#, Bakgrunn

Norge som føderal republikk?

La meg først innlede med hvordan, i grove trekk, den norske statsforfatningen fungerer idag. Norge er et såkalt parlamentarisk demokrati, men dette var ikke den opprinnelige intensjonen til grunnlovsfedrene i 1814. De så for seg en tredeling av makten etter Montesquieus maktfordelingsprinsipper; utøvende (Kongen med regjering), lovgivende (Stortinget), og dømmende makt (Domstolene med Høyesterett på topp). Dette ble imidlertid brått endret i 1884, med Johan Sverdrups “All Makt i denne Sal”, hvor Stortinget fikk all makt over sammensettingen av regjeringen.

Dette var innføringen av det som kalles parlamentarismen i Norge. Stortinget har også stor makt over utnevnelsen av høyesterettsdommere. Disse blir utnevnt av Kongen i Statsråd. I praksis har altså Storinget samlet praktisk talt all makt i Norge i sine hender, selv om den opprinnelige meningen i 1814 var en helt annen. I tillegg til dette er Norge også en såkalt enhetsstat (også kalt unitær stat), der makten i landet er sentralstyrt fra staten, og underliggende ledd som kommuner og fylker har liten makt. De må rette seg etter hva staten, og som ovenfor nevnt altså Stortinget, bestemmer.

Endel land følger faktisk Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Det beste og mest kjente eksempelet er USA, der tredelingen av makten er svært konsekvent. Der har også delstatene stor makt til å bestemme politikken og organiseringen av sitt eget område. Et annet godt eksempel er Tyskland, der deres Bundesländer har stor makt. Til sist kan vi også nevne Sveits, med sine kantoner. Disse tre landene er forbundsstater, eller også kalt føderale republikker.

En kort og god innføring i USA`s føderale system.

Jeg skal ikke dvele så mye ved tredelingen av makten her nå. I stedet vil jeg komme med noen tanker omkring den norske enhetsstaten, og om en føderasjon kan være et bedre alternativ. Her i landet har vi nylig vært igjennom en reorgansiering av fylker og kommuner. Mange mindre kommuner er slått sammen til større, og flere fylker er også slått sammen. Vi har nå 11 fylker, mot tidligere 19. Dette har imidlertid ikke ført til noen endring av maktforholdet mellom staten og fylkene. En overgang til en mer føderal løsning, der fylkene får mye større makt over egne saker og område, er vel aldri blitt diskutert mye i Norge. En slik løsning er likevel ikke så merkelig som det kan virke for mange ved første øyekast. Norge har stor variasjon i kultur og landskap mellom landsdelene. En mulig oppdeling i nye fylker (delstater) kunne i prinsippet fulgt dagens 11 fylker. Kanskje det var enda bedre å følge de naturlige landsdelene vi alt har (Østland, Sørland, Vestland, Midt-Norge og Nord-Norge).

Den nye fylkesstrukturen i Norge fra 1.januar 2020

Disse landsdelene har tildels veldig forskjellige utfordringer og behov, og ville på denne måten fått lov til å løse mange av disse uten innblanding fra staten. Østlandet ville hatt fordeler av godt vær og milde vintere, sine gode vilkår for jordbruk og skogbruk og Oslo som byråkratisk og forretningsmessig sentrum, Vestlandet med kysten, fiske og oljeproduksjon/IT, Sørlandet med sin nære forbindelse til kontinentet, og Nord-Norge med sin natur, fiske, og store tiltrekning på turister fra hele verden, som noen gode eksempler på komparative fordeler for de enkelte landsdelene. Det enkelte fylke ville få store fordeler av å kunne utforme sine egne lovverk og retningslinjer, kun styrt av en felles norsk Grunnlov, sine egne rammevilkår for næringsvirksomhet, og intern organisering av sitt lokale område og kommuner.

En økende konkurranse mellom fylkene kunne også vært en fordel for hele landet. Denne konkurransen kunne f.eks. utspilt seg som konkurranse om arbeidskraft, vilkår for bedrifter, men også en reell forskjell mellom intern politisk styring i de forskjellige fylkene. Man kunne se for seg at forskjellige politiske flertall kunne manifestere seg over tid, etter befolkningens behov og mentalitet. Idag er det grunn til å tro at Vestland kunne etablert en politikk med stor næringsfrihet og lave skatter, men kanskje litt mer konservativ politikk på sosiale områder, mens Østland muligens ville utviklet mer sosialliberal politikk, men kanskje litt mindre frihet for næringslivet og høyere skatter, som to eksempler.

Variasjonen kan komme til å bli både politisk interessant, og en fordel for utviklingen av demokratiet. Det ville kunne utvikle seg fritt, og tilpasse seg befolkningens ønsker, kun regulert av Norges felles grunnlov. Den vil sette grenser for hvor mye makt politikere vil kunne utøve over individet, så lenge fylket velger å være endel av Føderasjonen Norge. Man kan, om enn kanskje litt utopisk, tenke seg en mulighet for det enkelte fylke å erklære uavhengighet fra fødersjonen, om man ikke er fornøyd med sentralstyrets vilkår. Det kunne også tjene som et “ris bak speilet” i forhold til sentralmakten, mot maktmisbruk og sentralisering.

Denne overgangen til en føderal løsning er noe som etterhvert kanskje kan diskuteres åpent som en løsning på de utfordringene Norge vil komme til å få i fremtiden. Jeg selv ser også at dette med fordel kan kombineres med en overgang til en reell tredeling av makten, og innføring av republikk i Norge, som beskrevet innledningsvis i denne artikkelen. Disse to emnene, tredeling og republikk vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

5 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments