Liberaleren gratulerer Guri Melby som ny Venstre-leder, enstemmig innstilt av valgkomiteen. Melby kjempet om ledervervet mot Abid Raja og Sveinung Rotevatn. En kampvotering om ledervervet på neste landsmøte virker mindre sannsynlig, med en enstemmig innstilling fra valgkomiteen. De nærmeste dagene vil vise hvordan innstillingen blir mottatt. Valgkomiteens forrige innstilling ble ikke godt mottatt, og ble raskt uaktuell da Trine Skei Grande trakk seg som statsråd og så nei til gjenvalg som partileder kort efter at innstillingen var offentliggjort.
Hvor vanlig er kampvotering om toppledervervene i partiene – og hvor mye blir avklart på bakrommet? Liberaleren har sett nærmere på partienes nære historie.
1970: Den beste partiledertrioen i landet!
La oss like godt begynne med Venstre. Der har det vært kamp om ledervervet før, nærmere bestemt 1970. I 1964 hadde Bent Røiseland overlatt formannsvervet til Gunnar Garbo. I 1965 gikk Venstre inn i Borten-regjeringen, og Røiseland var parlamentarisk leder. Han frontet og forsvarte regjeringens politikk i Stortinget, mens Garbo mer og mer fremstod som en frispiller som tenkte høyt om det meste. Han fremstod mindre og mindre som en partileder i et regjeringsparti. Hallvard Eika var en stigende stjerne, og var ønsket som partileder. Men Eika satte krav om å bekle begge toppvervene; han ville også bli parlamentarisk leder. I Venstre var det en lang tradisjon for at partiet ikke skulle binde stortingsgruppen. Og der var de lojale overfor regjeringsprosjektet. Så de bestemte seg for at Helge Seip skulle bli ny parlamentarisk leder. De ønsket ikke Eika, for han hadde liten erfaring fra Stortinget, og hadde gjort lite av seg der. Spesielt Unge Venstre var kritiske til Bortenregjeringen, og de ønsket ikke Seip som partileder. De bønnfalt Garbo om å stille, noe han gjorde.
Et klokt hode fant ut at den som tapte lederkampen skulle bli nestleder – sammen med Eika. Som sagt så gjort. Garbo tapte voteringen mot Seip, og ble nestleder. Flere aviser mente at dette var en god løsning. Stavanger Aftenblad mente at Venstre nå hadde den beste partiledertrioen i landet. Men to år senere ble Venstre splittet i to, efter en opprivende strid om medlemskap i EF (nå EU). Partileder Seip tapte, og dannet nytt parti sammen med andre tilhengere av norsk medlemskap. Ledertrioen valgt i 1970 snakket knapt sammen i løpet av de to årene fra de ble valgt til partiet sprakk. De interne kampene i Venstre er godt beskrevet i boken Da Venstre sprakk, av Olav Garvik.
1978: Den ene kandidaten bør finne seg noe bedre å gjøre
Den neste kampvoteringen om et partilederverv fant sted i 1978, i FrP. Partiet hadde byttet navn året før (fra Anders Langes Parti), men det hindret ikke partiet i å miste alle fire stortingsrepresentantene ved valget høsten 1977. De to som stilte til kamp om partiledervervet var Jens Marcussen og Carl I. Hagen. Aftenposten mente at Hagen burde finne noe bedre å gjøre. Men Hagen vant, og maktet å bygge opp et helt nytt parti på ruinene av Anders Langes protestbevegelse mot skatter, avgifter og offentlige inngrep.
Så langt finner jeg ikke flere eksempler på kampvoteringer om lederverv norske partier efter 1945. Før vi ser på de partiene som har hatt kampvoteringer om nestlederverv skal vi ta med litt om kamper i kulissene.
I Arbeiderpartiet snakker noen sammen på bakrommet
Jeg tar med Ap fordi det har vært sterke indre stridigheter som sjelden kom tilsyne i offentligheten før lenge efter. Da Einar Gerhardsen ville gå av som partileder var hans mangeårige nestleder Trygve Bratteli den opplagte efterfølger. Bortsett fra for Gerhardsen selv. Han forsøkte å finne andre kandidater, uten hell. Bratteli ble leder, åpnet opp partiet og ledet det nesten til valgseier i 1969. Bratteli overtok som statsminister i 1971 fordi Bortenregjeringen sprakk. På grunn av nederlaget i folkeavstemningen i 1972 gikk han av. Han kom tilbake som regjeringssjef efter valget i 1973, men det begynte å gå dårlig.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Foran landsmøtet i 1975 foregikk det en kamp mellom nestleder Reiulf Steen og Odvar Nordli. Gerhardsen kom frem til kompromisset om at Steen skulle bli partileder, mens Nordli skulle bli statsminister. Problemet var bare at Bratteli fortsatt var statsminister. Han tok regi på sin egen avgang, og gikk av i januar 1976. Det delte lederskapet mellom Steen og Nordli skapte store problemer for Ap. Det endte med at Nordli trakk seg som statsminister i februar 1981, og Aps nestleder siden 1975, Gro Harlem Brundtland ble statsminister. Hun ble svært populær internt i Ap, og tok over som partileder på landsmøtet senere på våren. Reiulf Steen valgte å ikke ta opp kampen, fordi den gamle høvdingen Einar Gerhardsen gjorde et intervju med Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) om at landsmøtet burde velge Gro. Steen fikk lese intervjuet, som aldri ble publisert.
1981: Kampvotering om nestledervervet i Ap
Gro kunne ta over som partileder i Ap uten kamp, mens Gunnar Berge måtte se seg slått av «radikaleren» Einar Førde som nestleder. Berge skulle likevel bli en av Gros nærmeste, blant annet som finansminister. Han skulle tilslutt bli nestleder – men ikke uten dramatikk.
1989: Opprøreren Thorbjørn Berntsen
I Ap settes valgkomiteen i sving på selve landsmøtet, men Thorbjørn Berntsen hadde i flere måneder jobbet for å bli nestleder – og han la ikke skjul på det. Valgkomiteen på landsmøtet var veldig delt, men løsningen ble tilslutt å endre vedtektene for å velge to nestledere, Dette måtte til for å få tilfredsstilt opprørerne, men samtidig få valgt Gros foretrukne kandidat; Gunnar Berge. Landsmøtet godtok ikke denne løsningen, og med Reiulf Steen som (passiv) møteleder tvang landsmøtet gjennom en tre timer lang vedtektsdebatt – før endringen ble vedtatt og de to nestlederne valgt. Senere har Ap gått bort fra ordningen med to nestledere, og dermed fikk ikke Anniken Huitfeldt sete partiledelsen.
1991: Kamp om FrPs sjel
Valget i 1989 gjorde FrP til Norges 3.største parti. Den borgerlige Syse-regjeringen satt i et år, men da SP marsjerte ut og Ap igjen fikk regjeringsmakt havnet FrP i skyggenes dal. Dermed kom motsetninger mellom ulike fløyer tilsyne. Partiledelsen hadde jobbet med å modernisere FrPs organisasjon og politikk. Dette skapte gnisninger. Foran landsmøtet i Loen i 1991 ble det klart at det var tre kandidater til nestledervervene: Liberalisten Tor Mikkel Wara, populisten Jan Simonsen, og den mer kristenkonservative John Alvheim. Wara og Alvheim ble innstilt, men den frittalende stortingsrepresentanten Fridtjof Frank Gundersen foreslo Jan Simonsen opp mot Alvheim. Simonsen vant kampen. Dermed kunne de andre borgerlige partiene holde FrP på en armlengdes avstand. Simonsens retorikk skremte dem.
1995: Ikke behov for kvinne i FrP-toppen
Efter FrPs splittelse i 1994 var det duket for ny nestlederstrid på landsmøtet i 1995. Inger Marie Ytterhorn var innstilt som nestleder, men tidligere nestleder Jan Simonsen ville det annerledes. Han foreslo Vidar Kleppe, som vant. Hagen skulle senere sørge for at både Vidar Kleppe og Jan Simonsen ble plassert på utsiden av FrP i den neste interne krigen i partiet; i 2000/01.
2014: Nestlederkamp i SP
Den siste kampvoteringen jeg har klart å finne skjedde på SP-landsmøtet i 2014. Ola Borten Moe ble gjenvalgt som nestleder, i kampvotering mot Anne Beate Tvinnereim. Hun utfordret så Janne Sjelno Nordås om vervet som 2.nestleder – og vant. Du kan lese mer om den kampvoteringen her.
Mangler det kampvoteringer? Det kan godt hende jeg har oversett kampvoteringer. I så fall er det bare å fortelle hvilke, i kommentarfeltet!
