivene til markedsrettet innovasjon og entreprenørskap?

De fleste skjønner det økonomiske prinsippet med å gjøre X dyrere gjennom skatt, er en metode for å få mindre av X på. Men å få mindre av Y ved å gjøre Y billigere gjennom skatteskutt, ser ut til å være en oppdagelse flere ikke har forstått ennå. Og det blir stadig mer frustrerende å se den samme økonomiske feilresonneringen bli gjort, om og om igjen.

Å heve skattene gjør de fattige fattigere. Jeg vil heller gjøre de grønne alternativene enda billigere. Gulroten smaker alltid bedre enn pisken.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments