Georg Wilhelm Friedrich Hegel er trolig mest kjent for dialektikken. Dialektikken er en prosess i filosofi alle ideer går gjennom. Det er tre stadier: Først skapes en tese, altså en teori eller et synspunkt. Dette ville provosere fram en antitese, som en negasjon eller motsetning av tesen. Ved å forstå tesen og antitesen, fører denne syntesen av de to sidene til en mer raffinert idé. Denne nye ideen vil provosere fram en ny motsetning, og så videre, slik at vi kontinuerlig forbedrer våre ideer gradvis mot sannheten gjennom filosofisk refleksjon. For Hegel er denne dynamiske prosessen selve sannheten.
Dette har med Hegels syn på fornuften eller rasjonaliteten å gjøre. Hegel mente at fornuften fungerte ganske annerledes enn mange av filosofene før ham, som for eksempel Zera Yacob, som trodde fornuften var noe absolutt du bruker til å komme fram til en sannhet om en bestemt påstand. I stedet tenkte Hegel på fornuft eller rasjonalitet mer som en samtale. En samtale hvor deltakerne undersøker gitte omstendigheter og beveger seg mot et bedre og bedre idé, snarere enn noe som i øyeblikket kan kalles sant der og da. Fornuften var med andre ord mer som en debatt eller en dom i rettssalen, heller enn et resonnement som umiddelbart resulterer i sannhet.
Videre hevder Hegel at historien er som en slags dialektisk progresjon mot “bevisstheten om frihet”. Det betyr at etterhvert som hver generasjon blir mer og mer fri, kommer en til slutt til det fullstendig frie samfunnet. Utrolig nok mener han at denne prosessen mer eller mindre var ferdig, og at en bodde i et slikt samfunn, på 1700-tallet i Preussen.
Den gang var Preussen et konstitusjonelt monarki. Hegel mente altså at dette var den endelige samfunnsformen. Noen akademikere har hevdet at han kun skrev dette fordi han ville unngå sensur, men med tanke på at Hegel ble stadig mer konservativ desto eldre han ble, er vi ikke sikre på om det stemmer.
Sett med moderne øyne tyder det på at Hegel ikke tok hensyn til en rekke grupperinger – hovedsakelig kvinner og fattige – i samfunnet. Uutdannede fattigfolk hadde ikke noe reelt håp om framgang. De ble ekskludert fra politisk og sosial innflytelse, og i stor grad dømt til å leve og dø som fattige arbeidere. Imidlertid så ikke Hegel ut til å ikke være veldig plaget av dette.
I tillegg mente han at denne utviklingen av bevisstheten om frihet aldri noen gang ville gjelde kvinner, og han syntes å tro at demokratiet var mindre fritt enn et monarki (vel å merke skulle monarken etter hans syn ha veldig liten reell makt). Han ga også sin egen forklaring på hvorfor bevisstheten om frihet ikke hadde kommet til steder som Asia og afrikaner. La oss bare si at dette er forklaringer som ikke har overlevd tidenes tann særlig godt.
Schopenhauer og Hegel var begge fremtredende filosofer fra det 19. århundre i Tyskland. Hegel var den mest fremtredende av de to, og fortsetter å være den mest fremtredende av de to den dag i dag. Schopenhauer var ganske bitter over Hegels suksess, delvis på grunn av en hendelse der begge hadde et filosofiseminar planlagt samtidig. Alle dro til Hegels seminar, og etterlot Schopenhauers seminar ganske tomt.
Angivelig var de siste ordene til Hegel en sørgelig klage over hvordan ingen noen gang hadde forstått ham. Både før og etter hans død, har imidlertid mange filosofer kritisert ham for obskurantisme, og kommet med beskyldninger om at han med overlegg har formulert seg vanskelig i et forsøk på å hindre mindre akademiske personer i å forstå ham. Filosofer tilhørende den analytiske tradisjonen, som briten Bertrand Russell, har blant annet anklaget ham for dette. Hegel selv mente at ideene hans var såpass komplekse og vanskelige å forstå, at han måtte skrive på den måten han gjorde for å presist uttrykke dem.
Obskurt språk til tross, Hegel er fremdeles relevant 250 år etter hans fødsel. Hegels filosofiske prosjekt var primært opptatt av at virkeligheten kan beskrives i rasjonelle, objektive kategorier. Dette gjorde han til en motpol til den mystiske romantikken som preget midten av 1800-tallet; det gjør han også til en motpol til postmodernismen.
