Magasin

I møte med fienden

Jeg har nettopp sett dokumentarfilmen “I møte med fienden” som du kan se her på NRK. Den var en sterk opplevelse og gav meg mange tanker. Jeg deler endel av dem med dere her.

Filmen er laget av den norske, muslimske kvinnen Deeyah Khan. Hun reiste til USA for å møte menneskene som hater henne, ansikt til ansikt. Det blir et sterkt møte med kjente høyreekstremister. Her er traileren:

Traileren til filmen.

Menneskene hun treffer er ikke lettere fremmedfientlige FrPere. Det er noe helt annet. Flere er åpenhjertige nasjonalsosialister. Jeg merker meg at disse menneskene har en ting til felles. De er svært nøye på at de ikke er rasister. De vil bare ha en stat for bare hvite. Og noen av dem hater selvsagt jøder.

Det er lett å være for løsmunnet med rasismestempelet. Det filmen gjorde klart for meg, er at det faktisk er rasisme vi snakker om, selv når folk insisterer på at de ikke er rasister. Det å kalles rasist er stigmatiserende selv for nynazister. Så, sorry, mange av dere som bare er rasebevisste eller opptatt av å beskytte Europa mot “de andre”. Dere er rasister. Og jeg forakter det dere står for.

Det andre som slo meg var hvilket inntrykk det gjorde på disse menneskene at hun faktisk tok dem på alvor. Hun lyttet. Stilte gode spørsmål og lot dem tenke over det de mente. Disse rasistene er faktisk mennesker. Med mer enn én dimensjon. Med mer enn hat. Før filmen ville jeg nok satt punktum etter “dere” i avsnittet overfor, og ikke lagt til “står for”. Det blir kanskje punktum etter “dere” i neste uke, men filmen klarte å være nyanserende, og da klarer jeg i hvert fall i kveld å la tvilen komme disse menneskene til gode.

Deeyah Khan. Foto: Nano GoleSorkh

For det tredje virket det som om mange av dem ikke tidligere hadde hatt noen kontakt med en muslim som ikke var like hvit som dem. Det minner meg hvor viktig det er at man treffer andre mennesker og ikke bare lager et skremmebilde av dem. Det er ikke tilfeldig at folk i Oslo er enda mer positive til innvandrere enn folk i resten av landet. Vi kjenner mange nok til at vi vet at de er trivelige mennesker akkurat som oss innfødte.

Det fjerde jeg merket meg var at det ofte var grunner til at noen fant frem til disse rasistiske miljøene. Ting i oppveksten. Ønske om å høre til. Det å være fryktet istedenfor å være redd. Det er grunner til at mennesker hater.

Vi møtte i filmen flere som hadde brutt med sine tidligere meninger og miljøer og drev kamp mot rasisme. Det gir håp for fremtiden. Så har du en snau time tilgjengelig, så har du her en film du kan se.

Her et et kort intervju med Deeyah Khan.

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.