Da den første «Earth Day» ble arrangert 22. april 1970 mente både arrangører og deltakere at verden ville gå under. Siden har dommedagsprofetiene vært mange, uten at noen av dem kan sies å ha vært riktige.
Tvert imot vil mange i dag argumentere for at verdens klima- og miljømessige tilstand er under bedring. Kanskje ikke i den grad eller i den hastighet mange måtte ønske, men tross alt under bedring. I likhet med dommedagsprofetier for femti år siden og frem til i dag er nok også nye dommedagsprofetier uriktige. Det er ille nok i seg selv, men vel så problematisk er polariseringen det bidrar til av et politisk emne vi alle i utgangspunktet er opptatt av og positive til.
Jeg har mange venner, kollegaer og bekjente som – i likhet med stadig flere unge mennesker – er særlig opptatt av klima og miljø. I diskusjoner med dem har jeg oftere enn ikke kommet frem til at vi stort sett er enig i hva som bør være målene, selv med ulike utgangspunkt og ulike tiltak for å nå målene – det så være om vedkommende er kommunist, liberalist eller medlem av Miljøpartiet de Grønne.
Der enkelte imidlertid mister meg – og trolig de fleste andre òg – er når de forfekter tilsvarende dommedagsprofetier som tematisert ved «Earth Day». Når slike premisser foreslås som grunnlag for diskusjon, tror jeg at de fleste fremmedgjøres, av den enkle grunn at det oppleves som mer religiøst enn plausibelt. Dermed har vi polarisering mellom de som tror og de som ikke tror, og spørsmålet blir i hvilken grad man tror (på menneskeskapte klimaendringer). Det er en unyttig øvelse.
Etter min mening er både ivrig miljøengasjement og klimaskepsis legitime standpunkter. Selv forholder jeg meg agnostisk, rett og slett fordi jeg selv ikke er kompetent til å si hva som er riktig og hva som er galt; et moment mange kan vurdere å ta inn over seg. Jeg argumenterer imidlertid for at uavhengig av dette er ingen mot klimaet eller miljøet, og dersom vi kan enes om noen enkle premisser vil diskusjonen bli mer fruktbar:
- Klima og miljø er ikke det samme, om enn uløselig sammenknyttet. Mens klima i utgangspunktet er et spørsmål om helhetlig værmønster over tid er miljø ytre livskår for en populasjon.
- Gode tiltak et sted kan være miljøforbrytelser et annet. Norsk elbilpolitikk er et godt eksempel hvor vårt lokale miljø utvilsomt forbedres, mens miljøet i Kongo, ifølge Nobelprisvinner dr. Denis Mukwege, forverres vesentlig. Derfor bør man forutsette at klima og miljøpolitikk er et globalt spørsmål, ved mindre målet er å kun forbedre lokalmiljøet et bestemt sted på bekostning av et annet.
- Uansett hvor klimaskeptisk, -fanatisk eller -agnostisk (som undertegnede) man er, bør man anerkjenne at det er mulig at man helt eller delvis tar feil. Jeg tror derfor at man bør være føre var i både den ene og den andre retningen. Dersom de som er mest skeptiske tar feil, kan fravær av tiltak vise seg å være en fatal feiltakelse. Dersom de som er mest fanatiske tar feil, kan man i iveren forhindre livsviktig innovasjon og verdiskapning i markedet.
Ved å legge disse, og sikkert mange flere, fornuftige premisser til grunn tror jeg at vi kan oppnå en mindre polarisert debatt, og slik enes om tiltak som bidrar til ønsket måloppnåelse. Ingen er mot klimaet eller miljøet.
