Kommentar

Krona i kritisk tilstand

Den norske kronen er en marginal valuta, opprettholdt av en liten, handelsdrevet økonomi. Siden det forrige store oljefallet i januar 2016 – da oljeprisen også falt til under 30 dollar fatet – har krona vært skydd internasjonalt. Investorer tar nødig i den med ildtang, og det nylige nedsalget førte til at kronekursen raste videre ned til historisk lave verdier målt mot nøkkelvalutaer.

Til tross for at dollaren og euroen kostet over 11 og 12 kroner, besluttet sentralbanken å foreta et nytt ekstraordinært rentekutt. Styringsrenten ble satt ned til 0,25 prosent, det laveste nivået noensinne. For å bøte på svekkelsen av kronekursen, varslet Øystein Olsen at sentralbanken løpende vurderer å gripe inn i valutamarkedet for å stabilisere kronen – et krisegrep han for et par uker siden utelukket helt.

Da dollaren og euroen lå på henholdsvis 9 og 10 kroner mot slutten av fjoråret, advarte flere, meg selv inkludert, at den lave kronekursen ikke var bærekraftig. Nå er situasjonen kritisk.

En tomatspisende eksportnasjon

Norge har vært en åpen, sårbar økonomi siden globaliseringen skjøt fart på andre halvdel av 1800-tallet. På denne tiden hadde Norge omtrent 25 prosent lavere lønnskostnader enn i Vest-Europa. Dette ga landet et stort konkurransefortrinn i utbyggingen av Norge som eksportnasjon, med treverk, fisk og skipsfart og deretter et pågående industrieventyr, anledet av etableringen av Norsk Hydro i 1905. I dag sørger energivirksomheten for at Norge har en positiv handelsbalanse, mens lønns- og kostnadsnivået er i verdenstoppen.

Foto: Josh Withers/Unsplash

Overskuddet av oljefondet reinvesteres i økonomien, blant annet i form av pensjoner, trygd og offentlige lønninger, noe som igjen brukes i til å kjøpe varer og tjenester fra det private næringsliv. De enorme oljeinntektene har gjort nordmenn rikere, og muliggjort flere varekjøp fra hele verden.

Norsk fastlandsøkonomi er, på godt og vondt, forbruksdrevet – et forbruksnivå subsidiert av høye offentlige utgifter. Den offentlige pengebruken har gitt norske bedrifter et høyt utgiftsnivå, både fordi de må konkurrere med offentlig sektor om lønninger og fordi lønnsnivået må kompensere for tilhørende høyt skatte- og avgiftsnivå.

Bedriftene er avhengig av et høyt salgsvolum for å dekke høye løpende kostnader, som reflekterer det generelle lønnsnivået. Staten er tilsvarende avhengig av høy aktivitet for å få inn nok inntekter til å dekke sine påtatte forpliktelser.

Lav kronekurs setter denne skjøre balansen ut av spill. Norsk fastlandsøkonomi er i stor grad importdrevet, fra tomatene og medisinene dine, til den kritiske infrastrukturen på sykehusene våre. Når kronekursen synker, faller kjøpekraften på alle verdens varer – mens bedriftenes inntjening faller.

Til tross for at vi opplever den største valutakrisen i nyere tid, skorter det ikke på eksperter som gjentar klisjeen om at den lave krona er bra for eksporten. Det er angivelig “næringsvennlig” med lav kronekurs, i kombinasjon med lave renter. Dette er en sannhet med så store modifikasjoner at man neppe kan kalle det en sannhet i det hele tatt.

Verdipapirer i dollar og euro, slik som oljefondet, blir riktignok mer verdt målt i kroner av at kronekursen svekkes, noe som har kompensert for det kraftige børsfallet. Eksportbedrifter får mer for produktene sine, det er spesielt tiltrengt med en oljepris på bunnivåer. Men dette er kun relative verdier; det spiller liten rolle at eksportvarer genererer flere kroner, når selve kronene blir verdt mindre. Nesten samtlige norske eksportbedrifter er også avhengig av et høyt importvolum for å kunne produsere i Norge. Dette kan fort øke det totale kostnadsnivået like mye som den ekstra fortjenesten.

Det er begrenset hvor mye det lønner seg å produsere i Norge. Vi kommer ikke til å produsere bananer og biler med det første. Samfunnet som helhet avhenger derfor av en sterk og stabil valuta. Hvis vi for alvor ønsker å gjøre norske eksportbedrifter mer konkurransedyktige, bør vi heller arbeide for å senke det totale utgiftsnivået i Norge, noe som mest effektivt kan gjøres ved skattekutt.

I stedet for å tilrettelegge for et voksende, selvstendig næringsliv, har norske myndigheter vært opptatt av å bruke stadig mer penger for å stimulere økonomien. Baksiden er at vi har blitt stadig mer avhengig av offentlig sektor og oljepengene, samtidig som pengene i omløp blir mindre verdifulle.

Penger er menneskeliv

Stabiliteten i norsk økonomi avhenger av varigheten og utfallet av koronapandemien. Samtidig må man ta høyde for at krisen utspiller seg på flere, sammensatte områder. De menneskelige helseeffektene er umiddelbare og tragisk meningsløse. Men det er ikke slik at de som advarer mot de økonomiske konsekvensene kun er opptatt av materielle besparelser. Penger reflekterer til syvende og sist tilgjengelige ressurser; når penger går tapt, reduseres det vi kan bruke på medisiner, respiratorer, eldrehjem og omsorg. Næringslivet er en finansierende livskilde – ikke i metaforisk, men i reell, forstand.

Krisen vil bli dyr, både for staten og næringslivet. Bedrifter havner i likviditetsskvis, arbeidere taper inntekt. Alle ser mot staten, mens skatteinntektene synker og utgiftene stiger. I krisetider er det forståelig nok vanskelig å vurdere langsiktige konsekvenser, men derfor har myndigheter en tendens til å tenke kortsiktig. Kravet om quick-fix løsninger bidro formodentlig til sentralbankens krisekutt. Det hjelper derimot lite at folk får noe reduserte lånekostnader, dersom prisstigningen overgår besparelsen. Når store deler av næringslivet ser importkostnadene sine stige med over 20 prosent, fra allerede høye nivåer, vil dette reflekteres i konsumprisen.

Det er ingen ateister i skyttergravene, sies det, og det er heller ingen som vil redusere offentlige utgifter og øke styringsrenten i nedgangstider. Nettopp derfor er det essensielt at vi hever blikket, og ser på hvordan vi best kan tilrettelegge for verdiskapning etter krisen. En tid som vil preges av lavere oljeaktivitet og høyere pensjonsforpliktelser. Vi må først lære av det foregående tiåret: å øke statsbudsjettet mer enn veksten hvert år, i kombinasjon med kriselave renter, til tross for at økonomien gikk greit etter finanskrisen, var aldri en god idé.

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.