Magasin

De faktiske rasehaterne

Nynazister blant oss | ARK Bokhandel

Harald Klungtveit har skrevet en god bok om en den såkalte nordiske motstandsbevegelsen, en råtten gjeng som forhåpentligvis ikke får det samme fotfeste i Norge som i Sverige.

BOKANMELDELSE
Nynazister blant oss: på innsiden av den nye høyreekstremismen
Harald S. Klungtveit
Kagge forlag, 2020
236 sider

Nordmenn flest satte kaffen i halsen da et titalls medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) marsjerte nedover hovedgaten i Kristiansand sentrum under parolen “knus homolobbyen” sommeren 2017. I Sverige har slike demonstrasjonstog forekommet hyppig de siste årene; organisasjonen provoserer med uniform, grønne faner, skjold og nazisymbolikk, og havner ofte i bråk med motdemonstranter og politi.

Gruppen fikk riktignok medieoppmerksomheten de tørstet etter i Kristiansand, men Den nordiske motstandsbevegelsen er et ukjent navn for nordmenn flest. DNM er et mikrofenomen, med et titalls medlemmer i Norge, men gruppen har fått fornyet aktualitet etter at det ble kjent at Phillip Manshaus søkte medlemskap få uker før terrorhandlingene mot stesøsteren Johanne Ihle Hansen og Al-Noor moskeen.

DNM marsjerer i Kristiansand sentrum.

Manshaus‘ kamp for annerkjennelse

Det har vært interessant å følge rettssaken til Manshaus parallelt med å lese om den såkalte motstandsbevegelsen. Gruppen deler hans verdensanskuelse, men sier de tar avstand fra vold. Klungtveit vier siste kapittel i nynazister blant oss til Manshaus og belyser hans korte befatning med DNM.

Tilfeldigheter gjorde at Manshaus’ medlemsprosess ble satt på vent etter at han hadde foretatt et rekrutteringsmøte med DNMs norske ledere. Dette skyldes ifølge Klungtveit interne stridigheter i DNM på dette tidspunktet, som ledet til opprinnelsen av en utbrytergruppe kalt Nordisk styrke. I påvente av å bli tatt opp i DNM gjennomførte Manshaus “aksjonen” sin under et såkalt akselerasjonistisk påskudd. Målet er her å fremskynde en forventet rasekonflikt. Den samme begrunnelsen ble brukt av New Zealand-terroristen Brenton Tarrant, som Manshaus forsøkte å kopiere, og den har gått igjen i de fleste manifestene til høyreekstreme terrorister.

Draps- og terrordømte Manshaus i Asker og Bærums tingrett.

Manshaus ble onsdag dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 14 år. Han ofret dermed sitt frie liv – og tok et annet, et liv han som bror skulle beskytte – for en pervers sak. En sak som bygger på antagelsen om en kommende rasekrig og konspirasjonsteorier om at vestens politiske elite bedriver et europeisk folkemord.

Rettssaken tok en utrolig vending da forsvarer Unni Fries utrykte sterk tvil om Manshaus’ tilregnelighet og brukte det som basis for at han burde frikjennes for mord og terrorforsøk. Dette var et flashback til Torgeir Husby og Synne Sørheims 243-siders sakkyndige rapport som erklærte Breivik strafferettslig utilregnelig.

På ett plan er alle terrorister klin gærne naturligvis, men på et annet plan er de drevet inn i et tankeunivers der slike handlinger oppfattes rasjonelt. Et univers preget av et alarmerende trusselbilde, som de mener ordinære folk, “normies”, villig ignorerer. Vi gjør klokt i å forstå denne ideologien, uansett hvor intellektuelt fallitt den er, for å møte et trusselbilde i endring.

De militantes fellesskap

Klungtveits nye bok om organisasjonen Manshaus ønsket å delta i belyser godt hvordan utilpasse folk søker seg inn i ekstremismens verden. En idéverden som gir dem følelsen av å være viktige brikker i en sivilisasjonskamp. Vi får en god historisk fremstilling av gruppens opprinnelse som, ifølge Klungtveit, startet i 1995 med organisasjonen Nasjonal Ungdom, en gjeng svenske unge menn som ville skape en mer elitistisk bevegelse. Nynazister blant oss avdekker aktiviteten og bakgrunnen til sentrale medlemmer i DNM, organisasjonens struktur og samhandlingen mellom det internasjonale høyreekstreme miljøet.

DNMs politiske visjon er et forent Norden, men de er, akkurat som Manshaus, en imitasjon av lignende utenlandske grupper og tankegods. Til tross for at DNM i Norge består av få folk, har de en omfattende tilstedeværelse på nett: nettstedet deres, Frihetskamp, publiserer tusenvis av artikler med mye engasjement, samt podcast og propagandafilmer. Men spesielt i Sverige har gruppen tatt steget ut av nettuniverset og skapt en virkelig bevegelse, med demonstrasjoner, rekruttering på skoler og i lokalmiljøet, treningsleire og møte- og aksjonsvirksomhet.

Gruppens ledelse har endog samlet seg i Ludvika i Sverige, der de klarte å få lederen Per Öberg valgt inn i kommunestyret gjennom å kuppe den åpne listen til Sverigedemokratene, etter at partiet fikk flere mandater enn de hadde kandidater i kommunen. Også DNMs norsk leder, Haakon Forwald, som har bakgrunn fra Black Metal-miljøet, har emigrert dit. Den tilsynelatende disiplinære organisering har gitt gruppen foregangsstatus hos kjellernazister i andre land.

Ifølge Klungtveit øker samhandlingen mellom ekstremister utenfor nettet og landegrenser. Høyreekstreme i det europeisk-amerikanske idéfelleskapet har tatt steget ut av den virtuelle virkeligheten og inn i reelle konflikter, som i Øst-Ukraina, der også et titalls fra Skandinavia har kjempet for både pro-russiske separatister og Azov-regimentet. Dette understøttes av FBI agent Ali Soufan, som estimerer at opptil 17 000 utenforstående nasjonalister fra hele verden har deltatt i paramilitære grupper på begge sider av konflikten i Øst-Ukraina

Ekstremismens appell

Klungtveit fokuserer i mindre grad på DNMs ideologi og mer på menneskene bak organisasjonen. Vi slipper heldigvis slitne klisjeer om ensomme ulver som søker fellesskap på nettets mørkeste kroker. Til gjengjeld får vi et mer autentisk innblikk i sentrale personers brokete fortid og virkelighetssyn, gruppens interne og eksterne kommunikasjon og historier fra avhoppere.

Boken flyter godt fordi leseren ikke druknes i uvesentlige detaljer. Det blir riktignok i overkant mye obskure eksempler fra anonyme Twitter-brukere som har sagt drøye ting om jødene, men dette danner samtidig et viktig bilde av denne absurde nettkulturen til utenforstående. Nettet er tross alt grunnstenen i høyreekstremistenes påvirkningskraft.

Boken gir innsyn i DNM-medlemmers interne kommunikasjon, blant annet fra svenskene som detonerte hjemmesnekra bomber utenfor asylmottak i Gøteborg. Til tider er det fascinerende å lese om disse personene, som Victor Melin, den ene av Gøteborg-terroristene – en forvillet pornoavhengig mann som kappet av seg fingeren fordi han fikk tilbakefall. Ofte er historiene forutsigbare og består av den vanlige miksen av brokete fortid, utenforskap, vold og rus. De fleste i gruppens ledelse er tidligere straffedømte; i så måte har DNM likhetstrekk med islamistnettverket Profetens Ummah.

Likevel er DNM en langt mer sofistikert organisasjon enn det voldspregede nynazistmiljøet på nittitallet. Raseideologien står sterkere og pøbeloppførselen står svakere. DNM har imidlertid fungert som en mopp for mesteparten av det nazistiske miljøet. I den norske grener finner man alt fra tidligere skinheads i Bootboys og Vigrid-medlemmer til yngre, mer beleste fascister. De balanserer en hårfin linje mellom å være uttalt anti-vold og voldsromantikere, som når de utrykker støtte til motivene til høyreekstreme terrorister og ansvarliggjør politikerne for hendelsene. Gruppen tar heller aldri avstand fra meningsfeller; DNM tok i mot Ole Nicolai Kvisler med åpne armer etter at han hadde sonet ferdig dommen for drapet på Benjamin Hermansen.

En politisk sekt

Mange av mine venner på høyresiden, også de genuint liberale, har utrykt seg kritisk til Klungtveit, fordi han angivelig benytter strategien til amerikanske venstreaktivister. En strategi som går ut på å demonisere meningsmotstandere ved å fremheve et knippe uheldige sitater og dermed fremstille de verre enn de er. Jeg deler ikke denne kritikken. Når det kommer til posørene i DNM er det knapt mulig å få de til å fremstå noe verre. Klungtveit trekker også et skille mellom DNMs nazistiske tankegods, og andre høyreradikale eller bekymrede innvandringsmotstandere, som han påpeker blir sjokkert av voldsromantikken til de hardbarka ekstremistene.

Det er først når Klungtveit diskuterer Trump og Brexit at aktivismen blir noe mer synlig; det virker påtatt å nevne terrorforsøk av Trump-supportere i en bok om skandinavisk nynazisme. Her flettes også Brexit og “den propagandalignende TV-kanalen Fox News” inn. Men også dette fremstilles på en informativ, redelig måte, ikke minst fordi fokuset er på hvordan disse begivenhetene ble mottatt i det hvite nasjonalist miljøet. Boken er en grundig dokumentar fremfor argumentativ og akademisk. Det er en stor fordel.

Klungtveit beskriver menneskene som utgjør miljøet og lar leseren trekke egne konklusjoner. Juridisk mener jeg det er prinsipielt viktig å ikke forby organisasjoner og meninger, så fremt de ikke er uttalt voldelige. Det er mange måter å møte ekstremister på. Ren fordømmelse uten et videre samspill er nok ikke veien å gå for å imøtekomme folk i slike miljøer. Her utgjør deres nærmeste krets den største forskjellen; vi bør lytte til ekstremister, imøtegå argumentene deres og tilstrebe å tilby et attraktivt sosialt og politisk alternativ. Dette er tross alt marginaliserte folk som ikke utgjør en reell politisk trussel. Jeg tror ikke medlemmene generelt er potensielle Manshaus-spirer som ønsker å begå ondskap. Det virker heller ikke ut som Klungtveit mener dette.

Klungtveit, slik jeg leser han, har likevel to overordnede teser man må ta på alvor: nynazister i Norden besitter et voldspotensial og de drives av fundamentalistiske ideer. DNM er visstnok ingen sosial klubb for mislykkede ungdommer. Medlemmene forventes å aktivt arbeide og ofre seg for organisasjonens idealer i form av dedikasjon og aktivisme.

Det er her jeg tror appellen til DNM og lignende nettverk ligger. Organisasjonen fungerer som et individuelt selvhjelpsprosjekt, der medlemmene forventes å rydde opp i sine egne liv, lese propaganda, være i naturen og trene og slutte med rusmidler. De må unngå såkalt kulturmarxistisk dekadens og bestrebe en “sunn sjel i en sunn kropp” (et nytt buzzord, som den gjengse medlem ikke ser ut til å etterleve). I tillegg er organisasjonen et sosialt meningsdannende prosjekt. Ideologien er både et trygt anker og en overordnet visjon. Identitets- og fellesskapsfølelsen forsterkes av mytene og symbolikken.

Kort forklart beskriver Klungtveit en politisk sekt. Men det finnes neppe en konkret politisk løsning på problemet.

4.2 5 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments