Meninger

Ikke alle smittevernstiltak er født like

What would John Stuart Mill think about today's campus free-speech ...
John Stuart Mill.

I vår kjære og kjente politiske filosof John Stuart Mills klassiker “On Liberty” fra 1859, gjør Mill to inndelinger over makt mot individet. Samfunnet har to måter å begå makt mot individet på: Den sivile makten er en type maktbruk der myndighetene i et land slår igjennom med lovendringer og juridiske grep. Den sosiale makten er på en annen side en type maktbruk der stigmatisering og andre psykologiske mekanismer brukes av de menneskene rundt oss vi møter på i hverdagen.

I disse koronatider er det viktig for liberalister å gjøre Mills gamle skille relevant igjen. Det gjør at vi forholder oss konkrete i hva vi kritiserer ved de offentlige tiltakene, og i forlengelse av det, hva vi ikke kritiserer. Argumentene våre blir på den måten gode og treffsikre. Noen smittevernstiltak er det myndighetene som pålegger oss, andre ikke.

Enkelte smittevernstiltak er vanskelige å forsvare for en liberalist, som forbud mot yrkesutøvelse og forbud mot bruk av egen eiendom, eller å dele ut større summer til bedrifter som gamblet på å ikke ha nok penger i bakhånd til en krise. Det er nemlig disse tiltakene Mill ville snakket om som en type sivil maktbruk. Man bruker statens lovhånd til å få til samfunnsendringer, heller enn å basere seg på frivilligheten.

Men, andre smittevernstiltak, er helt frivillig å følge. Dette er tiltak som er gjennomført liberalisme – liberalisme i praksis. Å unngå offentlige rom i så stor grad som praktisk mulig, og å holde avstand til andre, er eksempeler på dette. Dette er frivillige, rasjonelle valg den enkelte har tatt i møte med en fiende med noenlunde ukjent skadepotensiale. Mill ville kanskje sagt at disse tiltakene er underbygget av det sosiale samfunnets egen evne til å ta ansvar.

Mill ville også ha skilt melllom sin kritikk over de smittevernstiltakene som er basert på tvang og de basert på frivillighet. Det er ukorrekt, upresist og unyansert – ja, rett fram uærlig – å ta dem alle under ett, i én eneste svær grøt av generell kritikk. De er ikke like, sett med liberalistiske øyne.

Det var sterkt redusert omsetning på blant annet restauranter lenge før det ble iverksatt noe forbud. Så det er i liten grad det offentliges tvangsbaserte tiltak som har hovedskylden i at næringslivet har fått seg en saftig knekk, selv hvis man faktorerer inn dominoeffekten forbudene har hatt. I hvert fall har de ikke ene og alene skylden. Det er klart, det som er innført av slike tiltak hjelper ikke på problemene, men i all hovedsak er dette drevet av mennesker som tar epidemien seriøst, går i hjemmekontor, og heller ofrer litt luksusforbruk for å sikre seg og sine.

Fil:Hygieneplakat smittevern.pdf
Vi er ekstra påpasselige.

Sagt på en annen måte: Mennesker har tatt anbefalinger og handlet frivillig for å beskytte seg og andre rundt seg. Kundene uteblir da for bedriftene. Dette, helt frivillig. Som en konsekvens, har bedriftene rundt om i det ganske land, mistet kundene sine, og dermed har bedriftet sett mindre utsikter til omsetning enn tidligere, sammenlignet med når aktivieten i økonomien var høyere.

Dette er ikke noe vi med rimeligheten i behold kan gi regjeringen støyten for. Markedet reagerer på individenes adferdsendring. Børsen var i kjelleren lenge før krisepakkene ble vedtatt. Kanskje bør folk kjøre en kronerulling for å redde bedrifter de vil ha der i framtida, uten å få noe igjen for pengene, om de er bekymret for at mange bedrifter skal dø ut?

Akkurat som at barene og ølbryggerier, tobakksselskapene og snusselskapene går ned i omsetning fordi mennesker unngår alkohol, lar være å røyke og snuse, så går restaurantene, frisørsalongene og treningssenterene i minus fordi folk unngår hverandres nærkontakt. Dette er først og fremst styrt av den enkeltes holdninger, ikke staten.

Stenging av offentlige bygg, som skoler og barnehager, er for en liberalist et gråsoneområde. Det er ikke greit å stenge private firmaer i disse bransjene med tvang, men det offentlige har et ansvar for egne skoler og barnehager. Om vurderingen der er at det ikke er tilstrekkelig trygt for barn og ansatte til at det kan holdes åpent, er det nok lurt å holde dem stengte inntil det blir relativt trygt igjen. Sikkerheten til de ansatte bør ha særdeles høy prioritet, ellers risikerer en jo i praksis å true blant annet lærere med sparken om de ikke utsetter seg for en smitterisiko som frarådes ellers i samfunnet.

En stat hvor konklusjonen hadde vært at skolene skal holde åpent, koste hva det koste vil, fordi det koster verdiskapning å stenge dem en periode, virker langt mindre liberalistisk enn en løsning hvor det er hensynet til skolene selv som vektlegges. Liberalister liker å si at skolene vet best selv, og i dette tilfellet virker det som de på de skolene der det er endel smitte, er fornøyd med at de slipper å holde åpent. Det er trolig dette som hadde vært løsningen om skolene hadde vært helprivate.

Til en balansert diskusjon hører det også med å trekke fram gode sider ved det offentliges håndtering, hvis og når de finnes. I krisepakkene finnes det mange tiltak liberalister stiller seg bak, også av andre grunner enn at de er frivillige. Avgiftslettelser tas eksempelvis imot med stor takk, i hvert fall om en greier kutte tilsvarende i utgiftsposter dersom endringene skal være gjeldende over tid.

Andre tiltak er også milde varianter av noe som fort kunne vært verre, om en virkelig ønsket en rød løsning. Det er billigere for skattebetalerne at staten tilbyr seg å låne penger til bedrifter, enn at det gis som stønad.

I sum står ikke de norske smittevernstiltakene fullt og helt til stryk, men de er heller ikke noe å rope hurra for. Når alt kommer til alt, er det en del unødvendig pengebruk og et par unødvendige forbud fra statens side, men samtidig har man i høy grad hatt tillit til at befolkningen har dratt sine egne tøyler og vært med på dugnaden. Frivillig, selvsagt.

Dette er det jeg tror. Realiteten er vel at vi ikke egentlig vet i hvor stor grad regjeringens tvangstiltak har lagt lokk på økonomien. Ennå er det for tidlig å si noe med særlig høy grad av sikkerhet. Imidlertid går det an i framtida å bruke andre land til å sammenligne oss med. Si at Sveriges nedgang er 10 prosent av økonomien, mens Norges nedgang er 15 prosent, justert for befolkningstall. Da er den reelle nedgangen estimert til å være cirka 5 prosent (altså skyldes bare 1/3 av den økonomiske negangen tvang).

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments