Meninger

La oss begynne å se rasismen på spektrumet

I vikingtiden visste man ikke hvorfor fenomenet torden oppstå. Forklaringen som ble gitt da, var at den norrøne guden Tor kjørte over himmelen med vogna si, noe som lagde voldsomme drønn, altså torden. Ettersom stadig flere spørsmål har blitt besvart av vitenskapen, har behovet for å komme med plausible forklaringer på naturlige fenomener skrumpet inn. Imidlertid er det fremdeles slik at det er mye vi ikke vet om, og en favorittstrategi blant enkelte religiøse i langt tid, har vært en guddom som forklaringsmodell.

God of the gaps” er det engelsk begrepet som refererer til denne strategien, og som pragmatisk oversettes til “hullenes gud”. På spørsmål der vitenskapen og den menneskelige kunnskapen enn så lenge ikke har klart å kommet opp med en fasit, har mange religiøse proponenter en tendens til å supplementere med deres gud(er) som substitutt for mangelfull informasjon. Med andre ord: Fylle inn kunnskapens hull med en guddom.

Den siste tiden i media – med svært mange anekdotiske historier om hverdagsrasisme – har vi muligens sett denne tankefeilen tatt en annen form, i det man kan kalle “god of the racism”, eller “rasismens gud”, om en vil. I stedet for å en guddom som forklaringsmodell, har rasister og rasistiske strukturerer eller institusjoner blitt den nye intuisjonen vår på en rekke urettferdige – men dagligdagse – hendelser som skjer især med fargede.

Spørsmålet blir hva man skal gjøre når disse historiene slenges på bordet i samfunnsdebatten. Hvilke påstander er det som legges fram? Skal man stole på de? I hvor stor grad skal man ta de seriøst? Har journalister et ansvar for å kreve noen beviser før de trykkes i avisa? Dette er spørsmål som har med anerkjennelse av et problem å gjøre, og noe man er nødt til å stille seg før man i det hele tatt begynner å tenke på reelle løsninger på et problem.

En retning som er mulig å ta, er å generelt ikke stole på historiene som blir fortalt. Det virker usannsynlig, og dessuten som en usympatisk tilnærming. Vi lever i et tillitssamfunn, og det gjør at vi stoler på at vi er ærlige med hverandre. I de aller fleste tilfeller er det nok slik at mennesker som opplever seg urettferdig behandlet, ikke lyver om det for å få oppmerksomhet, penger eller makt, eller har en skitten agenda. De ønsker genuint å fortelle sin historie. At menneskene har ytringsfrihet og ikke taper sosial kapital på å gjøre det, er et gode som bør verdsettes høyt.

Den motsatte retningen til å generelt ikke stole på noens historie, er å generelt alltid stole på historien som blir fortalt. Da er vi fort inne på et “racism of the gaps”-resonnement. Vi innser at vi ikke klarer å slutte deduktivt at det er sant at noen har blitt rasistisk behandlet, og dermed tyr vi til å induktivt bedømme alle historiene om rasisme er sanne.

Protest mot rasisme i India. (Bilde hentet fra PixaBay.)

Mellomposisjonen her er å raffinere forståelsen vår av rasismebegrepet ved å legge til flere nivåer av kriterier for rasismebegrepet. Dermed har vi rasismebegrepet på et spektrum. Når alle kriteriene for alle nivåene er oppfylt, kan vi si at vi har total rasisme, eller rasisme i sin totalitet. Dersom kun noen nivåer er oppfylt, har vi en lav grad av rasismebegrepet oppfylt, og bør ta det tilsvarende seriøs. Jo flere nivåer som oppfylles, desto høyere grad av seriøsitet bør vi ta det.

Dette blir i så fall en utvidelse av rasismebegrepet, men forhåpentligvis en som gir oss en tydelige linse å analysere detaljene til en gitt rasistisk historie. For eksempel kan vi legge til et perspektivt nivå som tar utgangspunkt i subjektets følelser og opplevelser knyttet til en situasjon.

Denne forståelsen av rasisme tar kun hensyn til det partene i en situasjon selv mener er rasistisk. Det gjelder begge sider. For den som opplever seg som mottakeren av rasisme fra en avsender, er det opplevelsen av det som spiller en rolle, ikke avsenders motivasjon. Mens det for avsender dekker kriteriet for rasisme om avsenders motivasjon for en handling, faktisk er rasisme.

Det betyr paradoksalt nok med enkeltes intensjoner at en misforstått situasjon defineres som rasistisk, hvis noen gjør en “racism of the gaps”-tankefeil. Samtidig unngår vi å forhaste oss ved å male situasjonen som totalt rasistisk. I stedet sier man at bevisene midlertidig peker kun på kriterier for å oppfylle ett nivå av rasismebegrepet, men ikke andre.

Metoden høres kanskje utilfredsstillende ut. Fremdeles vet vi ikke om noe virkelig rasistisk har skjedd, men i det minste kan man på denne måten rangere saker langs en akse. Rasisme kommer i flere former, og subjektiv opplevelse er én av dem. Dersom flere og flere kriterier og nivåer blir oppfylt, desto nærmere kommer vi en mer alvorlig og ekstrem grad av rasisme på et spektrum. De sakene som er høyt oppe, bør få løftes opp i samfunnsdebatten og gjøres noe med først.

Journalistikkens rolle i dette, er å fortsette å publisere historiene de blir fortalt, med høy grad av terskel for å ikke publisere noe. Det er helt fundamentalt og viktig for den enkelte leser at de stoles på til å kunne gjøre en vurdering av troverdigheten til historiene de blir fortalt selv av offer for rasisme, så lenge kildene gjøres tydelige.

5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments