Bakgrunn

Sosialister vil ha, Liberalister vil skape

I privatlivet vil alle hele tiden merke at for å skaffe seg materielle goder, må man på en eller annen måte ha noe å bytte de mot. Det er svært sjelden at noen bare dukker opp og gir bort noe. Barn vil ofte prøve seg overfor foreldre å forlange “å få noe”, helt uavhengig av om det finnes ressurser for å betale disse godene.

Dette er noe de fleste barn lærer seg under oppveksten, og det er foreldrene og andre voksne som må lære dem dette. Det er kort og godt en viktig del av å bli et voksent ansvarlig individ. Det finnes bare to måter å omgå dette på:

  1. å satse på at noen er der og gir bort ressurser, uten å kreve noe tilbake, eller
  2. ta ressursene fra noen mot deres vilje.

Første punkt er vel noe risikabelt å ha forventninger om. Andre punkt er dypt umoralsk, vil kun føre til konflikter og at man sannsynligvis etterhvert vil bli innhentet og straffet av de man tar ifra.

Det som gjelder for privatlivet til individer kan alltid også overføres på grupper av individer, og da også hele samfunnet. Normalt vil det være slik at om individer og grupper ønsker materielle goder, må de jobbe for, og gjøre seg fortjent til dem. Men etterhvert som velferdsstatene har vokst frem har det blitt en mer og mer vanlig mentalitet blant mange at man skal få disse godene, helt uten å gjøre seg fortjent til dem. Tilhengerne av velferdsstaten vil ofte kalle dette et solidarisk samfunn. Man skal få tilfredsstilt materialle goder kun utfra at man eksisterer, man skal få etter behov.

Nå er det jo selvfølgelig slik at om noen skal få noe uten å gjøre noe for det, må noen være villige til å gi dette bort. Alternativet er som sagt over at man tar dette fra andre, mot deres vilje. Her kommer staten inn, og velferdsstattilhengere (politisk stort sett sosialister, sosialdemokrater og tildels sosialliberale) vil hevde at staten gir bort dette til de som trenger det etter behov. Men staten i seg selv eier ikke noen ressurser, den er kun en konstruert struktur. Derfor må staten ta dette fra noen, for å gi det videre til trengende. Dette gjør staten som alle vet ved hjelp av skatter og avgifter. Her kommer velferdsstatstilhengernes “solidariske samfunn” inn i bildet. Bildet man prøver å formidle er at de som betaler disse skattene og avgiftene gjør det nettopp for å hjelpe de som trenger hjelp. Men er det slik at skattebetalere kun gjør dette av god og fri vilje?

Lakmustesten her må være hva som skjer om noen nekter å gi dette bort? Sjansen er svært stor for at man etterhvert vil få forespørsler i posten om hvorfor ikke man har “gitt noe”. Etterhvert vil disse bli svært ubehagelige, og man vil sannsynligvis bli innkalt til et møte hos politiet og forespurt om dette. Om man fremdeles nekter, og er istand til det, vil man høyst sannsynlig ende opp i fengsel. Altså er velferdsstatstilhengernes påstander om det “solidariske samfunn” falskt, det er, som man ser, i virkeligheten snakk om et tvangssamfunn. Gjør man ikke som staten sier, blir man tvunget, og til syvende og sist straffet, og moralsk fordømt. Man er en “skattesnyter”. Men hvem er her den umoralske, individet som vil beskytte sin egen eiendom, eller staten som tar denne fra individet? Svaret sier seg selv, etter min mening.

Resulatet av alt dette er at man har skapt et samfunn der barnets ønske om “å få”, som nevnt i innledningen, er blitt virkelighet. Man trenger i prinsippet ikke å gjøre noe som helst, kun be om å få. (Ofte ikke engang det, det hele skjer mer eller mindre automatisk) Man får altså et samfunn der linken mellom det å gjøre seg fortjent til noe, å arbeide for noe, og det å få noe, er brutt. De fleste ønsker vel som regel å gjøre noe, fylle livet sitt med noe man føler er verdifullt. Men ofte er ikke dette nødvendigvis å jobbe i 8 timer hver dag, og utføre oppgaver man ikke føler gir noe tilbake. Utenom lønn da selvfølgelig. Derfor vil mange ende opp med gladelig å motta penger fra staten.

Om den uungåelige kollapsen av velferdsstaten fra ” Institute of Public Affairs”

Dette samfunnet vil etterhvert få flere og flere som “vil ha”, og færre og færre som skaper verdier. Dette er en “perfekt” oppskrift for en sivilsasjons sammenbrudd, da det tilslutt vil være svært få som skaper, og veldig mange som bare mottar. Når det etterhvert følgelig ikke vil være flere resurser å fordele, vil hele strukturen i dette samfunnet kollapse. Litt på spissen kan man faktisk si at sosialistene som støtter “barnets ønske om å få”, ikke klarer å se hva dette tilslutt vil føre til. Liberalister ønsker å skape et samfunn der frihet og skaperkraft råder og tvang fra staten blir sterkt redusert.

Bare på den måten vil man sikre et stadig rikere samfunn, for alle, både voksne og barn.

5 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments