Kommentar

Hvem har fortalt deg at du er krenket?

Høyesterett avsa den 29. januar i år to dommer, som setter grensen for fri meningsutveksling om politikk og religion på Internett, skriver Minervanett. Dommene har med å gjøre hvordan Straffelovens forbud mot hatefulle ytringer § 185 skal tolkes, bedre kjent som Rasismeparagrafen. Den legger et forbud mot ytringer som truer eller forhåner noen, eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen, på grunn av hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering, eller deres nedsatte funksjonsevne.

Avgjørelsen til Høyesterett i de aktuelle dommene, er at retten til ytringsfrihet ikke omfatter diskriminerende eller hatefulle ytringer, til tross for om disse skulle være en del av en offentlig meningsutveksling om politikk og religion. Det betyr altså at loven rammer de menneskene som fremsetter grovt krenkende ytringer mot noen i det som er en politisk debatt – og ikke bare i de famøse tilfellene hvor mottaker ikke har engasjert kontakt.

Bildet er hentet fra PixaBay.

Denne domsavgjørelsen åpner opp en Pandoras eske av problemer. Det aller største problemet med en slik avgjørelse, er definisjonsproblemet. Definisjonsproblemet går ut på hvem som skal avgjøre hva som er forbudt å ytre, hva slags ytringer som da skal forbys, og ved hvilket grunnlag man bør forby dem.

Svaret på det første spørsmålet – hvem som skal avgjøre hva som er forbudt å ytre – er Stortinget eller eventuelt Høyesterett selv. De er ansvarlig for å lage og tolke lovene, og blir dermed de som må svare på hva som skal være forbudt å ytre.

Mens svaret på det andre spørsmålet – hva slags ytringer som skal forbys og ved hvilket grunnlag – er mer kompleks. I dommene til Høyesterett blir “grovt krenkende ytringer” definert som “kvalifisert krenkende karakter”, og inkluderer “en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”, og synspunkter “som oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser”. Dette er angivelig ment å være et svar på det andre.

Høyesterett har imidlertid ikke gjort en adekvat jobb med å definere sine termer. Dersom man definerer et ord ved å bruke det samme ordet til å definere ordet man skulle forsøke å definere, er man like langt. Å definere “grovt krenkende ytringer” som ytringer “som oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser” er en dårlig definisjon.

Om vi forstår Høyesteretts avgjørelse til å være noe à la definert som å ta hensyn til et individs følelser, for eksempel ved å ikke gjøre flau, til skamme, støte, provosere, såre eller fornærme dets følelser, har vi svaret vårt på det tredje spørsmålet – ved hvilket grunnlag vi skal forby en ytring. Man viser altså til at det bør bli tatt hensyn til et subjekts følelser eller emosjonelle reaksjon på det som blir ytret.

Det er her historien om Adam og Gud slår meg. I Bibelen leser vi om Adam og hans hustru, Eva, som skjulte seg for Guds åsyn mellom trærne i Edens hage. Da kalte Gud på Adam og sa til ham “Hvor er du?”, og han svarte “Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, så jeg gjemte meg.” Da spurte Han: “Hvem har fortalt deg at du er naken?”. Adam hadde spist av treet Gud forbød Han å ete av, og hadde dermed fått kunnskap han ikke før hadde. Konseptet “nakenhet” var nå blitt kjent for ham. Og det var galt.

Vi kan se på Guds spørsmål til Adam, som et uttrykk for Guds ønske om å få Adam til å innse noe om seg selv på. Han ønsker å gi Adam en epistemologisk åpenbaring. En annen måte å tolke Guds spørsmål til Adam på, er derfor “Hvorfor tror du det du tror du vet?”.

På samme vis, kan og bør vi – uten å sammenligne oss med Gud for øvrig – kanskje stille oss selv spørsmålet “Hvorfor tror du at du blir krenket av dette?”, når det kommer til ytringer vi ser på som gale.

La oss si at grunnen til at en blir såret av noe som blir sagt, er fordi det ligger en sannhet i det som blir sagt, og at det å høre denne sannheten undergraver ens eget verdenssyn. Et ytringsforbud mot å si noe, betyr dermed at noens følelser prioriteres høyere enn sannhet. Dersom grunnen til at ens følelser blir såret av noe som blir sagt, derimot er fordi man blir støtt av noe usant som blir sagt, virker det som om et forbud gir ytringer mer oppmerksomhet heller enn mindre. Et forbud er med andre ord kontraproduktivt, det virker mot sin hensikt.

Jeg innrømmer at jeg nå maler et litt ukorrekt bilde av den filosofiske debatten. Det kan være andre grunner til at man ønsker å forby en ytring, annet enn at man ønsker å beskytte sine egne eller andres følelser. For eksempel kan spredning av (gjerne politisk eller religiøs) ekstremisme, være et argument for å forby visse ytringer, fordi man frykter konsekvensen av mer ekstremisme utgjør en sikkerhetstrussel.

Imidlertid er det spesifikt det at en ytring eo ipso (i seg selv) er krenkende (“krenkende” forstått som definert ovenfor) som er begrunnelsen Høyesterett gir, for å forby en ytring. Derfor er det bare denne begrunnelsen som blir ettergått og argumentert imot i denne artikkelen.

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.