#, Magasin

Du og jeg husker feil

Vi kan ikke stole på våre minner. Det skaper problemer og fører til konflikter.

Jeg så nylig en interessant dokumentar om menneskers minner om hva som har skjedd. Den er interessant for å forklare prosesser innad i politiske organisasjoner og mellom politiske partier. Jeg så den på NRK under navnet Falske minne., originaltittelen er The Memory Mirage. Du kan se den nedenfor, det er vel anvendte 52 minutter.

Filmen dokumenterer hvordan og hvorfor mye av det du husker er feilaktig. Du husker 11. september 2001 svært godt, men nesten halvparten av detaljene dine er nok feil. Du husker at det skjedde en forbrytelse, men din beskrivelse av gjerningsmannen kan bli påvirket og dermed feil. Troen på at mennesker husker riktig, har sendt mange uskyldige mennesker i fengsel.

Dette skyldes at siden man ikke kan huske alt, så fyller man ut med ting som gir mening. Minnene endrer seg litt, gradvis, etterhvert som tiden går. De fleste endringene skjer i løpet av det første året og deretter blir man veldig sikker på at man husker riktig.

En organisatorisk konflikt i Liberalistene

På landsmøtet i Liberalistene i 2018 ble lederen gjenvalgt med en stemmes overvekt etter en lang organisatorisk konflikt. Jeg var ordstyrer på landsmøtet i 2017 og visste at jeg igjen skulle være ordstyrer på neste landsmøte. Når jeg skal være ordstyrer, går jeg inn i en tilstand av formell nøytralitet. Det betyr at jeg ikke deltar i debattene på forhånd, og etterstreber en best mulig kontakt med begge sider i konflikten. Alle skal føle seg korrekt behandlet.

Så godt som alle andre var imidlertid svært delaktig. Det var krangling, påstander og lange beskrivelsen av hva som hadde skjedd og hvem som hadde gjort ditt og ikke gjort datt. Jeg snakket mye med folk på begge sider. Alle var forurettet og mente at det var de andres skyld. Oss gode som vil partiet vel mot de andre som vil rive ned partiet.

Artikkelforfatteren annonserer vinneren av ledervalget på Liberalistenes landsmøte 2018.

Det interessante er hvor forskjellig personene på de to sidene hadde oppfattet prosessen i forkant av landsmøtet. Begge mente at de hadde oppført seg mer eller mindre korrekt mens de andre hadde gått langt over streken. Nå, to år senere, er hovedinntrykket mitt fortsatt at det oppfattes på samme måte av de mest involverte i maktkampen. Selv om de fleste har senket skuldrene, og latt historie være historie.

Len deg så tilbake og tenk på innholdet i dokumentaren. Kan det tenkes at sentrale folk på begge sider har gale minner fra det som skjedde mellom landsmøtene i 2017 og 2018? Mest sannsynlig husker alle involverte feil når det gjelder mye av det som skjedde.

Det er imidlertid ikke slik at feiloppfatningene er nøytrale. Mennesker har en sterk tendens til å tolke ting til sin fordel. Til å legitimere sine egne handlinger. Det er nok slik at mennesker på begge sider gikk litt (mye?) over streken. Det er da behagelig å ha en hukommelse som gjør ens egne handlinger bedre og de andres verre.

Kanskje vil det være lurt å være tilgivende overfor andre menneskers handlinger? Kanskje husker du feil når det gjelder det gale de gjorde?

Jeg har stadig mer rett. Eller?

Kanskje jeg også har feilaktige minner om det som skjedde? Jeg hadde jo en favoritt i ledervalget. Jeg deltok ikke i de offentlige kranglene, men kanskje jeg gjorde andre ting som jeg ikke lenger husker?

Jeg har en usedvanlig god hukommelse. Det er bra, men de gjør jo også at jeg tenderer til å stole litt ekstra på min oppfatning av fortiden. Siden jeg husker godt og du husker mindre godt, så må jo jeg ha rett? Eller?

Når en annen og jeg husker ulikt om noe som skjedde, må minst en av hos ha feil. Minst en. Ofte er det slik at begge har en litt gal erindring. Dette bør ha konsekvenser for hvordan man behandler ulike oppfatninger av virkeligheten.

Bør man tolke andre i beste mening?

Jeg er ofte overrasket over hvor redde mange er for innvandrere. Hvor negative holdninger de har til mennesker som har flyttet til Norge for å få et bedre liv.

Når jeg tenker på innvandrere, tenker jeg gode tanker. Ekteparet som solgte meg indisk mat mens deres lille barn løp rundt og lekte. Han fra Dubai som selger meg pizza og synes det begynner å bli kaldt i Norge når gradestokken kryper under 20 grader i slutten av august. Alle elevene mine som har foreldre født utenfor Norge eller selv har innvandret. Fulle av liv, håp, drømmer og godhet. Deres foreldre som er akkurat som innfødte foreldre. Vanlige mennesker som ønsker at det skal gå bra med barna sine. Jeg ser for meg hun som vasker etter oss. Han som kjører trikken. Min fastlege. Tidligere kolleger fra da jeg jobbet nattevakt under studietiden.

Jeg elsker innvandrere og har et utrolig godt bilde av dem. Så er det de som er redde for innvandrerne. Husker de alle de forferdelige historiene som de har lest i avisen? Fyller de ut bildet med personlige fordommer? Lager de seg andre minner enn de jeg har når det gjelder innvandrere til Norge? Hvem av oss tar feil?

Jeg har nettopp sett American History X på Netflix, mens jeg hadde en pause i skrivingen av denne artikkelen. En god og sterk film om rasisme og hat. Den handler også om hvordan et bilde av andre mennesker formes og endres.

Traileren til “American History X”.

Det er viktig å være klar over at ens virkelighetsoppfatninger kan være påvirket av falske minner om fortiden. Det er ikke uten grunn at jeg er ekstra glad i dette sitatet fra Robert Nozick:
“[I]ntellectual honesty demands that, occasionally at least, we go out of our way to confront strong arguments opposed to our views.” (Anarchy, State, and Utopia, s. x)

Kanskje det er på tide å slutte å tenke på politiske fiender som dumme eller onde? Kanskje er de rett og slett velmenende mennesker som har andre erfaringer om hvordan verden er skrudd sammen?

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments