Meninger

Liberalistene må ha større ambisjoner

Jeg husker godt første gangen jeg møtte andre klassiske liberalister.

En spontan samling av Ron Paul tilhengere på Hard Rock cafe i Oslo sentrum. Rundt 30 stykker på valgvake sulteforet på liberal-sosial omgang møttes for å skåle, skråle og håpe på liberalismens fremgang.

Det var fantastisk å være med likesinnede og endelig få snakke om samfunnet fra et annet utgangspunkt enn det som var standard ved middagsbordet.

Mange som var der den kvelden holdt kontakten etterpå og deltok i forskjellige former for å spre liberalistiske tanker der vi kunne. Noen investerte tidlig i bitcoin, andre engasjerte seg sterkt i demonstrasjoner mot sentralbanken, andre i bokklubber og misesinstituttet. Selv hadde jeg min erfaring og styrke fra politikk og kommunikasjon og meldte meg rett inn i partiet Liberalistene den dagen jeg fant ut at de eksisterte, og har nå vært aktiv i mitt tredje valg for partiet og hatt en periode i sentralstyret. 

Alex Vanopslagh taler på Liberalistenes landsmøte i 2018

I det siste har det gått en interessant debatt her på liberaleren om hva som er liberalisme og hvem som leder denne bevegelsen i Norge, hvor innsenderne naturlig nok har forsvart sine egne valg innenfor den liberalistiske sfæren.

For min del er definisjonen av en liberalist at man har et politisk system forankret i eiendomsretten, fremgang for fred, frihet og frivillig samarbeid hos mennesker.

Om det skjer gjennom teknologisk nyvinning som Bitcoin eller Hyperloop, via liberalistiske bokklubber, Civita eller politiske partier er ikke det viktigste, det er at samfunnet går i riktig retning, altså motsatt vei fra sosialismen. Alle som holder og trekker dette tauet gjør en utrolig viktig jobb. 

Liberalistene har valgt å organisere seg som et politisk parti og det er det vi kommuniserer til velgere og medlemmer at vi er. Med det kommer et ansvar for å ta opp kampen for liberalismen nettopp i politikken. Mot Rødt, mot MDG, mot offentlig sløsing og utskeielser fra de borgerlige partiene.

Dessverre oppnår Liberalistene pr nå elendige resultater når vi måler suksessen slik den skal gjøres i politikk: på stemmer og innflytelse i samfunnet.

Hvis Liberalistenes reaksjon på det er å definere seg som noe annet enn et politisk parti (selv om man er registrert som et) for å slippe å ta hensyn til problemet er det bare å lure seg selv, for det er konkurrentene våre som tjener på at det mest tydelige liberalistiske partiet ikke kan ta opp kampen og gjør seg selv uaktuelle for velgerne med å gå for hardt ut med sin liberalisme.
 
Dessuten er det ambisjonsløst når man har et FrP som har spilt fallitt som tidligere hadde over 30% oppslutning og en høyreside med mange frustrerte velgere som ser statsbudsjettene øker år etter år. Man ser protestpartier som bompengepartiet få 16,7 prosent oppslutning i Norges nest største by det første året de stiller til valg. Det er fullt mulig for Liberalistene å gjøre det godt i valg men da må man ha en samlet kommunikasjon som treffer velgernes virkelighet.   

Et eksempel på hva man da bør slutte med er å gå til valg på at drift og finansiering av helsevesenet skal overføres til privat sektor umiddelbart om mulig. Dette er et budskap som den gjengse velger mottar med stor frykt fordi de ikke har det ideologiske grunnlaget eller økonomisk forståelse til å skjønne hvorfor det vil gagne dem, og det kan til og med hende at de ikke ønsker å ta den risikoen selv om de skulle forstå det. Er man heldig i en valgkamp får man 10 sekunder med en velger i alt mediestøyet. Derfor er ikke politikken arenaen for de mest kompliserte analysene, og derfor overlater andre politiske partier denne typen utspill i stor grad til tenketanker.

Det samme burde Liberalistene gjøre. Å ta en slags mellomposisjon hvor man skal være et politisk parti for å få inn noen hundre tusner i statstøtte i året og å være fornøyd med å sjokkere folk, men egentlig være en tenketank er ikke riktig bruk av merkevaren Liberalistene. Det er også å føre velgerne bak lyset og kan til og med gjøre at folk blir mindre interessert i liberalismen i sin helhet. Vi bør være det vi utgir oss for og ta tak i dagens politiske spørsmål og ikke gå lenger enn det som kan gi en merkbar innflytelse for eksempel 5% av stemmene i første omgang. Om det vil si å ikke kommunisere til velgere at vi optimalt sett ønsker å fjerne velferdsstaten så er det noe man bør kunne leve med og overlate til ungdomsorganisasjonen eller tenketank.

Heldigvis går det an å teste budskap på forhånd av et valg slik at man ikke trenger å gjette i blinde på hvor langt man kan tøye strikken mot liberalismen før man mister velgerne.  Men Liberalistene trenger først et uttalt mål og en strategi som som er bedre enn i dag og det blir opp til partiets Landsmøte om å samle seg om det. 

Skal man være et politisk parti handler hverdagen om realpolitikk i dagens samfunn her og nå.

3.6 21 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments