Gjennom dystopiske romaner om spektakulære individer – og deres bestrebelser mot et samfunn som står i deres vei – formidler Ayn Rand sin politiske filosofi: objektivismen. For meg er det et spørsmål om humanfilosofi.
Ayn Rand formidlet storparten av sin filosofi gjennom romaner. Hvert avsnitt i disse kan og bør leses nøye. I denne artikkelen skal jeg imidlertid ta for meg hennes humanfilosofi og hvordan denne danner et definerende grunnlag for hennes politiske filosofi. Ayn Rand er etter min mening uovertruffen blant liberalister i sin kobling av humanfilosofi og politisk filosofi.
Først noen begrepsavklaringer
Politisk filosofi er den delen av filosofien som tar for seg problemstillinger som omhandler hvordan individer forholder seg til hverandre i samfunnet, samt statens forfatning og oppgaver. Humanfilosofien på sin side tar for seg mennesket, og begreper som fri vilje, lykke og lidelse. Humanfilosofien er grunnlaget for etikk.
Dydsetikk er særlig opptatt av individets moralske karakter. For å bli et godt og lykkelig menneske må man ifølge dydsetikken bygge moralsk karakter ved å tilegne seg bestemte dyder og handle deretter. Dydsetikk har sitt motstykke i deontologi og utilitarisme som søker å formulere allmenne prinsipielle kriterier for å vurdere hva som er riktig og hva som er galt.
Etisk egoisme
Egoisme – som forbindes med negative konnotasjoner – er ifølge de flestes oppfatning når en kun tenker og handler for ens eget beste. Egoismens motstykke er altruismen hvor man er uselvisk og først og fremst tenker på andres ve og vel. Ayn Rand var dydsetiker og fremhevet realisme, fornuft og egeninteresse som dyder. Følgelig forkastet hun gjengs oppfatning av begrepene egoisme og altruisme, og argumenterte for at egoisme ikke bare var rasjonelt, men også etisk.
Ayn Rand forsto at gjengs oppfatning av begrepene egoisme og altruisme er en annen enn hennes egen. Hun mente imidlertid at en slik begrepsbruk forringet vesentlig filosofiske motsetninger. Hun forfektet at etisk egoisme representerte realistiske, fornuftige og egeninteresserte individer som verken ofret andre for seg selv eller seg selv for andre.
Å drøfte Ayn Rands filosofi ville trolig vært enklere hvis hun hadde valgt et mindre belastet begrep. Ayn Rand selv mente at å utfordre og korrigere premisset for begrepet egoisme er en nødvendighet all den tid altruisme er den dominerende normative teorien for hva det vil si å være et godt menneske.
Hva så?
Rands humanfilosofi danner grunnlaget for hennes politiske filosofi. Rand som dydsetiker vektla individuell moralsk karakter. Hennes politiske filosofi kommer til syne i fortellinger om karakterer med stor grad av dyd – etter Ayn Rands kriterier – sine relasjoner i, møte med og refleksjoner omkring samfunnet.
Mest kjent er trolig den kryptiske setningen fra Ayn Rands magnum opus Atlas Shrugged (1957): «Who is John Galt», som stiller spørsmål ved dyktige individers incentiver i samfunnet. Hva skjer når individer med høy moralske karakter, eksepsjonelle egenskaper og ekstraordinær vilje til innsats (les: de som beveger verden) ikke lenger makter?
Noe mindre kjent – men minst like god etter min mening – er fortellingen om den kreative arkitekten Howard Roark som nekter å la seg begrense. Ayn Rand beskriver sitt syn på kreative individer som følger i The Fountainhead (1943): «A creative man is motivated by the desire to achieve, not by the desire to beat others.»
Hvis individets moralske karakter, egenskaper og innsats er utgangspunktet for genuine prestasjoner, er et liberalistisk kapitalistisk samfunn best egnet til å fremme nettopp flest mulig og best mulig genuine prestasjoner. Dersom samfunnet i for stor grad står i veien for dem som kan bevege verden, kan vi risikere mye.
Kjøp dette settet med 5 bøker av Ayn Rand, inkludert hennes fire romaner. På grunn av koronakrisen sendes ikke disse til Norge nå.
