#, Bakgrunn

Borgerlønn til alle?

Andrew Yang.
Av Gage Skidmore,
CC BY-SA 3.0, Link

Det har vært økende interesse rundt systemer med borgerlønn eller garantiinntekt som alternativ eller supplerende velferdspolitikk de siste årene. Entreprenøren Andrew Yang gjorde seg bemerket i Demokratenes nominasjonsvalgkamp ved å gå inn for en “Freedom Dividend”, en variant av borgerlønn på tusen dollar måneden. Han begrunnet det spesielt i behovet for å ta vare på folk når arbeidsplasser uungåelig automatiseres bort. Yang vant ikke nominasjonen, men resonnementet hans er likevel ikke dødt. Også i Norge er det blitt stadig flere som argumenterer for borgerlønn.

Forslag om borgerlønn begrunnes ofte med følgende:

  • Redusere byråkrati knyttet til velferdsordninger
  • Skape større individuell autonomi og verdighet
  • Sikre tilstrekkelig og robust sosial utjevning
  • Gjøre velferdssystemet enkelt og forutsigbart

Et iøynefallende mønster er at interessen virker relativt sett størst på politikkens fløyer, og ikke snakkes om med samme entusiasme i sentrum. Kanskje er det en intuisjon om at dette må bli svært kostbart som holder idéen tilbake hos de moderate (det virker jo unektelig dyrt å bare kaste offentlige penger etter alle uten behovsprøving)? Kanskje er det etiske, praktiske eller prinsipielle problemer med det? Kanskje et godt nok system ikke er foreslått ennå? Kanskje idéen foreløpig bare er for radikal?

Entusiasmeovervekten på begge fløyer antyder likevel at man ikke snakker om nøyaktig det samme. Med stor variasjon i motivasjon, kommer gjerne stor variasjon i praktisk implementering.

Hvorfor denne teksten?

Formålet her er å utforske borgerlønn fra et par vinkler:

  • Gi en kort innføring i de mest sentrale ideene knyttet til borgerlønnslignende systemer.
  • Beskrive noen hovedvarianter og vurdere fordeler og ulemper med dem
  • Konstruere et forslag til et praktisk system (forsøksvis uten de største ulempene).
  • Regne overslagsmessig på hva noe slikt i grove trekk kunne koste.

Kanskje blir forslaget vi skisserer fleksibelt nok til å kunne appellere til begge fløyer, selv om man neppe vil finne umiddelbar enighet om innretningen av beløp og prosenter. Tankeeksperimentet kan forhåpentlig likevel tjene som utgangspunkt for videre debatt, problematisering og mer kvalifisert analyse.

Beskrivelsen av modellforslag og utregninger er nødvendigvis nokså detaljert og teknisk, så det virker rimelig å advare med det samme om at artikkelen ikke er kort og lettlest.

Artikkelen består av fire hoveddeler:

Økt interesse for borgerlønn. Kilde: google trends

Noen innledende betraktninger

Kort om modeller

Borgerlønn i sine ulike varianter, tar form av et beløp som utbetales til alle (kvalifiserte) innbyggere. Typisk ser man for seg beskrankninger på oppholdstid i landet, alder og andre faktorer, men den grunnleggende idéen går ut på at alle skal eller kan få etter forutsigbare, objektive vilkår, uten noe videre byråkrati.

Noen variasjoner av konseptet:

  • Vilkårsløs utbetaling med samme beløp til alle (samme modell som f eks barnetrygd), eller avkortning i takt med den enkeltes øvrige inntekt.
  • Beløpet kan være gjenstand for beskatning som annen inntekt, eller holdes helt utenfor skattesystemet.
  • Beløpet kan gjøres til en direkte funksjon av skattesystemet i form av et fradrag, men som kommer til utbetaling dersom fradraget ikke motregnes inntekt (negativ inntektsskatt).

Det er ikke godt å si eksakt hvor mange arbeidsføre som ville velge å arbeide mindre eller ikke i det hele tatt, om man innførte en eller annen form for borgerlønn. Det kan representere et betydelig produktivitetstap for samfunnet, men på den annen side vil man også kunne fjerne mange disincentiver til verdiskapning. For eksempel kunne det muliggjøre at restarbeidsevne ble utnyttet i større grad (vi trenger ikke lenger kontrollere at den som er trygdet ikke arbeider).

Én individualistisk motivasjon…

Høyresiden, i alle fall den liberale, vektlegger individuell frihet og mulighetslikhet som kjerneverdier. Det manifesterer seg oftest (i alle fall i festtaler!) som et ønske om mindre stat og byråkrati, og dermed mer individuell frihet under ansvar. Individer er ulike, og dermed er behovene deres heller ikke de samme. Den enkelte borger kjenner best sine egne behov og ønsker, og bør få mulighet til å forvalte sitt liv i tråd med dette. Med et slikt utgangspunkt er det enkelt å få øye på svakhetene med store, statlige løsninger som gjerne kommer i én størrelse og én farge fra fabrikken. Dagens velferdssystem er stort, komplekst, dyrt og byråkratisk. Det kan føles som en stor del av ressursene som er ment å hjelpe bare blir til brensel på byråkratiets stadig større bål. Samtidig kan de som virkelig trenger ordningene tid om annen føle seg som Kafka-karakterer når de møter systemet.

En alternativ, enklere ordning med borgerlønn kan fjerne mye av byråkratiet samtidig som man ivaretar de med behov for hjelp. Kunne vi oppnå større individuell autonomi om hjelpen var forutsigbar og vilkårsløs for alle, i stedet for etter søknad og behovsprøving? Med en sikringsinntekt i bunnen kunne det hende flere ville ta sjansen på å starte egen bedrift, sette i gang med (videre)utdanning, bytte jobb eller flytte på seg?

…og én mer kollektiv

På venstresiden står fellesskapet som en sentral drivkraft. Samfunnet skal ta vare på alle, og de som sitter nederst ved bordet bør få en større del av det som settes frem til sin ende. Man ønsker utjevning og større grad av utkommelikhet. Dette ønsket manifesterer seg gjerne i praktisk politikk som progressiv beskatning, generøse trygdeordninger, store fellesskapsløsninger som (bare) offentlige sykehus, (samme) skole for alle, kollektive pensjonsordninger og generelt større tro på at samfunnets problemer kan løses i fellesskap gjennom Staten. Man er mye mindre bekymret for å (mis)bruke statlige maktmidler i fellesskapets tjeneste.

En supplerende borgerlønn der alle får et visst beløp på toppen av andre ordninger, ville være utjevnende og løfte de svakeste relativt sett mest. Det kunne også kompensere for enkelte hull og svakheter i eksisterende ordninger. Kanskje man over tid, om tiltaket viste seg populært, kunne utvide ordningen med større beløp? Kanskje stigma knyttet til å få hjelp fra fellesskapet ble mindre om alle følte at også de selv og alle andre var jevnbyrdige mottakere?

Lar de seg forene?

Det blir vanskelig å både supplere og erstatte eksisterende ordninger på samme tid – det må velges. Kanskje man kunne finne et borgerlønnsnivå og en innretning som nærmet seg akseptabel for begge sider? Borgerlønn i seg selv er jo både progressivt og utjevnende; å ta inn skatt etter inntekt, og dele ut borgerlønn per hode, er i realiteten et skritt i egalitær retning. Kunne vi for eksempel legge ned de fleste eksisterende trygdeordninger dersom borgerlønnsbeløpet var på et tilstrekkelig, politisk akseptabelt nivå til å erstatte dem? Kan venstresiden akseptere større grad av individuelt ansvar deretter, om alle settes bedre i stand til å bære ansvaret selv? Kan høyresiden akseptere et stort og dyrt statlig tiltak, dersom man samtidig får fjernet annet byråkrati og ressurssløsing, og oppnår større reell autonomi og mer personlig ansvar for borgerne?

Dersom én side kjempet for høyere skatt og høyere borgerlønnsbeløp (mer utjevning), og den andre for å legge ned gamle ordninger og hindre nye (mindre byråkrati), hadde vi muligens vært på sporet av en heldig dynamikk. Om derimot den ene siden fokuserte på å bevare gamle ordninger, og den andre på å holde borgerlønnsbeløpet så lavt som mulig, bør vi nok heller begrave prosjektet før en eneste borgerlønnskrone blir utbetalt.

Kognitiv ulikhet

Et moment som overraskende sjelden diskuteres som et poeng i seg selv, er at man ofte må være nokså ressurssterk for å kreve (alle) de rettighetene man nominelt har i dag. Det er mange historier der ute om folk som har stanget hodet i systemveggen i åresvis uten å komme noen vei. Stadig tilbakevendende krav om dokumentasjon på at du fortsatt er varig ufør etter at du har mistet begge beina og en arm i en bilulykke for ni år siden, er en klassiker. Den er også bare toppen av isfjellet. Det er mange som har vanskelig for å mestre det enorme byråkratiet og de mange skjemaer, frister og regler som man er forventet å forholde seg til. Noen gidder ikke, andre klarer ikke. Ironien er at det er de relativt sett mer ressurssvake systemet primært er/bør være der for!

Bilde av Gordon Johnson fra Pixabay

Det er også et underkommunisert faktum at man ikke kan utdanne alle inn i et arbeidsmarked som krever høy evne til læring, abstraksjon og endring i stadig flere jobber. Det er rimelig å anta at trygdeordninger i dag til dels kompenserer for dette, men kanskje via litt vage diagnoser etter mange års frustrasjon med å mislykkes på arbeidsmarkedet.

Andrew Yang sier ikke dette direkte, men han bruker ofte amerikanske lastebilsjåfører som eksempel når han begrunner sin freedom dividend. I 2019 var det 3,5 millioner lastebilsjåfører i USA, og 90% av dem var menn. Jobbene deres vil automatiseres bort av selvkjøringsteknologi på et eller annet tidspunkt, og det er ikke uten videre lett å omskolere 3,5 mill mennesker til å fungere (godt) i nye yrker. Særlig ikke de som ikke kunne lande så mange andre jobber i utgangspunktet.

Det er samtidig liten grunn til å tro at det norske politiske landskapet ønsker å la slike grupper i stikken. I så henseende er det et tankekors at trygdesystemet i så stor grad forventer diagnoser. Det forutsetter gjerne en (fortrinnsvis medisinsk) begrunnelse for at du ikke kan arbeide og bidra. Kan det være vi skaper unødvendig mye byråkrati både på legekontorene og i NAV så lenge vi insisterer på at alle arbeide så lenge de ikke er eksplisitt syke? Den antakelsen blir, kan man mistenke, mindre sann for hvert år som går.

Vi trenger definitivt de som kan i produktivt, etterspurt, inntektsgivende arbeid i den nye kompetanseøkonomien. Vi trenger imidlertid ikke at den som ikke fungerer i dette arbeidslivet (og i alle tilfelle ender opp på en eller annen form for trygd etter åresvis på utredninger, jobbtrening, attføring og arbeidsavklaring) skal måtte krangle med systemet i åresvis som en ren botsøvelse, før et forutsigbart eksistensminimum kan sikres. Samfunnet sparer tid og byråkrati, mottakeren spares for usikkerhet, ydmykelse og frustrasjon.

Hva er egentlig negativ skatt?

Milton Friedman

Milton Friedman argumenterte for negativ inntektsskatt, og satte konseptet på kartet på 60-tallet. Hans argumentasjon gikk ut på å knytte borgerlønnen til skattesystemet, og helst skape en form for symmetri mellom beskatning og utbetaling. Hans forslag tok form av et fradrag som kom alle til del, og enten ble motregnet inntekt som man dermed slapp å skatte av – eller at man fikk en utbetaling tilsvarende hva skattetrekket ville vært om du hadde inntekt. Hadde du inntekt, skulle du slippe å skatte av den innenfor fradraget – hadde du ikke inntekt skulle en del av fradraget komme til utbetaling.

Så hvorfor ikke la hele fradraget komme til utbetaling? Dersom det ble gjort slik, ville man skape et null-incentiv til verdiskapning: den første tusenlappen du tjente ville da blitt beskattet med null, men du ville samtidig miste en tusenlapp av fradraget (som du ellers ville fått utbetalt i helhet). Altså får den som setter seg på baken det samme i lommen som den som skaper verdier. Friedman innførte derfor en subsidierate (altså den andelen av fradraget som kom til utbetaling). Han var også opptatt av at det ideelt skulle være symmetri mellom subsidierate og skatterate, slik at man i alle fall i en viss filosofisk forstand, likebehandlet hele inntektsspekteret.

For eksempel: Si at skatterate og subsidierate var 25% og fradraget på 100.000 kr, for enkelhets skyld. Da ville du betale null i skatt for de første 100.000 du tjente. Tilsvarende ville 25% av fradraget (dvs 25.000) komme til utbetaling dersom du tjente null. Den første tusenlappen du tjener vil dermed beskattes med null, men også avkorte fradraget med tusen kroner, altså en redusert utbetaling på 250 kroner. Altså: du skapte verdier noen var villige til å betale deg en tusenlapp for, og du sitter igjen med 750 kr mer enn om du ikke gjorde noe.

Negativ skatt svarer ikke på utfordringene

Det er litt vanskelig å få øye på store fordeler med negativ skatt vis-a-vis et enkelt borgerlønnsbeløp. Man utbetaler jo i realiteten fortsatt et beløp uten nærmere individuelle vilkår, men man knytter utbetalingens størrelse unødvendig tett til skattesiden av systemet. Man pålegger seg selv mindre fleksibilitet i innretningen uten å få noe åpenbart annerledes eller bedre tilbake.

La oss benytte Friedmans symmetriske forutsetninger, og ta utgangspunkt i en flat skatte-/subsidierate på 25%. Hvordan ville systemet sett ut om vi tok mål av oss til å erstatte om lag nivået på en uføretrygd i Norge? (om ikke ville det være vanskelig å komme utenom å videreføre deler av dagens trygdesystem).

En uføretrygd i Norge utgjør i snitt ca 220.000 kr netto/år, eller 18.300 kr/mnd (270.000 fratrukket ca 50.000 i skatt). For å skape en utbetaling på 220.000 blir regnestykket 220.000 / 25% = 880.000. Fradraget må altså være på 880.000 om vi skal sikre en inntekt på 220.000 netto. Dvs ingen betaler skatt før de passerer 880.000 brutto. Det kan nok høres fint ut i enkelte ører, men det blir lite penger på inntektssiden til å finansiere utbetalingene i andre enden. Setter vi raten til 50% i stedet, blir fradraget 440.000, men alle vil altså måtte betale halvparten av inntekten i skatt når de passerer dette nullpunktet. En for høy skatterate kan nok bidra til redusert motivasjon for videre verdiskapning.

Negativ skatt kan kanskje egne seg som supplement til eksisterende ordninger. Det er neppe en god erstatning for dem.

Ren borgerlønn er fleksibelt, men dyrt

La oss forsøke å oppnå samme garantiinntekt med en enkel borgerlønn. Vi utbetaler beløpet på 18.300 kr skattefritt til alle. Nå har vi sikret alle et eksistensminimum direkte. Siden alle er sikret i bunnen står vi nokså fritt til å innføre flat (eller progressiv, mer om det senere) skatt fra første inntektskrone. Skattegrunnlaget er altså betydelig større i dette systemet enn det vi fant med symmetrisk negativ inntektsskatt. Naturligvis er kostnaden også høyere om vi bare utbetaler beløpet til alle med puls og bankkonto.

Image by JL G from Pixabay

I denne økte kostnaden ligger også problemet: vi demper incentivet til verdiskapning betydelig om vi bare slenger på en tilstrekkelig skatterate som hanker inn igjen det vi betaler ut. Den som arbeider vil oppleve å sitte igjen med urimelig lite for innsatsen, og man kan mistenke at vi vil øke andelen arbeidsføre som bare setter seg på baken og lever av sitt månedlige beløp. Det kommer tall senere i artikkelen som illustrerer dette poenget.

Et konkret modellforslag

Ambisjoner

La oss forsøke å konstruere et system som tar best mulig hensyn til de ulike faktorene. Vi ønsker ideelt sett følgende egenskaper:

  • Bør ikke gi rom for spekulativ adferd
  • Bør alltid gi incentiv til videre arbeid
  • Bør kunne erstatte de fleste andre velferdsordninger
  • Bør oppleves rettferdig, forutsigbart og gjennomsiktig
  • Bør være ubyråkratisk, altså fortrinnsvis ingen behovsprøving
  • Bør være fleksibelt så det kan tilpasses individuelle særtilfeller
  • Bør respondere raskt på endringer i behov, typisk inntektsendring
  • Bør ikke utbetales til de som åpenbart ikke trenger (altså ikke ‘alle alltid’)

I teorien virker et tilstrekkelig grunnbeløp med en fornuftig avkorting å løse mye. Alle får på samme vilkår, men fortrinnsvis bare når behovet er til stede. Samtidig burde det kanskje ses i et livsløpsperspektiv. Dersom du velger å studere i fem år og leve på borgerlønn, bør du også kunne betale tilbake når du kommer i posisjon til å gjøre det. Utfordringen blir å finne et nivå der det er akseptabelt å fjerne andre ordninger, samtidig som man ivaretar sunne incentiver til verdiskapning.

Denne balansegangen fordrer fleksibilitet i systemet. Det må kunne justeres over tid uten å falle sammen. Det er vanskelig å treffe innertier på første forsøk. Fleksibilitet er derfor et viktig fokus i systemet vi forsøker å konstruere i det videre. Det må ha gode, robuste mekanismer som tåler endring uten at hele systemet må forkastes.

Image by Gerd Altmann from Pixabay

Byggesten 1: tilstrekkelig beløp

For å erstatte andre ordninger må beløpet være tilstrekkelig til å leve av. Vi kan ta utgangspunkt i de 18.300 kronene i netto uføretrygd som vi nevnte tidligere. La oss derfor si at første byggesten er beløpet: 18.300 kr netto per måned, utbetalt vilkårsløst til den enkelte borgers lønnskonto. Så langt har vi ikke behov for noe byråkrati, og vi gir alle en garantiinntekt det normalt er mulig å overleve på.

Vi kan om vi ønsker, også differensiere ut fra f eks alder. Man kunne tenke seg ulike satser for ulike alderstrinn. Kanskje er det intuitivt at satsen øker gradvis frem til man blir f eks 18 eller 25, og deretter stabiliserer seg på en “voksenrate”. Eller at satsen justeres for pensjonister for å kunne erstatte f eks folketrygddelen av pensjonen, i alle fall som en overgangsordning. Eller at satsen for barn og ungdom under 18 tilsvarer dagens barnetrygd?

Byggesten 2: forutsigbar avkorting

For å holde kostnadsrammen innenfor så realistiske nivåer vi kan, bør vi ikke utbetale disse pengene til de som kan klare seg selv. Samtidig må vi ivareta et forutsigbart incentiv til videre verdiskapning. Mottaker bør derfor alltid komme bedre ut om han arbeider, enn om han ikke gjør det.

Vi innfører derfor en avkortingsrate. La oss sette den til 50%. Den funger slik at om du tjener en tusenlapp netto i inntekt, så avkortes borgerlønnen med 50% av dette – altså 500 kr. For den første netto tusenlappen du tjener, sitter du altså igjen med 1.000 kr i inntekt + en avkortet borgerlønn på 17.800 kr (18.300 – 500). Om du ikke hadde tjent tusenlappen, satt du igjen med 18.300 kr (ren borgerlønn). Nå som tusenlappen er “tjent”, sitter du igjen med 18.800 kr.

Bilde av mohamed Hassan fra Pixabay

En rate på 50% impliserer for øvrig at borgerlønnsutbetalinger passerer nullpunktet ved en nettoinntekt tilsvarende det dobbelte av borgerlønnsbeløpet (18.300 / 50% = 36.600 kr netto). Altså, tjener du 36.600 kr netto på egen hånd en måned, får du null i borgerlønn.

Med dagens innrapporteringssystem til skattemyndighetene i Norge (A-ordningen), vil man i teorien kunne avregne skatt og inntekt hver måned. Dvs myndighetene kan ganske enkelt summere opp lønnsutbetalingene til lønnskontoen gjennom måneden, og når måneden er over kjøres en enkel formel som avkorter borgerlønnen proporsjonalt med netto inntekt. Vi oppnår også at én eller flere arbeidsgivere ikke har betydning. De trenger ikke innrapportere lønn til myndighetene eller foreta annet enn et forutsigbart flatt skattetrekk for alle (mindre byråkrati for bedriftene også!). Grensesnittet til skatte- og sosialmyndighetene er lønnskontoen direkte (eller kanskje mer hensiktsmessig en rapporteringsmessig speiling av den).

Her oppnår vi dermed at systemet responderer raskt på endringer i inntektssituasjonen. Den som mister jobben, begynner studier, er mellom jobber osv og dermed mister sin inntekt, vil automatisk motta utbetalinger så snart inntektsbortfallet kan beregnes. La oss si beregningen gjøres første dag i påfølgende måned, så kunne i prinsippet borgerlønn overføres den ettermiddagen.

Byggesten 3: skatt fra første krone

Når vi ivaretar en tilstrekkelig minimumsinntekt for alle, reduserer vi behovet for progressiv beskating og minstefradrag. La oss si vi innfører en flat skatt fra første krone i inntekt. Det vil gjøre skattegrunnlaget bredere enn i dag, og vi holder skattesystemet funksjonelt adskilt fra borgerlønnssystemet. Borgerlønnssystemet forholder seg kun til hva du tar inn i netto inntekt, og skattesystemet forholder seg kun til brutto inntekt. For regnestykkets del kan vi sette skattesatsen til 25%, men prosenten kan i prinsippet være hva som helst.

Image by Bruno /Germany from Pixabay

Med flat skatt og ingen fradrag, bortfaller i teorien behovet for et årlig skatteoppgjør. Det kan i prinsippet skje månedlig, og være endelig. Denne fordelen har imidlertid også en prislapp: man kan ikke lenger beskatte progressivt. Som det fremgår av tabeller senere i artikkelen, vil sluttsummen av borgerlønn og skatt likevel være sterkt progressiv – men innretningen blir uvant sett opp mot dagens system.

Byggesten 4: tilbakebetaling

Den som velger å studere noen år, har oftest behov for støtte. Med tiltakene beskrevet så langt, ville studiestøtten være automatisk. Men det er ikke lenger et studielån om beløpet ikke betales tilbake. Derfor virker det rimelig å konstruere en metode som gjør at de som mottar støtte i én periode av livet, også kan betale den tilbake dersom de er i posisjon til å gjøre det på et annet tidspunkt.

Vi løser samtidig et annet problem: man kunne tenke seg en tilpasning til systemet beskrevet så langt, der man f eks ber arbeidsgiver utbetale all lønn for året én gang i året, slik at man kan samle borgerlønn i årets 11 øvrige måneder og få full lønn på toppen.

Image by Bruno /Germany from Pixabay

Derfra kan vi tenke oss et par byråkratiske løsninger:

  • ulike forbud og påbud rettet mot arbeidsgivere knyttet til utbetalingsfrekvens, jevne utbetalinger osv
  • gjennomføre avkortning av borgerlønn i et årlig skatteoppgjør, slik skatt beregnes i dag, potensielt også med et (enda mer) progressivt skattesystem.

Spørsmålet blir om vi kan løse dette problemet uten å trenge et eget korps av byråkrater? Dersom vi legger opp til byråkratløsningen, vil vi jo alltid måtte jage den siste måten å utnytte systemet på, og følge etter med stadig nye lover, pålegg og kontrollmekanismer for å løse problemene som oppstår. Om skatteoppgjøret er årlig, så dukker det opp en fyr som får lønn annethvert år. Om vi forbyr arbeidsgivere å utbetale lønn på annen frekvens enn månedlig skaper vi trøbbel når vi treffer på sesongarbeidere. Det er sikkert mange andre varianter.

Bort med byråkratene via … borgergjeld!?

Vi kan løse dette enklere ved å innføre en løpende saldo for all utbetalt borgerlønn. For hver krone du får utbetalt i borgerlønn, bygger det seg opp en saldo vi kan kalle borgergjeld. Det er ikke en saldo som kommer til forfall på en faktura i posten, men en saldo som kreves tilbake bare i små andeler av inntekten, og bare når du er i posisjon til å gjøre det (altså har høy nok inntekt). Det bør sannsynligvis løpe gjengs rente på denne saldoen, men den diskusjonen kan tas en annen dag.

La oss si tilbakebetaling av borgergjeld følger samme formel som avkortingen av borgerlønn: vi bruker avkortingsraten på 50%, og så snart du passerer nullpunktet for borgerlønnsutbetaling (i vårt eksempel 36.600 netto), trekkes 50% direkte fra nettoinntekten i stedet for fra borgerlønnen. Denne symmetrien mellom avkorting og tilbakebetaling gjør også at hele inntektsspekteret behandles likt – altså skaper vi ikke kunstige terskler på gitte inntektsnivå.

La oss returnere til forsøket på å “lure” systemet ved å få lønn én gang i året: si vedkommende hadde en brutto årslønn på 400.000 kr, og har bedt arbeidsgiveren utbetale hele beløpet i desember. Vedkommende har da mottatt 18.300 kr x 11 i borgerlønn gjennom året, og får nå 400.000 – 25% skatt = 300.000 kroner utbetalt i desember. Han får naturligvis ingen borgerlønn i tillegg den måneden. Han har imidlertid akkumulert en borgergjeld på 201.300. Dersom avkortingsraten er 50% har vi tilgjengelig for nedbetaling (300.000 – 36.600) * 50% = 131.700 kr. Han vil altså sitte igjen med en nettolønning på 168.300 (fin måned!) og en gjenværende borgergjeldssaldo på 69.600 etter at maksbeløpet er trukket. Har han klart å lure systemet?

Nei! Det er faktisk det samme han ville fått utbetalt dersom han fikk lønnsutbetalingen jevnt gjennom året. Når avkortingsraten er lik på begge sider, gjør utbetalingsfrekvensen ingen forskjell. Denne symmetrien er et viktig poeng i seg selv! Det gir også en nøytral behandling over hele inntektsspekteret, og dermed ingen spesielle disincentiv for videre verdiskapning på noe bestemt nivå.

Med et borgergjeldssystem kan vi motvirke tilpasning til systemet

Mange yrkesaktive (litt avhengig av hvordan man innretter systemet med beløp og prosenter) vil på et tidspunkt nedbetale hele borgergjelden sin. Da vil de deretter sitte igjen med hele nettobeløpet selv. Slik sett er det faktisk et eksplisitt positivt incentiv til å betale tilbake det man har fått fra felleskassen. Når borgergjeldssaldoen er null, er det kun skatteraten igjen i trekk.

For ordens skyld: “jukseren” i eksempelet over måtte hatt 585.600 kr i brutto årsinntekt for å gå i balanse, dvs nivået der han ville betalt tilbake hele borgergjelden som var opparbeidet det året (merk at han også betaler fulle 25% i skatt, altså slår nettobidraget inn betydelig lavere enn dette inntektsnivået). Sagt annerledes: 585.600 kr brutto, er nivået som genererer 36.600 kr i månedlig nettoinntekt om skatteraten er 25%, og dermed er krysningspunktet mellom borgerlønn og tilbakebetaling. Med lavere borgerlønnsbeløp eller lavere skatterate, ville krysningspunktet også være lavere. Lavere avkortingsrate vil derimot heve krysningspunktet.

Dette må da bli fryktelig dyrt?

Herfra blir det tallbonanza av den litt upresise sorten. Vi søker bare å sannsynliggjøre et kostnadsnivå for forslaget sammenholdt med dagens velferdssystem. Den som forventer millimeterpresisjon vil fort bli grå i håret før artikkelen er ferdig – ambisjonen er å bomme med så få hundre milliarder som mulig (for å være litt sleivete) – vi vil med andre ord avklare om kostnaden er nærmere et kvart, et helt, eller … fire statsbudsjetter. Bommer vi med 100 mrd er dét innenfor ambisjonsnivået her.

Vi forutsetter også – i mangel av empiri – at omtrent like mange som i dag vil forbli i omtrent like mange jobber.

Borgerlønn & daytime TV

La oss først sette tallene i et grovt perspektiv: statsbudsjettet i Norge er på størrelsesorden 1.800 mrd. Om vi legger til grunn sats tilsvarende barnetrygd for aldersgruppe 0-17, og tilsvarende uføretrygd for alle andre, får vi følgende regnestykke før vi avkorter (her er det for øvrig ingen i kongeriket som jobber en eneste arbeidstime – alle hever borgerlønn og ser på daytime TV):

Vi er altså på en potensiell makskostnad på om lag 950 mrd, eller litt over halvparten av statsbudsjettets nåværende utgifter (ca 1.812,5 mrd) før vi tar hensyn til avkorting. Avhengig av hvor man setter grunnbeløp, avkortings- og tilbakebetalingsrate, vil beløpet nødvendigvis reduseres betydelig (om ikke alle legger ned arbeidet!).

Statsbudsjettet i dag

La oss se på statens inntekter og utgifter i mer detalj for å forstå hvor vi er i dag. Legger også ved budsjettene per departement.

Kilde: www.statsbudsjettet.no
Kilde: www.statsbudsjettet.no

Vi ser at Folketrygden med sine ulike ordninger konsumerer 498 mrd i dag. Her inngår naturligvis mye i form av allerede opparbeidede/innvilgede rettigheter (som alderspensjon) med til dels høyere kostnad/ytelse enn vi forutsetter i borgerlønnsordningen. Man kan se for seg at Folketrygdens ordninger enten erstattes direkte av, eller konverteres inn (med overgangsordninger for bibehold av rettigheter) i et borgerlønnssystem. Om mange beholder nivået på ytelser via overgangsordninger, betyr det høyere kostnader enn forutsatt, men uansett at de ikke inngår med nye kostnader på borgerlønnssiden utover dagens Folketrygd. Det er snakk om en videreføring av høyere kostnader i en overgangsfase. Det reduserer med andre ord merkostanslaget på 950 mrd betydelig, men definitivt ikke med fulle 498 mrd. Her må nok Finansdepartementet bidra på beregningssiden før vi får presise tall.

Vi er altså langt fra i mål, men det er i alle fall godt på vei til å finansiere en betydelig del av worst case-scenariet på 950 mrd uten å ha forutsatt et eneste kronestykke i avkorting. Legg til en del av budsjettet til Arbeids- og sosialdepartementet på 44 mrd, så er vi enda et stykke på vei.

Legg for øvrig merke til “Arbeidsgiveravgift og folketrygdavgift”, som i praksis er en flat skatt i dag fra første krone for alle (359 mrd). Arbeidsgiveravgiften utgjør for den som bor i sentrale strøk 14,1% på arbeidsgivers hånd, og 8,2% på arbeidstakers. Om vi legger til grunn at arbeidsgiveravgiften egentlig er en skjult del av bruttolønningen din (som den for alle matematiske formål er…!), tilsvarer disse to avgiftene i dag en flat skatterate på 19,5%.

Hva blir avkortingen?

Hva vi kan anslå avkortingen til, avhenger naturligvis mye av hvilke rater vi legger oss på. Vi bruker forutsetningene som før i artikkelen. Vi kan gjøre et enkelt overslag:

La oss ta utgangspunkt i gjennomsnittlig timelønn i Norge på ca 275 kr. Med våre forutsetninger (25% skatt og 50% avkorting), vil borgerlønnsutbetalingen reduseres med rett over hundrelappen for hver lønnet arbeidstime som leveres i nasjonen. En full stilling leverer 1950 av dem hvert år – altså om lag 200.000 kroner kostnadsreduksjon per gjennomsnittlige årsverk. Om vi antar 2,1-2,6 mill årsverk impliserer det en avkorting/besparelse på 4-500 mrd for ordningen. Som et grovt overslag kan vi da redusere antatt kostnad for borgerlønn med la oss si 450 mrd til ca 500 mrd.

Et litt mer nøyaktig regnestykke

Det er lurt å kontrollere overslag, i verste fall ved å regne ut samme tall på en annen tvilsom måte også, bare for å se at vi er i riktig område. Vi har tall for gjennomsnittsinntekt for hvert desil blant lønnsmottakere fra SSB. Vi beregner borgerlønn/trekk ut fra snittlønnen for hvert desil, og deretter multipliserer vi hvert desilnivå ut med en tiendedel av lønnsmottakerne. Se beregnet årlig kostnad per desil i kolonnen lengst til høyre. Merk at de negative beløpene er tvilsomme, fordi vi ikke har et fornuftig anslag på hvilken borgergjeldssaldo den enkelte er utestående med. Tabellen viser dermed tilbakebetalingspotensialet der beløpene er negative, ikke hva vi faktisk kan forvente av tilbakebetaling.

Merk at negative beløp viser tilbakebetalingspotensialet, ikke forventet tilbakebetaling.

Vi har også jukset litt med tall fra litt ulike kilder for å finne ca antall lønnsmottakere, barn, studenter, pensjonister og trygdemottakere. Forsøksvis er hele befolkningen mappet inn i en av disse gruppene (det er ad notam mer enn én tvilsom antakelse som underligger denne mappingen). Ut fra snittbeløpene for noen ytelser (merket med stjerne i tabellen) er det anslått en justeringsrate slik at antallet forsøksvis er helårsekvivalenter (siden ikke alle nødvendigvis har ytelsen hele året). Det gjør at befolkningstallet totalt bommer med 10.000ish, men det er tross alt ganske nært. Dette er ikke millimeterpresisjon.

Anslag for hele befolkningen med avkorting og tilbakebetaling

Vi har antatt at alle grupper unntatt lønnstakere og barn får utbetalt fullt borgerlønnsbeløp. Avkorting og tilbakebetaling skjer altså kun for lønnstakergruppen, og er basert på desilberegningen i forrige tabell.

De tre kolonnene til høyre viser hhv maks kostnad (dvs våre 950 mrd), dernest samme tall med avkorting basert på forrige tabell for lønnsmottakere (men uten tilbakebetaling), og til sist en svært optimistisk sistekolonne der vi blindt antar at alt som potensielt kan tilbakebetales, faktisk blir trukket og tilbakebetalt (det vil jo være en andel av disse som ikke har borgergjeldssaldo, men umulig å si hvor mange).

Vi ser da at avkorting/tilbakebetaling for lønnstakere reduserer totalkostnaden til et sted mellom ca 400 mrd (optimistisk) og ca 475 mrd (pessimistisk). Overslaget tidligere gav oss 500 mrd, vi får nå en worst-case på 475 mrd. Begge regnestykker peker altså mot en størrelsesorden rundt 500 mrd.

Husker noen et annet tall som er i omtrent samme størrelsesorden?

Om vi kan erstatte mesteparten av Folketrygdens aktivitet i dag og stjeler litt av budsjettet til Arbeids- og sosialdepartementet, virker det ikke helt urealistisk å finansiere hele ordningen innenfor rammen av hva vi allerede bruker på trygdeordninger. Vi har naturligvis mange ytelser med høyere beløpsforpliktelser i en overgangsfase, men det er tross alt midlertidig. Her får også alle studenter, pensjonister, uføre, arbeidsledige og sosialtrygdmottakere 18.300 kr netto hver måned. I tillegg kan man forvente at de som tidligere forvaltet trygdeordninger i NAV, nå går ut i samfunnet og blir netto bidragsytere i økonomisk produktive jobber. Altså en liten potensiell produktivitetsøkning i samfunnet, som et kirsebær på toppen!

Fleksibilitet

Vi har nå oppnådd en del ting som ren borgerlønn eller ren negativ skatt ikke oppnår. Der Friedmans negative skatt i sin rene form vil føre til enorme fradrag og svært begrenset skattegrunnlag (om man legger til grunn en garantiinntekt på et levelig nivå), har vi stort skattegrunnlag (til og med fra første krone). Vi har også fordelen av å kunne tilpasse skattesystemet og borgerlønnsbeløp uavhengig av hverandre, i stedet for at beløpet er en funksjon av skattesystemet.

Sammenholdt med enkle borgerlønnsmodeller har vi også oppnådd en enkel mekanisme for avkortning, som vil spare samfunnet for en stor del av utbetalingene. Det vil bringe oss nærmere å kunne sette et beløp som faktisk kan erstatte eksisterende ordninger. Samtidig legger systemet opp til at du ikke mottar (mye) borgerlønn om du ikke trenger den. Idealet er at du klarer deg selv. Når det behøves er hjelpen automatisk.

Det virker dessuten rimelig at man betaler tilbake det man har fått “gratis” i den grad man kan. Det vil jo også øke legitimiteten i å bruke et slikt system til erstatning for f eks studielån. Du er jo forventet å betale det tilbake med årene, i alle fall delvis.

I tillegg har vi omtrent fjernet behovet for kontrollmekanismer. Dermed kan vi byråkrater (ja, jeg er en av dem) gå ut i samfunnet og bidra til å produsere merverdi for alle andre i stedet for å behandle skjemaer og telle bønner på kontorene våre (vel, kontorene deres, ærede skattebetalere!).

Til sist kan utbetalingsbeløpene fritt justeres etter alder, og for den del individuelt ved behov. Ordninger som barnetrygd kan erstattes direkte, med differensierte beløp for ulike aldersgrupper. Kanskje de som er 14-18 skal ha litt mer? Kanskje du skal få progressivt mer frem til du får fullt beløp som 18-åring eller 30-åring? Kanskje de over 65 skal få et justert beløp til erstatning for folketrygddelen av dagens pensjon som en overgangsordning? Man kunne til og med tenke seg at man opparbeidet litt høyere multiplikator for pensjonstiden gjennom å være netto bidragsyter i den tiden man er i arbeid. Det bryter kanskje med prinsippet om en minimum garantiinntekt og ellers eget ansvar, men det illustrerer fleksibiliteten.

Som det fremgår av beregningstabellene, er for øvrig borgerlønnsordningen sterkt progressiv i sum, selv om skatteraten alene ikke er det.

Konkrete regneeksempler

Tabellene over viser forholdet mellom inntekt, beskatning, borgerlønn og tilbakebetaling over et stort inntektsspekter og for ulike tenkte skatterater. Les tabellen som følger (kolonne i parentes): av brutto inntekt fra arbeidsgiver (1) trekkes x% i flat skatt (2), som gir deg en netto inntekt fra arbeidsgiver (3). Netto inntekt definerer størrelsen på borgerlønn (+)/potensiale (-) for nedbetaling (4), som resulterer i en disponibel inntekt (5 og 7). Disponibel inntekt varierer med hvorvidt du har en borgergjeldssaldo å nedbetale, eller ikke. Kolonnene for samlet trekk viser effektiv trekkrate som funksjon av brutto inntekt på tvers av skatt og evt nedbetaling av borgergjeld (6 og 8). Bildekrausellen inneholder regneeksempler for skatterater på 10%, 20%, 25%, 33,3%, 40% og 50%.

Noen avsluttende tanker

Det er mange praktiske ting som ikke er inngående diskutert her. Skal myndighetene ta i mot lønn fra alle arbeidsgivere og distribuere det videre til arbeidstakers registrerte lønnskonto i tråd med borgerlønnsavregningen? Er satsene riktige og tilstrekkelige til å løse utfordringene de setter seg fore å løse? Kan vi fjerne alle fradrag fra skattesystemet? Er det andre måter å utnytte/misbruke dette systemet på som ikke er tenkt på? Bør man kunne reservere seg mot borgerlønnsutbetaling og dermed akkumulering av borgergjeld på altinn.no (i alle fall om man ikke allerede har borgergjeld)? Nøyaktig hvilken effekt har dette på arbeidsinnsats, produktivitet og utnyttelse av restarbeidsevne? Vil mange ta med seg borgerlønnen og flytte til et lavkostland på skattebetalernes regning? Skal det være ok?

Borgerlønn er forsket på gjennom prosjekter mange steder i verden, men hvert prosjekt er på en eller annen viktig måte ulikt fra det forrige. Så langt meg bekjent, er det f eks ikke forsøkt med en avkortingsrate eller tilbakebetalingsmekanisme. Vi har også andre muligheter i dag (og spesielt i Norge!) enn mange av de mest kjente eksperimentene hadde da de ble gjennomført. Blant annet muliggjør digitale pengeoverføringer at vi kan implementere en dynamisk avkortingsrate uten nevneverdig byråkrati.

I alle tilfeller gjelder at de konkrete effektene følger av det spesifikke systemet man implementerer. Det er vanskelig å trekke sikre, entydige konklusjoner fra markant annerledes systemer innført andre steder og i en annen tid, som tilfeldigvis også faller under samlebegrepet borgerlønn.

Det som er beskrevet her, er et forsøk på å løse noen av problemene knyttet til borgerlønn og negativ skatt i de formatene de tenderer til å anta når konseptet diskuteres. Det ligger ingen finregning til grunn for hva det ville koste, hva innsparingene ville være på andre områder, eller hvilken effekt det ville ha på produktivitet og restarbeidsevne. Systemet slik det er beskrevet, kan likevel justeres etter varierende behov gjennom både skatterate, avkortingsrate og borgerlønnsbeløp.

Det er også verdt å gjenta avslutningsvis at poenget her slett ikke er et borgerlønnsbeløp på 18.300 kr, eller at skatteraten og avkortings-/tilbakebetalingsraten er hhv 25% og 50%. Det ble valgt som plausible nivåer, og kanskje farget av mitt eget syn om at lavere skatt er bedre enn høyere. Skatteraten kunne like gjerne vært 15% eller 40%, og avkortingsraten tilsvarende på 60% eller 40% eller hva som helst annet. Det viktige er mekanikken, og etter mitt syn at man bevarer symmetri mellom avkortings- og tilbakebetalingsratene. Hvilket nivå man velger for de ulike variablene er en ren politisk vurdering, og utenfor ambisjonsnivået for denne artikkelen. Det var likevel nødvendig med noen konkrete tall å legge til grunn for regnestykkene.

Kanskje en stortingspolitiker kunne be finansdepartementet gjøre et utvalg kvalifiserte regnestykker med tilhørende konsekvensutredning av effekt på produktivitet og sysselsetting?

Hva med fløyene?

Så er spørsmålet om forslaget slik det er beskrevet kan finne støtte på begge sider av politikken (eller for den del: noen side overhodet!). Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er mest opptatt av avbyråkratisering, forenkling og generell reduksjon i statens omfang og virkeområde. Det er mulig forslaget bærer (for mye) preg av nettopp dét. Jeg har sikkert også store blindsoner for hva som beveger de som ikke hører til “min” leir. Kanskje jeg har gått glipp av viktige perspektiver fra den siden?

Det er likevel vanskelig for meg å se hvordan en garantiinntekt til alle ikke skulle være et svært utjevnende tiltak, og, i alle fall dersom systemet er fornuftig rigget, praktisk sett bedre enn summen av dagens ordninger for de fleste. Man slipper kø, søknader og uforutsigbarhet og kan planlegge livet selv basert på enkle spilleregler selv om man skulle få problemer med å finne arbeid eller helsen brått svikter. Vi bidrar til og med til en type utjevning som ofte overses: den som hensyntar evner. Det blir lettere å forholde seg til systemet uavhengig av egne evner, og lettere å få hjelp når utfordringen din er trekantet eller rund og ikke passer inn i byråkratiets firkantede søknadsskjema.

Så kan man med rimelighet anta at SV og Høyre ville justert satsene ulikt om de fikk utdelt dette systemets mekanikk som ramme, og ellers fritt spillerom til å manipulere variablene. Det interessante spørsmålet er likevel om begge i prinsippet kunne akseptert en slik mekanisme om man fikk troverdig dokumentert at helhetseffekten var god.

Begge partier vil sikkert også være uenig i skatteraten på 25%. Det er mulig den er urealistisk lav. Jeg beregnet for moro skyld, for mitt eget inntektsnivå spesifikt, at en skatterate på hhv 29% og 38,5% ville gitt meg samme netto inntekt som i dag, avhengig av om jeg skulle nedbetale borgergjeld eller ikke. Kanskje regneeksempelet med 33,3% i bildekarusellen tidligere i artikkelen er et happy medium?

PS! Konstruktiv kritikk fra alle, men kanskje spesielt de som identifiserer seg med kollektiv innfalsvinkel her, er verdsatt! Vet ikke hvor mange selverklærte kollektivister som leser Liberaleren, men om dere er her: velkommen!

Hva med middelklassen?

En problemstilling av mer realpolitisk art er at man mister proporsjonalitet med (tidligere) inntekt i ordninger der det er slik skalering i dag, f eks arbeidsledighetstrygd og (folketrygd)pensjon. Det kan naturligvis løses med overgangsordninger for opparbeidede rettigheter (via individuelle justeringer av borgerlønnssatsen), men på lang sikt impliserer systemet at vi fjerner oss fra alle proporsjonalitetsprinsipp mellom egen inntekt og offentlig ytelse.

Da er spørsmålet om vi kan forvente av den jevne borger å sikre sin levestandard utover garantiinntekten på egen hånd, f eks gjennom privat forsikring eller sparing, eller om fremtidens velferdssystem (også) skal være et system av og for velgermajoriteten i middelklassen.

Mange (herunder undertegnede) anser økt personlig ansvar for egen situasjon som et stort pluss i seg selv, men det er velkjent at dette ikke møter universell applaus på hele det politiske spekteret.

Takk for tålmodigheten!

Jeg håper det har vært interessant å utforske hvordan et slikt system kunne fungert. Vi har lånt tanken om symmetri fra Friedmans negative skatt, men innført en borgerlønn i stedet for et fradrag som kommer til utbetaling. På den måten er borgerlønns- og skattesystemet helt frakoblet hverandre. Skattesystemet ser på bruttoinntekten din, borgerlønnssystemet forholder seg til nettoinntekten (legg forresten merke til at det blir en interessant dynamikk mellom skatteøkninger og borgerlønnsutbetalinger her…). Dernest er det innført en borgergjeld, som både hindrer tilpasning til systemet uten kompensatoriske byråkratiske ordninger, men også bidrar til at de som kan skal klare seg selv uten borgerlønn gjennom et livsløp – i alle fall frem til pensjonsalder.

Bilde av Gerd Altmann fra Pixabay

De gjenstående praktiske problemene virker å være i kategorien løsbare. Men om borgerlønn en god idé til erstatning for dagens velferdsordninger, er ikke godt å si uten mer detaljerte regnegrunnlag, og konkrete forutsetninger. For egen del fant jeg totalkostnaden å være lavere enn jeg forventet etter å ha regnet gjennom etter beste evne. Mulig jeg har regnet feil et sted, har gale tall, ufunderte antakelser osv – i så tilfelle retter jeg opp så snart jeg blir oppmerksom på feilen. Dette tankeeksperimentet er som nevnt hovedsaklig ment som et utgangspunkt for, og kanskje inspirasjon til, videre diskusjon.

Forhåpentlig kan noen av mekanismene som foreslås her bidra til nettopp dét.

4.9 25 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments