Alle land har stor nytte av en fri og uavhengig presse. De spiller en viktig rolle i et samfunn som vaktbikkjer – den 4. statsmakt – når de graver opp informasjon for å sette søkelyset på problemer og positive hendelser, som skjer både i vårt langstrakte land og der ute i den store verden. De bidrar til opplysning.
Man skulle tro at en slik tjeneste, med et slikt formål, er noe som er særdeles ettertraktet. Likevel holdes tradisjonelle medier i dag kunstig i live gjennom en nasjonal pressestøtte. En pressestøtte på godt over 2 milliarder kroner, i direkte og indirekte støtte.
Pressestøtten er nemlig todelt: Mediene får direkte subsidier på 427,3 millioner (2020), mens deler av subsidiene er et momsfritak på papiraviser (som diskuterbart går under betegnelsen subsidie). Denne utgjør hele 2,3 milliarder (ifølge NOU 2019:11). Og 40 prosent av momssubsidiene ender opp hos Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet, noe som utvilsomt er et massivt konkurransefortrinn.
Ikke bare det, men det er nå forespurt å øke disse subsidiene ytterligere grunnet koronatiden.
Pressestøtten bringer opp mange spørsmål og utfordringer
Hvorfor er det i det hele tatt nødvendig med en statlig subsidie i næringen? Etterspørselen er der: Ifølge tallene fra Mediebedriftens Landsforening leser 83 prosent av Norges befolkning norske aviser enten på papir eller digitalt. Er ikke mediene levedyktige på egenhånd? I så fall, hvordan kan dette ha seg?
En av utfordringene de redaktørstyrte, tradisjonelle mediene møter på, er evnen til å omstille seg til et digitalt medium – spesielt det å effektivt ta i bruk sosiale medier. Det er ikke like mange som er interessert i papiraviser i dag som det var før. 70 prosent av den digitale trafikken er på mobil. Økning i digital trafikk er i takt med papiravisens nedgang.
Omstillingen i markedet skjer nå. Den skjer enten redaktørene liker det eller ei. Så hvorfor blir ikke også de like gode til å ta i bruk Internettets verktøy, slik alternative medier og uavhengige aktører i høy grad klarer? En grunn kan være at de ikke i like stor grad føler presset til å omstille seg når de likevel ikke har den samme risikoen for tap siden de får denne statlige støtteordningen.
Tjenesten anses å være en samfunnstjeneste
Et argument man gjerne møter på fra politikere, er at pressen er en essensiell oppgave til tjeneste for samfunnet. Pressen er ikke en vare eller et produkt som skal selges på markedet. De etablerte mediene får innvilget støtten basert på de noe grå linjene, rett og slett fordi de er for viktige til å ikke økonomisk støttes, argumenteres det for.
Politikerne blir presset til å redde norske medier; til å bruke våre skattepenger for å betale for utfordringer og eventuelle tap. For hvis ikke har vi visstnok ikke en “fri presse”. Slik lyder argumentet. Men hvorfor er det staten som skal redde pressen, og ikke markedet? Hvorfor er dette skattebetalernes ansvar, og ikke redaktørene og aksjonærene? Hvorfor skal folk tvinges til å betale for produktet?
Dette er problematisk av flere grunner: Man tar ikke hensyn til tilbud eller etterspørsel. Ei heller behovet for å omstille seg, bli bedre eller ta hensyn til konkurrenter. Dette er mye av forskjellen på sosialismen og kapitalismen: Hvis en bedrift går dårlig på sosialistiske premisser, så vil man bruke skatt og tvang slik at du enten ikke har noe valg i å kjøpe det. Man har også gjerne et monopol som gjør at du må plukke opp regningen for deres tap og dårlige økonomistyring. Hvis en bedrift går dårlig i et kapitalistisk samfunn, vil de prøve å forbedre seg og tilpasse seg befolkningens behov. Og klarer de ikke dette, da må de gå konkurs.
Mediene må også tjene penger
Det er ingen menneskerett å holde liv i en bedrift som folk ikke er villig til å holde live i. Dette gjelder også avisene. Det er klart surt for mennesker å miste sin jobb, og at aksjonærer taper penger. Konkurser er dog helt nødvendig. De gir plass til at noe nytt og bedre kan komme på banen. Noe som tilbyr noe mennesker faktisk er villig til å bytte deres penger, og derav tid, for. Noe som reelt bidrar til verdiskapning på en kostnadseffektiv måte.
Det ideologiske argumentet er mer rett frem: Det er utvilsomt umoralsk å tvinge noen til å betale for noe de ikke ønsker å kjøpe frivillig, uansett hvor mye en tredjepart anser varen eller tjenesten som viktig. Man kan ikke begrunne kunstig etterspørsel gjennom pressestøtte med ordene viktig samfunnsoppgave. Det finnes nemlig svært mange bedrifter som har en viktig samfunnsoppgave. Derfor er man villig til å betale for varen eller tjenesten. Viktigheten ligger i etterspørselen.
Sist, men ikke minst: Har man virkelig en “fri presse” når denne frie pressen er avhengig av staten og statlige støtteordninger?
I partiundersøkelsen fra 2019 kom det frem at det blant norske journalister er en stor overvekt av dem som ligger på venstresiden. Cirka 76 prosent. Dette paradigmet viser seg stadig i tema og spørsmål relatert til politikk. Sjeldent ser man pressen stille seg kritisk til det offentlige både når det gjelder pengebruk, bestemmelser, løsninger, og så videre. Det blir litt som å kjefte på sjefen din – da biter du hånden som mater deg. Dette er med på å forme samfunnsdebattene, og påvirker i stor grad leserne. Man får dermed en skjev journalistikk fordi journalistikken ikke er tilfredsstillende nøytrale.
Jeg ønsker å fjerne pressestøtten for å få en virkelig fri og uavhengig presse. En presse som livnærer seg av kunder, ikke av politikere. Da står folk fritt til å betale for det de selv liker å lese. Vi får en presse som ikke er knyttet opp mot det offentlige, og som produserer et mer nøytralt nyhetsbilde.
For om pressen skal kunne kalles for fri, så må den være fri fra politisk påvirkning og fri fra økonomisk støtte hentet fra tvang.
Stian Vik
Fylkesleder, Liberalistisk Ungdom Rogaland
