Meninger

Liberalistisk cancel-kultur?

Sint kvinne med pekefinger. Falt i det fri.
Falt i det fri.

Fra tid til annen ser man innlegg på Liberaleren som ser ut til å være skrevet i Tante Sofies ånd akkurat når hun er i det dårlige hjørnet. De har en undertone som kan oppfattes omtrent slik:

Å huffamei å huffamei,

jeg er så sint så fy!!

For alt er bare tøys og tull

i Kardemomme by!

Hvis bare alle var som jeg –

så ville alt bli bra.

Men ingen andre er som meg –

å langt i langt ifra.

HUFF!

Kristin Clemet er vel unntatt fra dette kan man gå ut fra, siden hun nylig utropes til liberalistenes egentlige leder. Hvordan noen kan finne på å utrope en “egentlig leder” for en såpass blandet og løs gruppering med individualister er for meg vanskelig å forstå. Men noe menes og det er alvor, såpass forstår selv en ølslurpende, dogmatisk og utopistisk feilvare som jeg, med hodet alt for fullt av filosofi sin betydning for samfunnets langsiktige utvikling.

Lederutnevnelsen av Clemet kan jeg ta humoristisk. For meg er det vanskeligere å overse det jeg oppfatter som en nedlatende tone. Jeg synes den stadig går igjen rettet mot oss som ikke har vært aktive like lenge, som muligens ikke har lest det rette materialet, som ikke aksepterer de rette autoriteter. Vi som ikke har nådd de rette standpunkt og konklusjoner, og som velger en annen tilnærming og strategi enn den som foretrekkes av enkelte.

Hvor er gleden over nye initiativer som er tilkommet siden de sagnomsuste 80- eller 90-tallene? Hvor er fryden over å se at det skjer rekruttering? Hvorfor overser man at nye initiativer igjen aktiverer noen av de som har lagt inn begge årene i lang tid? Hvor er respekten for at folk som mer nylig har oppdaget individualisme og klassisk liberalisme som relevante ideer selv må få utvikle sine egne tanker, preferanser, strategier og virkemidler i eget tempo? Hvor i alle dager er det blitt av toleransen for individuelle forskjeller?

Monoton sosialliberalisme formulert i sosialdemokratisk språkdrakt ser ut til å være den eneste akseptable veien, sannheten og livet. For noen. Dem om det. Selv er jeg svært skeptisk når noen hevder “suksess” ved hjelp av en slik strategi. Noen målepunkter kan være utviklingen i totalt antall lover og reguleringer, statens andel av BNP, statens andel eierskap av verdiene notert på Oslo Børs, antall byråkrater i statlig og kommunale organisasjoner, over tid. “Suksess” målt etter slike kriterier er ikke særlig imponerende, det regner jeg med selv salige Hayek ville vært enig i. “Suksess” målt i antall sekunder man slipper til på TV, eller hvor mye man synes i aviser er ikke særlig interessant slik jeg oppfatter verden. Det er eventuelt en målbar positiv virkning av aktiviteter som er interessant og bør måles.

Lignende kritikk mot andres preferanser, nye initiativer og partier har fremkommet også tidligere, da i sammenheng med DLF (Det Liberale Folkepartiet) som var et tidligere forsøk på å bygge en tydelig liberalistisk bevegelse. En del av den betenkningen gjengis her:

«Hvorfor ikke DLF? Fordi jeg ikke vil oppmuntre liberalister til denne type håpløse markeringer. Å stille til valg for å få 143 stemmer gir bare mening som dyrking av martyriet og nederlaget. Been there, done that.»

– Jan Arild Snoen (2003)

Et svar fra Vegard Martinsen til Snoen den gangen er fremdeles like aktuelt, og derfor vel verdt å gjengi deler av her:

«Mitt syn er at det selvfølgelig er nyttig at folk jobber for å spre liberalistiske ideer i de store partiene, og vi ønsker alle som jobber med slikt lykke til.

Men ved å ha et rent liberalistisk parti kan man nå frem med et rent liberalistisk budskap til betydelige grupper av mennesker, fordi et parti har mulighet til å benytte informasjonskanaler som andre grupper ikke har.

Noen eksempler:

  • DLFs program blir registrert og lagret i en rekke private og offentlige databaser hvis tema er politikk, og er da lett tilgjengelige for forskere, journalister, studenter og lærere
  • DLFs program er spredt til flere titalls biblioteker og skoler
  • På noen skoler får elever i oppdrag å sette seg inn i ulike partiers programmer, og så skal de i samfunnslæretimen informere sin klasser på vegne av det parti de fikk tildelt: noen legger da frem Høyres syn, noen legge frem Venstres syn, og nå vil noen legge frem DLFs syn.
  • For oss som nå er i ledelsen i DLF vil det være umulig å bli med i Høyre eller Venstre eller FrP, vi tar de liberalistiske ideer for alvorlig til at vi kan slutte opp om de partiene som har slike meninger som disse har. Dersom vi hadde hørt på Jan Arilds forslag om kun å arbeide i de store partiene, ville det ført til at vi ikke hadde jobbet utadrettet i det hele tatt. Mitt syn er at det er svært nyttig at vi arbeider utadrettet.
  • På standsaksjoner har vi snakket med utallige mennesker, og enda flere har sett og lest våre plakater og løpesedler. Disse vet nå at DLF finnes og de vet hva vi står for. Selvsagt er dette et lite antall personer, men man kan ikke si at siden vi får nådd så få, så er det like godt ikke å gjøre noe

For oss i DLF har valgresultatet ikke så mye å si, det viktige er at partiet har åpnet en rekke informasjonskanaler for spredning av liberalistiske ideer, kanaler som ellers ville ha vært lukket.

La meg også si at det kan ha sine minussider å forsøke å spre liberalistiske ideer i Høyre, Venstre, og FrP, for eksempel fordi folk i disse partiene har meldt seg inn i disse partiene og da til en viss grad kan føle seg bundet til partiets program. Dette fører til en «dobbeltmoral» som kan være skadelig: «jeg må si en ting utad (partiets offisielle standpunkt), men innad kan jeg si hva jeg mener». Noen trives med slikt, men andre gjør det ikke. Med DLF kan de som ikke trives med denne dobbeltmoralen også ha et parti å jobbe i.

Dessuten ville det være umulig for oss å jobbe innenfor disse partiene – vi tar ideer på alvor og vil ikke trives så veldig godt sammen med ideene til de vanlige medlemmene i disse partiene.

Jeg mener at liberalistiske ideer bør spres på mange ulike fronter, og ønsker de som vil spre liberalistiske ideer i Høyre, Venstre og FrP lykke til. Mitt syn er dog at det er best å spre slike ideer med en organisasjon, f.eks. et parti, i ryggen.»

Som aktiv i det forholdsvis ferske partiet Liberalistene så vil jeg i stor grad slutte meg til Martinsens vurderinger formulert for omtrent 17 år siden. Min oppfatning av situasjonen nå er ganske lik den vurderingen han gjorde den gangen. Utvekslingen over gjør også at man aner at Tante Sofie holdningen fra verset gjengitt først i denne teksten ikke er av helt ny dato.

Oppsummeringen fra meg er at de som er interessert i å øke individets fredelige frihet i samfunnet bør støtte hverandres innsats der de kan, ikke sutre over at andre foretrekker andre strategier og virkemidler enn en selv gjør. Det er fortreffelig å fremheve og gi skryt for den innsats man liker og setter pris på, som til Clemet i tilfellet jeg her kommenterer, men er det virkelig nødvendig å rakke ned på andre som har lignende idealer men velger en annen tilnærming samtidig? Enten man ligner mest på Tante Sofie på en dårlig dag eller Tobias i tårnet så bør man holde seg for god til å raljere over andres innsats og aktiviteter, selv om man mener den samme tiden kunne vært brukt mer konstruktivt. Fordi det er ikke du som vet best hvordan andres liv best kan leves, det er det KUN hvert enkelt individ som selv kan vurdere og avgjøre.

4.6 22 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments