Bakgrunn

Kun autorisert kunnskap legitim?

Jeg var i Klassekampens debattspalter lørdag med et satirisk innlegg der jeg tok til orde for at vi like så greit kunne innføre en ordning med statsautoriserte myndighetskritere. Ingen andre skulle få lov være kritiske til myndighetene. Det skulle derimot ikke være noen krav til kompetanse for dem som støtter myndighetene.

Dette ble også drøftet i Liberalerens podcast:

Dette handler ikke først og fremst om dr. Gunhild Nyborg. Utviklingen vi har sett under koronakrisen, er bare en eskalering av holdningen som var før krisen til hvem som skal kunne slippe til i samfunnsdebatten. Jeg har merket at folk i sosial medier ofte forsøker å undergrave deltagere i samfunnsdebatten ved å «stille spørsmål» ved deres kompetansebakgrunn istedenfor å fokusere på argumentene.

Selvfølgelig vil det være forskjell på ulike aktørers bakgrunn, og noen lytter man mer til enn andre, avhengig av situasjonen. Men her er det altså snakk om noe som ofte fremstår som aktivisme for å presse ut folk fra debatten som ikke tilfredsstiller snevre krav til kompetanse for debattens deltagere.

Kirurgijournalist må være kirurg?

En journalist, gjerne en videnskapsjournalist, kan godt skrive en populærvidenskapelig bok om kirurgi. Det er helt greit. Mange ville ikke reagert på det. Men vi vil helst at det skal være en som tilfredsstiller strengere kompetansekrav, som skriver lærebøker for kirurger. Og kirurger vil vi at skal ha lang og god skolering som kirurger. Vi vil kanskje ikke at kirurger skal skrive populærvidenskapelige bøker om kirurgi, for vi vil kanskje helst at de skal konsentrere seg om å være kirurger?

Professor dr. Paul Krugman fikk i 2008 nobelprisen i økonomi, men han fikk den for noe som har lite å gjøre med pengepolitikk. Avdøde professor dr. Friedrich August von Hayek fikk samme pris i 1974. Den pristildelingen var i stor grad basert på von Hayeks arbeide med Mises-Hayek-teorien om konjunktursykluser, noe som har med pengepolitikk å gjøre. Skal Krugman slippe til i samfunnsdebatten uten spørsmål ved enhver anledning, mens de som har studert konjukturteorien til Mises-Hayek skal mistenkeliggjøres som kunnskapsløse fordi de mangler økonomipriser og/eller de riktige akademiske gradene?

Edgar B. Schieldrop (1891-1965), første formann ved Studentersamfundet i Trondhjem, med studenterlue, et symbol på akademisk kunnskap

Hallvard Sandberg er en NRK-journalist som er mye i rampelyset nå i forbindelse med krisen. Han sier selv at han er «bare en journalist». Men han leser og gjør mye research, og derfor kan han mye, som han er god til å formidle. Hans LinkedIn-profil avslører ikke noe om hans utdannelse. Skulle han da få munnkurv fordi han «bare er en journalist»?

Vi stiller høye krav til opplæring for blant andre leger og flyvere. Men i samfunnsdebatten trenger man ofte ikke like lang opplæring. Selvsagt vil ofte folk med akademiske grader og lang arbeidserfaring innenfor et felt stille sterkt i samfunnsdebatten, men de er heller ikke ufeilbarlige. Og husk at også andre kan ha relevant og viktig kunnskap og erfaring, som kan være opparbeidet over år. I noen situasjoner kan også almennkunnskap være tilstrekkelig for å delta på en god måte. Det er mye som kan være relevant, og vi bør ikke være snevre i hva som er greit som bakgrunn.

Ulike former for research

Skjønnlitterære forfattere og samfunnsdebattanter vil ofte ha fordel av å gjøre research. Den researchen vil ha verdi, selv når de ikke har en høyrelevant akademisk grad og minst ti år med høyrelevant, konsentrert arbeidserfaring i det aktuelle feltet.

Slik research vil blant annet være lesestudier, samtaler med fagpersoner og diverse kurs. I noen spesielle tilfeller kan det være å bli med en person på jobb for å observere og spørre.

Det vil selvsagt variere fra person til person og situasjon til situasjon i hvilken grad man gjør slik research. Vil det noen ganger være slurv? Ja. Vil det noen ganger gå fort i svingene? Ja. Vil det noen ganger bli brukt for mye tid på slikt, slik at man gjør langt mer enn nødvendig? Ja, sannsynligvis.

Kong Salomon og Jørgen Hattemaker

Men i et samfunn med en fri offentlig samtale må det være en viss romslighet. Det er ihvertfall uholdbart at journalister og kommentatorer fra etablerte mediehus skal slippe billig unna uansett, mens de som står utenfor, skal være noe i utgangspunktet suspekt uansett hvor grundig jobb de gjør.

Det vil være noen som «tror de kan alt om et tema bare ved å ha sett én YouTube-video om det», og mange som kommenterer i sosiale medier, kan ha ganske svakt grunnlag for å si det de sier, men vi kan ikke la det styre oss mot at det bare er det «offisielt godkjente» som får slippe til.

Illustrasjon: Gerd Altmann fra Pixabay.

Av og til hører man referanser til offentlige utredninger med ihvertfall en anelse av underliggende antydning om at dette er kunnskapen om feltet: det er dette som gjelder, intet annet. Det er vel få ting som kommer nærmere offentlig godkjent kunnskap enn Norges offentlige utredninger. Kanskje er det beleilig å vise til slik kunnskap, for da trenger man ikke å ta noe ansvar selv.

Selvsagt skal man ha respekt for kunnskap. Ofte er imidlertid ting ikke så enkle som enkel algebra, der det kun er ett svar med to streker under. Offentlige utredninger er ikke ufeilbarlige.

«Jeg er ikke ekspert…»

Jeg kan imidlertid ikke fordra når folk skriver i en artikkel:

Jeg er ikke ekspert [i …], men

Vær så snill! Det er omtrent som å åpne en tale med:

Jeg er ingen taler.

Eller fortelle foredragstilhørerne at du ikke har forberedt deg.

Som leser vil jeg ikke lese slikt. Som tilhører vil jeg ikke høre slikt. Jeg vil heller høre positivt om hvorfor jeg skal lese eller lytte.

Hvis noen skriver:

Jeg er ikke ekspert i [smittevern/medisin], men

gir det også legitimitet til oppfatningen at det kun egentlig er smittevernseksperter eller leger som får uttale seg om krisen.

Tom Woods sier noe veldig viktig i den anledning:

Jeg skal ikke være helt kategorisk. Noen ganger kan det være på sin plass å påpeke hva man selv – eller aller helst hva det man leverer – ikke er, men hovedregelen bør være i tråd med at «jeg er ingen taler» er en dårlig idé å ha med i en tale.

Piet Hein

Hvis det fortsatt er noen som tror at jeg mener at kunnskap/erfaring og nivået på denne er irrelevant i samfunnsdebatten, kan de få lov å gruble over Piet Heins ord:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvorlig,
han og hun har faktisk fattet
begge deler like dårlig.

Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.