Nyheter

Første private oppskytning!

På lørdag ble NASA-astronautene Bob Behnkin og Doug Hurley skutt opp til den internasjonale romstasjonen ISS. De dokket med ISS søndag ettermiddag. Det er noe av en merkedag fordi turoperatøren var Elon Musks private romselskap SpaceX – ikke en romsupermakt som USA, Russland eller Kina. Det var også første bemannede romferd fra amerikansk jord siden romferjeprogrammet ble avsluttet i 2011.

Oppskytningen av Bob Behnken og Doug Hurley til ISS 30/5-2020.
By NASA/Joel Kowsky –
https://www.flickr.com/photos/nasahqphoto/49953835192/in/photostream/,
Public Domain, Link

Det siste tiåret har man basert trafikken til og fra ISS på fjerdegenerasjons russiske Soyuz-kapsler, som fløy første gang i 1967. Disse har blitt tilbudt kommersielt i mange år, men selv gammel teknologi øker i pris uten konkurranse.

Amerikansk romfartsindustri har på sin side vært preget av en de facto monopolsituasjon i mange år, med dertilhørende mangel på innovasjon, og ikke minst et kostnadsbilde uten fornuftige proporsjoner. NASAs anbudskonkurranser har hatt svært høye terskler for å delta, og har dermed i stor grad endt med å akseptere prisingen fra det etablerte industrikonglomeratet United Launch Alliance (ULA) de siste årene. ULA er et romteknologisamarbeid mellom gigantene Boeing og Lockheed Martin. Man kunne med ordene i behold omtale det som et kartell. SpaceX har introdusert konkurranse i dette markedet, og har med god margin slått Boeing i kappløpet om å tilby bemannede romferder fra amerikansk jord. Det er i seg selv imponerende fra et nytt selskap.

ULA priser en utskytning til bane rundt jorden (LEO) på maks 28,7 tonn med Delta IV-Heavy, til 350 millioner dollar. Denne listeprisen er urealistisk lav, men kom etter kritikk for tidligere prising mellom 400-600 millioner. I tillegg til prisen per utskytning får ULA et ‘standby-honorar’ for å opprettholde utskytningskapasiteten på ytterligere én mrd dollar i året.

SpaceX Falcon Heavy opererer med en listepris på 150 mill for inntil 63,8 tonn til LEO som tilbys alle betalende kunder uten noe tilleggshonorar. Prisen gjelder for øvrig for oppskytninger tilsvarende ULAs, der løfterakettene ødelegges i oppdraget. Kan løfterakettene landes igjen etter utført oppdrag, blir det rimeligere.

SpaceX’ uttalte formål som selskap er å spre sivilisasjonen over flere planeter – i første omgang Mars. De er allerede i full gang med å iterere over neste romskip som skal fylle nettopp dette formålet – det 100% gjenbrukbare romfartøyet SpaceX Starship, som for tiden gjennomgår tidlige tester i Boca Chica, Texas. Det er tenkt som et koloniseringsfartøy som kan frakte mange titalls kolonister til Mars, og rager 120 meter over plattingen på utskytningsrampen. Oslo Plaza er til sammenligning 117 m høyt (dog med en mer konvensjonell standard på rommene).

By ThorennOwn work, CC BY-SA 4.0, Link

En av SpaceX mest plausible konkurrenter jobber også under en hårete formålsparagraf: Amazon-grunnlegger Jeff Bezos’ Blue Origin har som visjon å industrialisere verdensrommet – altså på sikt flytte industri fra jordoverflaten til bane rundt jorden – eller lenger ut i solsystemet. Felles for SpaceX og Blue Origin er at de tenker på dette som lønnsom forretning i seg selv – i motsetning til å slå seg til ro med å være hoffleverandør for NASA. Og begge selskaps analyser har som forutsetning at kostnadene for romteknologi må ned med mange størrelsesordner. Dermed fokuserer begge på gjenbruk og rutinemessige oppskytninger som brekkstang for å nå målene.

NASA har samtidig gjennom disse årene høstet en del lærdom om hvordan komplekse offentlige anbud kan gjennomføres bedre. De facto-monopolisten ULA har levd godt på cost-plus kontrakter med NASA, som har gitt vidt spillerom for økte kostnader underveis. I dag vrir NASA pengebruken mer over mot å bidra med mer beskjedne beløp til flere aktører i prosjektstøtte, i kombinasjon med milepæler underveis som enten kvalifiserer eller ekskluderer ulike konkurrenter for videre deltakelse. Dette konseptet har fordelen av både å spre risikoen på flere industriaktører, bidra til reell konkurranse på sikt heller enn konsolidering rundt én vinner, og i sum mindre pengebruk for skattebetalerene. Helgens dokking med ISS og en trygg retur ned igjen, er siste milepæl for SpaceX for å sertifiseres for Crewed Flight-programmet til NASA. Samtidig har NASA båret kun en brøkdel av utviklingskostnadene selv. Boeing er fortsatt et år eller to unna å fly astronauter på sin CST-100 Starliner.

Da romferjeprogrammet ble avsluttet, begynte NASA arbeidet med Space Launch System (SLS). Her ønsket man å gjenbruke teknologi fra romferjene og lage et standardisert utskytningssystem for super-heavy lift og bemannende ferder til månen og Mars. Prosjektet har pågått siden 2011 og har så langt kostet 20,3 mrd 2020-dollar uten at man er i nærheten av å kunne skyte ut noe som helst. Det er avsatt 2,5 mrd for 2020 alene, og det er forutsatt at programmet fortsetter til minst 2030 for å nå målene. Projiserte kostnader per utskytning er mange ganger høyere enn hva SpaceX kan tilby kommersielt i dag (rett nok er også ambisjonene for kapasitet noe høyere, men det er samtidig et system som f eks ikke legger opp til gjenbruk av løfterakettene).

Mange har tatt til orde for at det vil være lønnsomt å legge ned hele programmet og spise kostnadene som har påløpt. Ikke bare er det svært dyrt – SLS-konseptet slik det foreligger er også for en stor del utdatert. Det vil sannsynligvis være mer regningssvarende å satse på private aktører som har demonstrert større innovasjonsevne, og med sunnere forretningsmodeller enn å leve av NASA alene.

Elon Musk har oppgitt utviklingskostnaden for Falcon 9-programmet (bæreraketten for oppskytningen på lørdag) til ‘over 500 millioner dollar’. Den er utviklet av og for SpaceX med private midler – uten statlig støtte (ok, både NASA og Pentagon er kunder av SpaceX, og har i så måte bidratt til inntjeningen senere. Men for hvert oppdrag de har bestilt fra SpaceX har de betalt betydelig mindre enn alternativet). Falcon Heavy er en videreutvikling basert på tre Falcon 9 løfteraketter

Dersom NASA eller deres tradisjonelle hoffleverandører i ULA hadde levert noe slikt til en tilsvarende kostnad, ville jubelen stått i taket i alle 49 delstater som er tilgodesett med en liten del av gårsdagens romindustri. Men det er naturligvis også helt usannsynlig. De har frem til nå levd av, for og med tunge politiske hensyn i alt de har foretatt seg. Det dreper både innovasjon og lønnsomhet – selv på de prisnivåene de har operert med.

Så kan man spørre seg om det er en rimelig statlig oppgave å operere et romfartsprogram?

Neppe. Men NASA har i alle fall begynt å rydde skapene sine for de mest iøyenfallende skjelettene, og er nå i posisjon til å oppnå mer for mindre ressursinnsats. Dersom SpaceX og Blue Origin lykkes med sine ambisjoner på sikt, vil fort NASA i nåværende form være overflødig.

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments