Kommentar

Ikke tro Norge er usårbart

Demonstrasjon for demokriati i Warsawa i desember 2015. Foto: Adrian Grycuk CC.BY.SA

Alle samfunn kan bli autoritære. Jeg har vokst opp med folk med samme politiske sympatier som har formet Polen, Ungarn – og den illevarslende utviklingen i USA og Storbritannia.

I år er det tretti år siden jeg første gang entret talerstolen på et partilandsmøte.

Et par måneder før, hadde Bulgaria avskaffet sitt kommunistparti og Litauen begynt sin marsj mot uavhengighet da 300.000 demonstranter gjennomførte det som siden fikk navnet «den syngende revolusjonen».

Kampen om fremtiden var vunnet. En etter en erstattet gamle kommuniststater rasjoneringskort og reiserestriksjoner med handelsavtaler og turisme. Vår side vant valg etter valg. I Ungarn fikk Ungarns Demokratiske Forum med seg det liberalistiske partiet Fidesz i landets første frie valg.

Fremtiden tilhørte oss. Den liberale høyresiden. Jeg var så sikker som bare en femten år gammel gutt med tannregulering og nyvunnen overbevisning kan være.

Fremtiden var global og liberal. Den tilhørte det åpne samfunnet med ytringsfrihet, fungerende demokratier, markedsøkonomi, en sterk rettsstat og menneskelig bevegelsesfrihet over landegrensene.

Jeg kan ikke huske hva jeg snakket om. Men jeg husker at jeg – på tross av min noe snublende inntreden – fikk applaus. De andre var like sikre som meg. Sammen sto vi i den gode striden. Og vi var i ferd med å vinne. Vi var i ferd med å nå det Francis Fukuyama to år seinere skulle kalle historiens endepunkt.

En gruppe vesttyskere stimler foran den nylagede åpningen i muren på Potsdamer Platz i Berlin. Foto: U.S. Department of Defense
En gruppe vesttyskere stimler foran den nylagede åpningen i muren på Potsdamer Platz i Berlin. Murens fall ble selve symbolet på at den liberale samfunnsordenen hadde seiret over kommunismen. Foto: U.S. Department of Defense

Gjennom nittitallet sloss vi sammen på tvers av partier og organisasjoner. For EU og internasjonale frihandelsavtaler. For globalisering og vitenskap. En ville gjenopplive det liberalistiske næringslivsbladet Farmand. Andre hadde andre, spennende prosjekter som jeg lærte av. Alle skulle de forandre verden på sine måter.

Vi sov på hverandres sofaer. Vi ble bekjente, venner og tidvis kjærester. Alt det man forbinder med den tiden da man går fra ungdom til voksen. Alle søker fellesskap. Vi vil ha noe som binder oss sammen. Vårt lim var den felles sak. Vi hadde et slags en mening med det vi gjorde.

Det var i alle fall det jeg trodde.

Min bekjente som forsøkte å gjenopplive det liberale magasinet Farmand, er i dag leder for minipartiet Alliansen. Der sprer han antisemittisme og konspirasjonsteorier.

Det er ikke lenge siden jeg – sammen med et par av dem jeg fortsatt føler et verdimessig fellesskap til – møttes for å diskutere en annen av våre tidligere venner. Det sinne han nå gir uttrykk for mot muslimer, Staten og annerledes tenkende har nådd et slikt nivå at vi ble redde for at han «kunne finne på noe».

Og de er ikke alene. «Hva skjedde med hen?» «Det der er ikke bra!» «Har du sett hva X har sagt nå?» Jeg har ikke tall på hvor mange ganger setninger som dette har vært ytret når de av oss som fortsatt står med begge bena plassert i det liberale prosjektet, møtes.

De vi trodde var våre nærmeste, er plutselig de som står lengst fra oss. Og ikke bare i Norge. Da det ungarske frihetspartiet Fidesz stormet inn i parlamentet ved valget i 1990 het deres parlamentariske leder Viktor Orbán. I dag styrer både han og partiet Ungarn i autoritær og nyfascistisk retning. I Polen styrer de samme kreftene.

Anne Applebaum på U.S. Ambassadors Forum i Kyiv i 2015. Foto: USAs ambassade i Kyiv, Ukraina.jpg
Anne Applebaum på U.S. Ambassadors Forum i Kyiv i 2015. Foto: USAs ambassade i Kyiv, Ukraina.jpg

I USA har forfatteren Anne Applebaum stilt seg det samme spørsmålet. «Hva forårsaket denne transformasjonen», spør hun. «Var noen av våre venner alltid skapautoritære? Eller har de menneskene vi skålte med ved inngangen til det nye årtusen, på et eller annet vis forandret seg de siste tjue årene?»

Som hun påpeker: De menneskene vi her snakker om, er ikke den stereotypiske Trumpvelger med grunnskole og Fox News som eneste nyhetskilde. Dette er mennesker med utdannelse. De skriver bøker og reiser. De kan fremmede språk. De bor i New York, Oslo, London og Berlin. De er ikke den nye høyresidens fotsoldater. De er dens arkitekter og byggmestere.

Bevæpnet med eksempler som spenner fra greske borgerkriger til Dreyfussaffæren i Frankrike, gir hun et svar som gir grunn til ettertanke. Det liberale øyeblikket som i praksis startet med Berlinmurens fall i 1989 og sluttet 11. september 2001, var et unntak, sier hun. Polarisering og demokratiskepsis har vært den historiske normalen.

De kommunistiske regimene som kollapset på begynnelsen av nittitallet, var illegitime folkefiender som slo ned på alt mangfold. De måtte bekjempes. Vi liberale, og våre tidligere venner på det som nå kalles «den nye høyresiden», lærte forskjellige ting fra den kampen. Vi lærte verdien av mangfold. Vi lærte at motstanderen er en illegitim folkefiende som må bekjempes.?

Erfaringene fra Ungarn, Polen og andre land forteller oss at våre tidligere venner er vel så farlige som de kommunister de hjalp oss bekjempe. De er dyktige. De er velutdannede. Og de vet hvordan et land skal styres.

I Polen tok det et par år før domstolenes uavhengighet var satt til side. Skulle liknende krefter få makten her, ville det bare tatt måneder. I Norge kan regjeringen nemlig fritt utnevne hvem de vil. Det samme gjelder på andre samfunnsområder.

Politiseringen av domstolene i Polen begynte med et utvalg som skulle «evaluere domstolenes rolle». Det var første skritt mot knebling. For to måneder siden kom Senterpartiet med det samme forslaget her i Norge etter å ha beskyldt domstolsadministrasjonen for å «motarbeide Stortingets vilje».

Dagens Senterparti har lite til felles med de krefter som nå styrer Polen og Ungarn. Deres ønske er bare å avklare roller. De vil ikke styre domstolene. Det er lite trolig at tanken på å gjøre det en gang har slått dem.

I Norge gjør vi ikke slikt. Den eneste gangen Regjeringen i manns minne har overstyrt dommerinnstillinger var da den i 2007 ville sikre kjønnsbalansen i en domstol i Vestfold. Ingen spurte noen av kandidatene hvilke kjennelser de ville komme med.

Makta oppfører seg i Norge. Derfor har vi ikke bygget institusjonelle barrierer mot det autoritære. Vi forutsetter at de som har makt begrenser seg selv. Hittil er jo tross alt vår erfaring at de alltid har gjort det?

Steve Bannon på CPAC i 2017. Foto: Gage Skidmore CC.BY.SA.
Steve Bannon på CPAC i 2017. Foto: Gage Skidmore CC.BY.SA.

Jeg traff i fjor en av mine gamle «liberale» nittitallsvenner på Gardermoen. Han hadde akkurat kommet tilbake fra et møte i Budapest hvor Trumps gamle strateg, Steve Bannon, sto for hovedinnlegget. «Veldig interessant», sa han. «Mye å lære.»

Applebaum karakteriserte sine erfaringer som en advarsel fra Polen. Alle samfunn kan bli autoritære. Alt de trenger er kompetente miljøer som er villige til å ta ledelsen og som kan bygge et system rundt seg.

I dag er den faren lav i Norge. I dag er fortsatt tilliten høy. Det kan være vi skal bruke det øyeblikket til å sammen bygge institusjoner som vi vet vil tåle en dag om 10 – 20 – 30 år hvor det ikke lengre er slik.

Vi kan alle håpe at den dagen aldri kommer. Men den dagen det skjer, er det for seint å forberede seg.

Denne kommentaren ble først publisert i Dagbladet.

4.2 5 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments