Kommentar

Staten på motivasjonskurs

Plutselig akselererte de strenge tiltakene regjeringen hadde satt inn for å bekjempe koronaviruset. Antallet permitterte og sykemeldte gikk i været. På vei til flyplassen var kollektivtransporten nesten folketom, og flyplassen likeså. En erkjennelsesbølge av alvorlighet traff meg etter at vi hadde landet, idet jeg ble bedt om å fylle ut et skjema med hvor jeg hadde vært og hvor jeg var på vei, samt personalia. Det skjemaet skulle jeg levere til og gå gjennom med sivilforsvaret. Deretter fikk jeg ordre om at jeg var satt i karantene.

Dette var for litt over to uker siden, når jeg skulle fly fra Oslo til Tromsø for å være sammen med familie. En god del tid har gått til å lese meg opp, og holde meg daglig oppdaterte på tallene, og ellers hva fagfolk sier om situasjonen. Selv om vi befinner oss i en prekær tid nå, har samfunnsdebatten vært interessant og lærerik. Det er helt sikkert mange andre kunnskapstørste mennesker enn meg som har latt seg oppsluke av det offentlige ordskiftet. Jeg har en følelse av at vi kommer til å bruke uttrykket “i disse koronatider” mye heretter.

Faksimile av lydbokutgaven av Yes, Prime Minister. BBC.
Faksimile av lydbokutgaven av
“Javel, herr statsråd”
(engelsk: “Yes, Prime Minister”). BBC.

Inn i mellom informasjonsflyten har jeg fått tid til å se på episoder fra en gammel serie fra 1980, serien “Javel, herr statsråd”. I sjette episode av femte sesong forteller ministerens lakei, Sir Humphrey Appelby, om statens lange tradisjon om å bruke penger på kunst tilnærmet ingen liker. Folk flest ser ikke selv på statlig finansiert kunst, men de føler seg bedre for at støtten til den er der. De føler at samfunnet blir mer sivilisert av å gi penger til kunstformål, til tross for at de selv ikke er interesserte. Statlig kunststøtte er et symbol på at noe godt blir gjort, uten at noe godt faktisk blir gjort.

Resultatet er at ministeren overbevises om å øke den offentlige kunststøtten. At noe bra blir gjort, er tross alt populært blant velgerne. Det som imidlertid kan være interessant å gjøre, er å prøve å gå litt dypere inn i materien for å forstå hvorfor dette kontinuerlig skjer i offentlige institusjoner og etater. Hva er det med det politiske systemet som gjør at det får de resultatene det gjør? Hvorfor går eksempelvis kunststøtten hele tiden opp, selv om kunstlokalene ikke får flere tilskuere?

Vi kan prøve å forstå det politiske systemet vårt som i stor grad preget et insentivproblem. Systemer eller kollektive enheter handler ikke. Det er kun individer som handler innad i systemet, og disse handler på bakgrunn av insentiver. Insentivene er det som motiverer et menneske til å gjøre bestemte handlinger. Noen insentiver er svakere, og noen insentiver er sterkere. Likevel er de nøkkelen til å forstå hvordan systemer fungerer. Det er nettopp insentivene som driver de enkeltmenneskene systemene våre består av.

“Kun individer handler”

Ludwig von Mises

Det offentlige har ikke de samme insentivene som det private markedet har. Vårt politiske system er avhengig av at rutiner som ikke drives av markedsprosesser slik vi vanligvis tenker over dem. Produsenter i det private markedet har for eksempel et insentiv til å produsere mest mulig opp til det punktet hvor forbrukerne ikke ønsker å kjøpe produktet deres. Mens det offentlige ikke har disse insentivene. En politiker har for eksempel et sterkt insentiv til å føre den politikken som gir flest stemmer. Det betyr at systemet fungerer på en annen måte.

I lys av koronaviruset burde liberale prøve å forstå hvordan staten fungerer som aktør til å håndtere kriser. Her ligger nok svaret i aller høyeste grad i hvilke insentiver staten som aktør har kontra det private markedet. Insentiver er svært gode predikatorer på resultatet av et system. Det liberale ønsker, og er deres utgangspunkt, er å vite hvilke insentiver staten har til å ivareta den individuelle friheten samtidig som andre viktige hensyn taes.

La oss først se de positive insentivene. Hvilke gulrot finnes for å lokke staten som aktør – det vil si individene i den – til å ikke gjøre noe feil eller galt, og faktisk gjøre noe riktig? Man skal være forsiktig med å gi staten lillefingeren uten å ha sikringer på plass som forhindrer den fra å ta hele hånda. Staten fungerer ikke som en talsperson for det som er i allmennhetens interesse. Den består som sagt av individer med egne interesser, som styrer dets kurs som aktør i samfunnet.

Dernest kan vi se på de negative insentivene, altså desinsentivene. Hvilke straff får staten – igjen, individene i den – om den gjør noe feil eller galt? For det blir jo ikke noe bedre om den ikke får dette. Dersom staten setter 1000 mennesker ufrivillig i karantene. Senere finner vi ut at staten gikk langt utenfor sitt ansvarsområde. Samtidig var det godt innenfor marginene om den bare hadde satt ti eller 50 mennesker i karantene. Hvilke konsekvenser får dette for staten? Hvis det ikke får noen konsekvenser, hvilke desinsentiver har staten til å gjøre feil?

En statlig reaksjon på krisesituasjoner kan være en medisin med  verre bivirkninger enn den foreskriver. Sperring av grenser er for eksempel en vanlig reaksjon, men den kommer med tilhørende problemer. Hvem skal frakte varene vi trenger over grensene? Effekten av slike tiltak har enorm innvirkning på verdensøkonomien, og nytten bør overgå ulempen. Utfordringen er å ha fungerende statssystemer som generer totalt sett nyttige tiltak.

Å produsere det utfallet man ønsker, er svært vanskelig. Når og i hvilken grad en stat som aktør bør forgripe seg på individets frihet? Det er viktige og relevante spørsmål for liberale. Hva som er passende tiltak er avhengig av svarene man gir på disse spørsmålene som. Det er ikke innenfor min kompetanse å svare på disse. Jeg legger simpelthen fram en metode å tenke over problemstillingen på. Leseren oppfordres til å forsøke å gjøre research og gi egne svar.

Dersom staten – atter en gang, individene i den – har få eller svake insentiver til å gjøre riktig, og likeså få eller svake desinsentiver til å gjøre feil, burde liberale være forsiktig med å ta i bruk statlige midler for å håndtere krisesituasjoner. Den er trolig ikke skikket til å løse oppgaven.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments